Gerasimov-doktrinen og den hybride krigen

Forfatteren er jurist og var fra 2009 stortingsrepresentant (H) fra Oslo. Nestleder Stortingets utenriks- og forsvarskomite 2017-21., Fra 2021 1. vararepresentant til Stortinget.

Etter nesten et år med krig står det klart for de europeiske land at Ukraina fører en kamp på vegne av alle de europeiske staters territorielle integritet, og at trusselen mot demokratiene ikke er begrenset til dem med geografisk naboskap med Russland.

Dersom Russland skulle bli stående med noe som ligner en territoriell gevinst etter anneksjonen av Krym, den militære innblandingen i Øst-Ukraina siden 2014 og angrepet i full skala mot Ukraina i fjor, vil varig konflikt med Vesten og nye land i skuddlinjen bli resultatet.

For å forstå russisk militær adferd og strategi er det også nødvendig å se på tankene som har preget det militære lederskapet gjennom det siste tiåret. Utnevnelsen av den russiske forsvarssjefen Valerij Gerasimov som ny operativ leder for okkupasjonsstyrkene i Ukraina er i så måte en påminnelse om hvilken langsiktig kontinuitet som har preget Kremls tankegang for å endre Europas kart med alle midler.

Gerasimov-doktrinen

Gerasimov har i mer enn ti år vært en kjent størrelse for vestlige, militære observatører. Fremfor alt har han gitt navn til den såkalte «Gerasimov-doktrinen». At det finnes en slik militærdoktrine, har han rett nok vært den første til å benekte. Bakgrunnen er uansett en forelesning Gerasimov ga under den årlige samlingen for det russiske akademi for militærvitenskap i januar 2013. Temaet var «Grunnleggende utviklingstendenser for metoder og former for innsats av stridskrefter og de aktuelle oppgaver for en oppdatert militærstrategi». Essensen var at konflikter (med Vesten) skulle kunne føres med alle tenkelige midler: Politisk og økonomisk press, trusler, tilpasset kommunikasjon (falske nyheter), organisering av humanitær uorden og andre ikke-militære aksjonsformer. Også utnyttelse av protestpotensialet i de land man hadde som mål å destabilisere politisk, inngår i en bred palett av virkemidler.

Hybridkrig var etablert som begrep i vestlige analysemiljøer lenge før Gerasimovs årstale, som betegnelse på en utradisjonell krigføring med mange gråsoner. Boken Conflict of the 21st Century: The Rise of Hybrid Wars, utgitt ved Potomac Institute for Policy Studies i 2007, var med på utbre begrepet, uten at det var knyttet til en doktrine. Som Michael Kofman og Matthew Rojansky har påpekt i en artikkel fra 2015, kom disse tankene inn i russisk militærtankegang før Gerasimovs tale. Allerede i I 2010, skriver de, var Russlands doktrine for moderne krigføring preget av nettopp disse tankene om hybrid krigføring i flere domener. De beskriver fire sentrale elementer eller faser:

1. Doktrinen innebærer «integrert bruk av militære og ikke-militære styrker og ressurser» og «tidlig bruk av propaganda for å oppnå politiske mål uten å benytte militære virkemidler, og deretter for å bidra til en ønsket respons fra verdenssamfunnet til selve den militære maktbruken».

2. Informasjonskrigføring: Sterk mediepropaganda og psykologisk krigføring med intense, manipulerte kampanjer, samt cyberangrep.

3. Gradvis militær opptrapping: Overdimensjonerte, uvarslede øvelser, krenkelser av land- og luftterritorier til andre stater, for til slutt å invadere og okkupere ved bruk av marine og hær.

4. Misbruk av folkeretten: Folkerett og internasjonal lovgivning og gjeldende konvensjoner ignoreres, og statsaktøren unndrar seg ansvar, for eksempel ved å opprette grupper som man kan hevde ikke er statlige aktører. Dette så vi tydelig både ved overtagelsen av Krym, der russiske soldater ble satt inn uten insignier – omtalt som «grønne menn» – og ved etableringen av en statssponset «privat» leiehær. Begge deler er brudd på Genevekonvensjoner, men Russland lyktes med å skape nok forvirring mens det pågikk til å mildne reaksjonene. (Også av disse grunner må det bli et omfattende internasjonalt rettsoppgjør når Putin en gang er borte.)

Gerasimov har mer enn noen gitt denne militærdoktrine et ansikt: Doktrinen bygger på en tankegang der man ser for seg en varig konflikt, med tidvis krig av varierende intensitet, som tåkelegger grensene mellom krig og fred i både tid og rom, og som inkluderer aktører som kan endre stabile stater til områder med intens konflikt. Konfliktens natur på dette spekteret av militære og sivile virkemidler forblir i hvert fall i en viss grad udefinert: Er det krig eller samfunnsuro? Er det en intern nasjonal konflikt eller en fremmed stats intervenering?

To viktige lærdommer kan nå trekkes av fenomenet hybrid krigføring. Begge bunner i den sentrale innsikten at hybrid krigføring ikke kommer i stedet for de egentlige, militære krigshandlinger.

