It’s not only the economy, stupid!

En av karikaturene av liberalismen i vår tid setter nærmest likhetstegn mellom høy grad av frihet og en liten stat med lave skatter. Rent intuitivt kan dette høres fornuftig ut. Man har utvilsomt større frihet til å disponere egne penger når skattene er lave enn når de er høye. Når vi selv kan disponere det meste av det vi tjener, er det også lettere å ta ansvar for eget liv og oppleve den uavhengigheten og verdigheten som ledsager den som, i økonomisk forstand, står på egne ben.

Denne enkle sannheten har, gjennom en ekstrem tolkning, trolig bidratt til å gi næring til en moralsk tilslutning til den mer ytterliggående tanken om at jo mindre staten er, og jo lavere skattene er, desto friere er vi. Men gjennom ekstreme tolkninger kan selv enkle sannheter bli forvandlet til villfarelser. Denne villfarelsen finner vi tydeligst igjen i to svært spesielle amerikanske politiske fenomener: den anarkistiske libertarianismen og den nært beslektede filosofen Ayn Rand. For Rand var all ufrivillig beskatning å betrakte som tyveri, og alle former for altruisme en form for umoralsk selvutslettelse. Egoisme derimot, var for Rand en moralsk dyd av høyeste rang.

Den kvantitative logikken vi skimter bak den libertarianske og randianske ekstremismen, er at mer stat og mer skatt alltid er lik mindre frihet, og omvendt. Og her kan det også trygt påstås at vi har å gjøre med et virkelig «race to the bottom». «Frihetselskende» libertarianere, hvis viktigste politiske mål er å avskaffe staten, er ikke i mål før staten er oppløst, noe for øvrig også Karl Marx hadde revolusjonære visjoner om. Og den som ikke har behov for en stat, har naturlig nok heller ikke noe påtrengende behov for et demokrati.

Myten som ble heiet frem av omstendighetene

Men spørsmålet er: Hvordan kunne denne logikken spre seg så effektivt og gi retorisk ammunisjon, med varige skadevirkninger for ettertiden, til toneangivende konservative politikere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan? Det mest opplagte svaret, spesielt i Storbritannia, hadde å gjøre med den objektive virkeligheten. Midt på 1970-tallet lå topp marginal inntektsskatt i Storbritannia (og Sverige) på hele 75 prosent, samtidig som en feilslått industripolitikk, store underskudd på statsbudsjettet, en gradvis økende inflasjon og en serie uforutsigbare runder med lønns- og prisregulering truet med å sette markedsøkonomiens funksjonsmåte ute av spill. Vi kjenner lett igjen det samme mønstret fra Norge på 1970-tallet.

Resultatet ble økonomisk stagnasjon, urovekkende høy arbeidsledighet, omfattende streikebølger, innovasjonstørke og hjerneflukt. Bunnpunktet ble nådd da Storbritannia ble satt under delvis administrasjon av det internasjonale pengefondet IMF, på grunn av statens problemer med å håndtere en raskt økende statsgjeld. Det lød for mange den gang som ren sunn fornuft når Thatcher i denne situasjonen snakket om betydningen av å «rulle tilbake statsteppet», bekjempe inflasjonen, deregulere og liberalisere økonomien. Slike slagord ble ikke mindre troverdige da statsminister James Callaghan, Thatchers politiske hovedmotstander, samtidig forsøkte å overbevise sitt eget parti Labour om noe av det samme.

Thatchers ikke fullt så progressive og langt mer moralistiske utsagn om å gjenreise viktorianske verdier, samt noen oppsiktsvekkende bemerkninger om «dem som lever på andres bekostning» fikk passere ganske ubemerket – i hvert fall i første omgang. For Thatcher var økonomisk politikk først og fremst et moralsk redskap, med både gulrot og pisk, for å få britene til å lære seg selv å stå på egne ben – eller «Let our children grow tall», som hun spissformulerte det i mer positiv retning.

