En glemt konservativ renessanse?

«Folk som aldri skuer tilbake til sine forfedre, vil heller ikke tenke fremover på etterkommerne.»

— Edmund Burke, Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790)

Da Minervas Kvartalsskrift så dagens lys i 1957, sprang det ikke fra Zevs’ (eller Lars Roar Langslets) panne. Unnfangelsen skjedde året før, da medlemmer av Den konservative studiegruppe møttes for å lese bøker fra etterkrigstidens konservative renessanse i USA. Nå, sytti år etter utgivelsen av de mest toneangivende bøkene, har dette tilbakeblikket som formål å utfordre noen ideer om hva konservatisme er og bør være.

Det er bemerkelsesverdig at den konservative renessansen utspilte seg i litteraturen. Den viktigste boken som ble lest av forgjengerne til Minerva-kretsen, var The Conservative Mind av Russell Kirk, som ville motbevise beskrivelsen av konservative som «de dummes parti». Denne idéhistoriske gjennomgangen av angloamerikansk tenkning etter Burke ble utgitt i 1953, samme år som Natural Right and History av Leo Strauss og The Quest for Community av Robert Nisbet. Alle tre blir ansett som konservative klassikere.

Vi kan altså feire syttiårsjubileum for et slags mirakelår. Samtidig er det grunn til å tvile på om det er så mange som kjenner til disse bøkene, spesielt i Norge. I det følgende vil jeg peke på tre temaer som går igjen i dem: frihetens forutsetninger, naturrett og historie, og søken etter fellesskap. Alle forfatterne virker enige om prinsippene som bør ligge til grunn på disse områdene. Er dette prinsipper som forbindes med konservatisme i dag?

Frihetens forutsetninger

Noen tenker at konservatisme først og fremst handler om å bevare frihet. USA ble jo født av en frigjøringskrig, selv om konservative påpeker at det ikke var en omveltning på samme måte som den franske revolusjon. Betyr det at konservatisme bare er en form for liberalisme? Kirk skriver at Edmund Burke, konservatismens far, forsvarte frihet – for de amerikanske koloniene, for irske katolikker og for India – og derfor kan omtales som «liberal» i en viss forstand.

Samtidig mente Burke at friheten har oppstått gjennom en prosess, og at den er avhengig av tradisjoner og fellesskapsfølelse i et samfunn. Dette gjorde ham konservativ. Han trodde på «frihet under ansvar» og at frihet må brukes til å gjøre det gode. John Adams, USAs andre president, delte Burkes ideer og understreket at moralsk plikt er nødvendig for at friheten skal bestå. Et fritt folk undergraver seg selv hvis det ikke klarer å styre sine lyster.

Konservatisme skiller seg fra det radikale synet på frihet som individets frigjøring fra plikter det ikke har valgt selv – særlig til fortiden. Alle forfatterne skriver om filosofen Jean-Jacques Rousseau, som idealiserte det autonome individet i en førsosial «naturtilstand». Han mente at staten bør gjøre samfunnet så likt den tilstanden som mulig. Noen ganger må borgerne tvinges til å være frie, ved at staten bruker sin makt for å bryte de tradisjonelle «lenkene» som binder dem.

Adams var opptatt av at sann frihet krever både begrensning og fordeling av makt. For å si det med et slagord fra parlamentarismestriden i Norge: «Makten må være delt for at mennesket skal være fritt.» Det gjelder mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, men også mellom staten og lokalsamfunnet. Kirk peker på føderalisme og selvstyre for de enkelte delstatene som en viktig grunn til at USA fremdeles var et ganske konservativt land på hans tid.

Det stemmer altså at konservative er opptatt av frihet, men det understrekes at friheten må forstås på riktig måte og fylles med riktig innhold. Frihet handler om selvstyre, både for enkeltmennesker og samfunn. Dette krever visse forutsetninger og bør ikke være et påskudd for å gjøre hva enn vi har lyst til. Resultatet av slik uansvarlighet er ofte at staten må tre inn og frigjøre oss fra konsekvensene av dårlige valg. Dermed vokser den.

Naturrett og historie

Kirk skriver at det første, mest grunnleggende prinsippet for konservativ tenkning er troen på en «naturlig lov» som menneskelover bør følge. Naturretten avvises av moralske relativister som viser til uenigheter om rett og galt på tvers av kultur og historie. Den har også blitt avvist av en type konservative som peker på at den franske revolusjon ble rettferdiggjort med henvisning til menneskets «naturlige» rettigheter. De er historister og mistenksomme overfor tanken om en universell menneskenatur.

Strauss beroliger konservative ved å påpeke at naturen er eldre og mer tradisjonell enn enhver tradisjon. Han skiller også mellom klassisk naturrettsteori, som kan kalles konservativ, og moderne naturrettsteori, som kan kalles liberal. Førstnevnte ser på mennesket som et sosialt vesen. Derfor er det naturlig for oss å leve i konkrete, historisk konstituerte samfunn. Sistnevnte forestiller seg derimot en førsosial tilstand som «naturlig» for mennesket, slik at vi forlater naturen ved å tre inn i samfunnet.