1. De hybride virkemidlene er de forberedende faser av den virkelige krigen – der overlevende sivile leter etter slektninger og naboer i ruinene av boliger, skoler og sykehus.

2. Vesten brukte all for lang tid til å innse hva det nye krigskonseptet var, selv om det var demonstrert i praksis i flere utgaver. I den siste langtidsplanen for forsvaret unngikk man bruken av begrep «hybrid krig» når truslene mot Norge skulle omtales. I stedet valgte man det eufemistiske «sammensatte trusler». Vi burde nå ha lært at håp ikke er en strategi.

Hva skjer når doktrinens ansikt sendes til fronten?

Hele utviklingen av konflikten i Ukraina har altså fulgt det som ofte kalles Gerasimov-doktrinen – fra de grønne mennene og Wagner-gruppens involvering i Donbas, til informasjonskrigføring, hackerangrep og gasskrig og irregulære militærøvelser i Belarus. Og nå har altså Gerasimov selv overtatt den operative ledelsen av operasjonen. Hvem er så denne mannen?

Valery Gerasimov ble født i 1955 i Kazan ved Volga, et godt stykke utenfor maktens sentrum i det daværende Sovjetunionen. Som fagmilitær har han – til tross for doktrinen han har lånt sitt navn til – begrenset bakgrunn som militærteoretiker. Han har gått gradene og fått ord på seg som en effektiv organisator. Hans ordknappe uttrykksform og kjølige vesen har gitt ham en aura av kompetent rasjonalitet. I den grad et autokrati tillater andre enn statslederen å slippe frem i offentligheten, har han vært geniforklart i Russland. Han er uomtvistelig en praktiker som i løpet av sin karriere har kunnet trekke på erfaringene fra de ulike konflikter landet har vært involvert i.

Likevel spriker tolkningene av hva denne omrokeringen egentlig er uttrykk for, utover at Putin ønsker å vinne nytt momentum i en krig som ikke går etter planen. Det er høyst uvanlig at et land kommanderer til fronten sin øverste militære sjef, som bare har regimets ledelse over seg, i dette tilfelle forsvarsminister Sergej Shoigu. Forsvarseksperter er overrasket over Gerasimovs beordning til å lede i felt. Det er en annen oppgave enn den planlegging og koordinering som skjer sentralt. I løpet av krigens elleve måneder har Gerasimov følge Mark Galeotti ved Royal Defence Research Institute (RUSI) bare vært én gang ved fronten.

Samtidig innebærer beordringen av Gerasimov at den forrige feltansvarlige, Sergej Surovikin, er blitt satt til side, selv om han fortsatt inngår som en av tre stedfortredere for Gerasimov. Surovikin kom fra krigen i Syria, hvor han ble kjent for sin brutalitet. For dette fikk han kallenavnet «general Armageddon». Han anses som pådriveren for de voldsomme forsøk på å slå ut sivilsamfunnets infrastruktur ved å gå etter kraftverk og strømforsyning, samt missilangrep mot boligområder i hele Ukraina.

Uansett prøver Putin noe nytt. Gerasimov kommer fra generalstabens kontorer. Etter tre måneder med uteblitt fremgang, er det nå hans tur til å levere synlige resultater. Han har ikke bare sin egen karriere liggende i potten, men også Putins. Det indikerer at Russland fortsatt vil bli satse på synlige landevinninger, nesten uansett prisen som må betales i form av egne tap av menneskeliv.

Kritikk

Selv om det nå er selve den russiske militære doktrinens fremste eksponent, og på mange måter Putins egen troverdighet som sendes til fronten, er det verdt å merke seg at både kretsen rundt Wagner-gruppens leder Jevgenij Prigozjin og Ramzan Kadyrov, som leder sin milits av tsjestjenere, har rettet sterk kritikk mot både Shoigu og Gerasimov for mangel på ammunisjon og soldatutrustning. Disse er også på banen nå – med misnøye over at Surovikin erstattes av Gerasimov.

Det er viktig, fordi sistnevntes utsikter til å lykkes også vil være avhengig av i hvilken grad disse gruppene lar seg innordne. Endelig bør vi også se på personforvaltningen som en forberedelse til et «blame game», som Putin med sine personlige overlevelsesinstinkter kan ønske å posisjonere seg for.

Det bør her også nevnes at noen amerikanske militæreksperter på tross av forhåndsreklamen har stilt seg tvilende til Gerasimovs personlige egnethet ut fra det faktum at han har sin del av ansvaret for hva som er planlagt, koordinert og tatt av overgripende avgjørelser i den militære ledelsen. Vestlige analysemiljøer har hevdet at Putin skal ha satt konkrete, interne tidsfrister for når synlig fremgang skal oppnås – men de samme analysemiljøene anser også tidsplanene for urealistiske, i hvert fall gitt at Vesten fortsatt er villig til å gi de våpen Ukraina trenger for å forsvare seg.

Gerasimov-doktrinen har så langt ikke formulert hva som er strategien i møte med militære nederlag. Det får vi kanskje komme tilbake til.