Noen interessante og ufullendte refleksjoner fra en konservativ

Når den konservative Torbjørn Røe Isaksen formidlet sine refleksjoner om «høyresiden slik vi har kjent den» i E24 (25. november), er det interessant av flere grunner. For det første vokste Røe Isaksen opp, i politisk forstand, i kjølvannet av Thatcher- og Reagan-bølgens kvantitative etterdønninger om staten, skatten og friheten. Dessuten har Isaksen i sin bok om konservatisme fra 2021 fortalt om sin tidlige interesse for både Ayn Rand og Friedrich Hayek. Men aller mest interessant er det han skriver: «Jeg blir ikke rammet av akutt sorg over»…å registrere at «den høyresiden som fant selve sin identitet i ideen om en mindre stat og lavere skatt kan være i ferd med å forsvinne.» Det er et interessant utsagn, som gjør det nærliggende å stille spørsmål om hva slags erkjennelse dette dreier seg om. Her ligger det trolig noen interessante diskusjoner på vent, med et visst opplysningspotensial.

Likevel henger den kvantitative logikken fortsatt i luften når Røe Isaksen nøyer seg med å konstatere følgende: «Staten vil neppe bli særlig mindre. Spørsmålet er i realiteten hvor mye mer den skal vokse?»

Røe Isaksens tydeligste ankepunkt blir beskrevet som «en ensporet markedsanalyse av samfunnet, som har noe hult og lettvint over seg.» Jeg er villig til å tolke denne erkjennelsen i retning av en ansats til kritikk av en lettvint form for politisk-retorisk markedspopulisme.

Markedspopulisme og økonomisme

Den markedspopulismen som sekunderte Thatcher- og Reagan-bølgen på 70- og 80-tallet, hadde sitt utspring i Chicagoskolens mekanistiske syn på markeder og økonomi, og en tendens til å underordne alle politiske og samfunnsmessige spørsmål den samme økonomiforståelsens verdensbilde. Her kommer vi ikke utenom å nevne navn som Milton Friedman og Gary Becker, og særlig deres populærfremstillinger av egne tanker i TV-serien «Free to Choose» og i deres faste spalter over mange år i Newsweek og Business Week.

Det bør bemerkes at det aldri manglet på advarsler fra fremtredende liberale økonomer i Europa mot dette fremvoksende fenomenet, som allerede rett etter annen verdenskrig fikk det ganske presise tilnavnet økonomisme. Det er nok å nevne navn som Walter Eucken, Alexander Rüstow, Wilhelm Röpke, Jacques Reuff, Luigi Einaudi, Ludwig von Mises og Friedrich Hayek. Advarslene handlet om farene for at økonomismen (les: Chicagoskolen) i lengden ville gjøre markedsøkonomien en stor bjørnetjeneste med sin tendens til å forveksle urealistiske modeller med virkeligheten. Hvem kan i dag tvile på at de hadde et viktig poeng?

Men dette er likevel bare forsmaken på avsløringen av den kvantitative myten om staten, skatten og friheten.

Empiriske spørsmål og svar

Ser vi oss rundt i verden, og aksepterer Friedmans tese om at den reelle skattebyrden i det lange løp er definert av størrelsen på de samlede offentlige utgiftene, blir den kvantitative fallgruven tydeligere.

Hvis nivået på de samlede offentlige utgiftene i prosent av bruttonasjonalproduktet hadde vært en pålitelig indikator på frihetens tilstand i et land, måtte vi konkludert med at russere flest er langt friere enn den vanlige nordmann, svenske eller danske. Det er opplagt ikke riktig. Det skulle nesten være unødvendig å vise til mer detaljerte fakta her, men de finnes i hopetall i alle anerkjente målinger av politisk frihet, sivile rettigheter og i høy grad også i mål på økonomisk frihet.

Som jeg har vist i en annen sammenheng, er det ingen tydelig empirisk sammenheng mellom ulike nivåer på offentlige utgifter i rike vestlige land og nivået på økonomisk frihet, med utgangspunkt i Fraser Institutes årlige Economic Freedom of the World-indeks. Tilsvarende finner vi at det heller ikke er noen påviselig sammenheng mellom nivået på offentlige utgifter og Verdensbankens mål på næringsvennlige institusjoner. På det sistnevnte området har dessuten høyskatteland som Danmark, Norge og Sverige vist seg å skåre helt i toppen internasjonalt i mange år på rad. Det betyr selvsagt ikke at en ekspansiv stat leder til gode institusjoner, men snarere at den liberaliserte nordiske modellen over tid har vist seg vellykket – hvilket på ingen måte var tilfellet under det statsekspansjonistiske 1970-tallet.

