Teater som ren underholdning eller stumt tablå

Mange av oss går ikke bare i teater for å bli underholdt. Vi går der også for å hente opplevelser og inspirasjon, og få oppleve livets mangfold på nært hold. Det er et budskap det gjelder å få med seg, noe å hente som er av varig verdi. Det er ikke tilfeldig at så mange av verdens fremste diktere fra antikken til vår tid har skrevet for teatret. Den britiske juristen, statsmannen og erfaringsfilosofen Francis Bacon så ikke bare teatrets nytte- eller underholdningsverdi; han mente fullt og fast at det var der filosofiske ideer – ideene som stiller spørsmål ved gåtene som omgir vårt liv – best kunne anskueliggjøres. Det var i teatret vi hadde lærdom å hente.

Selvsagt har det vært topper og bølgedaler i teaterkunsten, selvsagt har det vært forestillinger som har oppfylt våre bevisste og ubevisste krav og forventninger, og forestiller som må betegnes som skuffelser. Men aldri – det er min erfaring – har det vært klarere indikasjoner på at teaterkunsten har nådd en slags overmetthet. Kanskje er det de mange andre bevissthetsrøvere som har skylden for det, formene for adspredelser i dag er legio og teateret har utvilsomt flere konkurrenter om oppmerksomheten enn før. Man skulle kanskje tro at en slik konkurranse kan virke stimulerende – og bidra til å skjerpe mediets egenart og den store arven teateret forvalter – men det virker ikke alltid slik. Det virker snarere som om det er disse mediene som har vært med på å endre selve konseptet om teater.

Visst trenges det stadig fornyelse, det må være lov å leke litt med klassikerne også, eller i det minste selv velge perspektiver for hvordan de skal oppfattes og hva deres budskap er. En viss grad av tidsmessig tilpasning er sikkert nødvendig, men betyr det at vi skal gi hele den opprinnelige ideen med en forfatters produkt fullstendig på båten?