Guder iblant oss

Zlatan Ibrahimovics selvbiografi heter Jag är Zlatan og prydes av et bilde av seg selv i helfigur mot en gullfarget bakgrunn. Den ikonografiske stilen er nok bevisst – om referansen til det hebraiske gudenavnet «Jeg er» også er det, lar jeg være usagt.

Nikket til kristne ikoner er egentlig ikke overraskende, fordi det sies jo noen ganger at fotball er religion – og hvis det er sant, må de største spillerne være som guder, ikke sant? Den konklusjonen trekker Zlatan selv allerede i sin selvbiografi. Her kommer han ofte tilbake til hvordan spillerne spesielt i Italia blir sett på som guder. Det er noe han ser ut til å trives med; verdsettelsen mater egoet hans.

Men han bruker det også til å bygge merkevare. Et tidlig eksempel dukker opp tilsynelatende spontant, når han snakker med en svensk journalist før kampene mot Portugal i 2013. Reporteren spør hvem som vinner. «Hva som skjer, det er det bare Gud som vet», svarer Zlatan. «Og han er jo vanskelig å spørre...», konstaterer journalisten, og får da raskt svaret: «Du spør ham nå».

Han smiler, han tuller – men han fortsetter å bruke det. Når han flytter til Manchester United i England, sier han: «I will not be the King of Manchester, I will be the God of Manchester». Og når han spiller i Los Angeles og basketballspilleren LeBron flytter dit, skriver han på Twitter: «Nå har LA en Gud og en konge!» På Instagram-kontoen hans er det en rekke ulike innlegg hvor han kaller seg selv «Gud».

Det er useriøst og morsomt – men likevel ikke.

Fikseringen på kjendiser er en av de mest gåtefulle aspektene ved vår kultur. Hvorfor er så mange mennesker så interessert i dem? De er tross alt bare vanlige mennesker, men likevel dreier alt seg om dem. De er hele tiden på vår radar og dit de peker ser vi. Vil du dra oppmerksomhet mot noe – vannmangel i Afrika, undertrykkelse av en minoritet eller lansering av et nytt produkt – er det lettest med hjelp av en kjendis.

Forfatteren Tim Wu mener det handler om vår evige lengsel etter transcendens; etter det som går utover det normale og fortryller hverdagen. I vår kultur har kjendiser den rollen. Det føles som om de bor i en annen sfære, og noen av dem har også evner som virker overmenneskelige. I tillegg deltar de i sanntidsmytologien som utspiller seg i media. Når de stiger ned fra sine topper og beveger seg blant oss dødelige, er det som om en del av himmelen – en slags himmel – lander. Det skaper undring, begeistring og noen ganger kaos.

I det gamle Europa hadde helgenene denne rollen. Historiene om deres liv er fulle av eksempler på at grensen mellom himmel og jord viskes ut. Mirakuløse hendelser og tegn av ulike slag fant sted. Men i deres liv ble hellighet forbundet med dyd, og slik er det neppe i den moderne kjendiskulten. Kjendisene er ikke helgener, og de kan selvsagt ikke sammenlignes med de monoteistiske religionenes allmektige Gud. I stedet ligner de på de greske gudene. De er ikke allmektige, men litt kraftigere enn oss «vanlige dødelige». Vakre, sterke og sjarmerende – men ofte også selvopptatt, lett fornærmet og involvert i diverse intriger og skandaler.

Zlatans måte å snakke om seg selv som guddommelig viser at han har knekt kjendiskoden i vår tid. Intuitivt forstår han at det handler om vår søken etter noe som er større enn hverdagen. Vår tørst etter hellighet er en genuin del av vår menneskelighet – men den er også veldig lett å utnytte. I vår tid kan den brukes til å bygge merkevarer og selge flere produkter og annonsesamarbeid.

Grunnen til at Zlatan har vært så motvillig til å forlate fotballen er kanskje at det bryter illusjonen? For guder eldes jo ikke; de tvinges ikke til å legge skoene på hylla på grunn av langvarige skader. Men nå har virkeligheten innhentet Zlatan, slik den etter hvert alltid gjør med oss mennesker.

Det betyr imidlertid ikke at sagaen er over – tvert imot. Nå er karrieren hans historie, men den gjenfødes allerede som en myte.