Den nåværende norske regjeringens bidrag til uforutsigbarhet i næringslivets rammebetingelser, spesielt på skatteområdet, peker utvilsomt i motsatt retning.

Enda mer slående blir det når vi ser på anerkjente mål på sosial mobilitet, som også gir et temmelig godt uttrykk for grad av mulighetslikhet og de reelle mulighetene for det brede lag av befolkningen til å bedre sin materielle levestandard fra én generasjon til den neste. Her ligger de nordiske landene helt i teten, merkbart over snittet for OECD-landene samlet, med enda større avstand til lavskatteland som USA og Storbritannia. Årsaken er trolig å finne i en kombinasjon av en velfungerende markedsøkonomi og velferdsstat.

Kvalitet fremfor kvantitet

I møte med slike fakta skal det godt gjøres ikke å innrømme at frihetens problem er av mer kvalitativ enn kvantitativ art. Det er med andre ord de institusjonelle spillereglenes liberale kvalitet som mer enn noe annet bestemmer frihetens reelle vilkår i et land.

Vi må heller ikke bli overrasket over å finne at det nettopp er den kvalitative dimensjonen som har størst innvirkning på statens størrelse og skattenivået over tid. Årsaken er enkel: Det er de kvalitative spørsmålene om hva statens rolle skal være, og hvordan statens rolle bør utøves, som bestemmer statens størrelse og skattenivået over tid. Sterke liberale institusjoner er ikke bare nøkkelen til en balansert samfunnskontrakt, men også til effektiv begrensning av statens makt og størrelse.

Den som fortsatt tviholder på bare å betrakte forholdet mellom stat, skatter og frihet fra en kvantitativ innfallsvinkel, vil også stå i fare for å fremme en politikk som viser seg uegnet til å realisere liberalismens idealer om frihet, rettferdighet og en menneskeverdig tilværelse for alle.

En som aldri gikk i den kvantitative fellen, var den meget innflytelsesrike ordoliberale økonomen Walter Eucken, som i sitt hovedverk om økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, hadde følgende å si: «Spørsmålet om mer eller mindre statlig aktivitet viker unna det viktigste problemet. Det er ikke et spørsmål om kvantitet, men snarere et spørsmål om kvalitet.»

Den samme Walter Eucken insisterte like tydelig på at målet på økonomien bør være et menneskelig mål, ikke et kvantitativt mål definert ovenfra. Eucken formulerte målet i form av et spørsmål: «Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn skape en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?»

Frihet er en samfunnskvalitet

Den dypeste grunnen til å begrave den kvantitative forestillingen om stat, skatt og frihet ligger imidlertid i den moderne liberalismens forståelse av friheten, som en realitet og som et allemannseie – ikke kun som en lovbeskyttet negativ frihet fra tvang. Denne forståelsen, som i stor grad ble inspirert av Ralf Dahrendorfs tenkning, leder oss naturlig videre til den evige liberale oppgaven, som er å utvikle, forbedre og fornye frihetens institusjonelle forutsetninger i møte med en verden i forandring. Det er i høyeste grad en normativ-kvalitativ utfordring, ikke ulik den måten Walter Eucken forstod utfordringene med å utvikle og vedlikeholde spillereglene for en velfungerende markedsøkonomi.

Akkurat den oppgaven lar seg vanskelig løse basert på en forestilling om at en minst mulig stat og lavest mulig skatt gir høyest mulig frihet. Den liberale samfunnsoppgaven er i sin kjerne mer kvalitativ enn kvantitativ. Hva som derimot er konservatismens oppgave, er mer uklart. Kanskje er det nettopp derfor den kvantitative myten om staten, skatten og friheten har hatt en tendens til å overleve lengst i de konservatives rekker?