Den klassiske naturrettsteorien var en viktig innflytelse på Burke, som leste om den hos Aristoteles, Cicero, kirkefedrene og den Aquinas-inspirerte teologen Richard Hooker. De så på menneskelover som bleke kopier av den naturlige loven, som er evig og uforanderlig. Fornuften kan oppdage den og bruke den som rettesnor for samfunnet. Burke avviste også tanken om en førsosial naturtilstand, siden individet aldri kan være seg selv nok. Mennesker trenger hverandre, vi er nemlig ikke like av natur.

Troen på naturretten strider bare tilsynelatende mot respekt for samfunnets tradisjoner, som ikke nødvendigvis er i tråd med fornuften (eller naturen). Burke var ikke en motstander av fornuft som sådan, men han var skeptisk til individets fornuftsevne. Vi kan lett bli villedet av begjær og uvitenhet. Derfor bør vi vise ydmykhet overfor den kollektive kunnskapen om menneskenaturen som har blitt opparbeidet gjennom mange generasjoner før oss. Kort sagt: «Individet er tåpelig, men arten er vis.»

Naturretten gir oss en objektiv standard for å bedømme lover og vedtak, slik at vi kan unngå vilkårlig maktbruk og brudd på menneskerettigheter. Konservative bør gå med på at dette er en god ting. Samtidig er det også naturlig for mennesker å leve i samfunn, og hvert samfunn kan ha ulike tradisjoner. Det er ikke galt å protestere mot en urettferdig (naturstridig) ordning, men vi må være ydmyke – vil endringen være til det beste?

Søken etter fellesskap

Konservatismen blir ofte sett på som individualistisk og knyttes til Margaret Thatchers utsagn om at samfunnet ikke finnes. Nisbet skriver derimot at Burke gikk til forsvar for tradisjonelle fellesskap, som den franske revolusjon avskaffet med den begrunnelse at disse la bånd på individets rett til å utfolde seg. Resultatet er rotløse mennesker som er fremmedgjort fra det som tidligere ga livet mening og innhold. Den store valgfriheten gjør oss usikre på hvordan vi faktisk bør leve.

Nisbet påpeker et paradoks, nemlig at denne individualismen har økt samtidig med statens makt. Personlige institusjoner som familien, kirken og lokalsamfunnet spiller ikke lenger en uunnværlig rolle i menneskers liv. Mange av funksjonene deres (utdanning, helsehjelp) har blitt overtatt av staten, som er en upersonlig institusjon. Jo større makt staten har over individet, desto «friere» står det til å leve utenfor fellesskap med andre. Dette er resultatet av teoriene til moderne tenkere som Thomas Hobbes.

Behovet for fellesskap er iboende i mennesker, selv når de har blitt redusert til en «masse» av sosiale atomer uten forbindelser. Nisbet identifiserer totalitære massebevegelser i det tjuende århundre, deriblant kommunismen og nazismen, som måter å tilfredsstille dette behovet på. For ham representerer disse den mest ekstreme versjonen av den liberale staten, som har et absolutt voldsmonopol. Den oppsto som følge av revolusjon i moderne tid, men slår hardt ned på ulydighet mot seg selv.

Konservative tenkere som Alexis de Tocqueville har pekt på frivillige organisasjoner som konkurrenter til statens makt og viktige for å bevare frihet. De blir kalt «mellomliggende institusjoner», fordi de ligger mellom staten og individet i det som kalles sivilsamfunnet. Før velferdsstaten var det for eksempel hjelpeforeninger som bygget på vennskap og gjensidig støtte. Burke vektla betydningen av «den lille troppen» som gir mennesker konkret tilhørighet og danner grunnlaget for kjærlighet til samfunnet som helhet.

Det er altså ingen naturlig sammenheng mellom konservatisme og individualisme. Konservative advarer med rette mot å la staten bli ett stort fellesskap (kollektivisme), og vil åpne for at andre institusjoner kan bidra med så mye som mulig. Samtidig bør man også jobbe imot den oppløsningen av fellesskap som fører mennesker inn i statens armer i utgangspunktet. Det er viktig med desentralisering og lokale løsninger, fordi nærhet gir tilhørighet og reell mulighet for deltakelse i samfunnet.

Veien videre

Forfatterne i den konservative renessansen, spesielt de tre som utga bøker i mirakelåret 1953, pekte på prinsipper om frihet, naturrett og fellesskap – blant mye annet. De anerkjente at nye situasjoner vil kreve nye måter å anvende dem på. Likevel er det verdt å spørre seg om disse prinsippene har blitt glemt. Hvis de blir tatt frem og studert, vil kanskje både konservative og ikke-konservative få et nytt inntrykk av tankegodset som ligger i konservatismen.