Putins tjenlige idéunivers

Over tyve år med eskalerende maktkonsentrasjon, ensretting og brutalisering har skapt det personaliserte diktaturet som nå terroriserer Ukraina med rå militærmakt, ledsaget av en propagandamaskin som leverer en flom av nytale som overgår det meste av det George Orwell en gang advarte oss mot. Putin har skapt et nytt totalitært diktatur hvor alt dreier seg om ham selv som den ubestridte leder av den russiske nasjon i et eurasisk domene. For øvrig i nær overensstemmelse med Russlands skjebnebestemte fremtid, ifølge Putins åndelige ledestjerne, den kristenfascistiske filosofen Ivan Ilyin (1883-1954).

Som Inna Sangadzhieva i Den norske Helsingforskomiteen minnet om i Aftenposten 10. mars, er det i Russland oppstått et maktsystem hvor religion, ideologi, propaganda, institusjoner og statsorganer tjener personen som sitter ved makten. Hvis det skulle legges til noe mer i denne listen, måtte det være at det samme gjelder korrupsjon og den offisielle fortellingen om Russlands historie, som er til for å legitimere Putins «historiske oppdrag» på vegne av den russiske nasjon.

Putins appetitt på legitimerende ideer og historier

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder har i boken The Road to Unfreedom gjort det enklere for oss å forstå hvor avhengig selv en diktator som Putin er av en legitimerende historiefortelling som støttes av tjenlige ideer og teorier, egnet til å underbygge Putins politiske valg og handlinger. Og som vi alle vet nå, trenger ikke disse motiverende fortellingene og ideene nødvendigvis ha noe med sannhet å gjøre.

Men det skader selvsagt ikke å vise til «sannhetsvitner» og helt uavhengig tenkning som understøtter Putins egen fortelling, særlig hvis de kommer fra Vesten. Det er bare å se på hvor stor oppmerksomhet tjenlige budskap fra utenlandske eksperter og politikere pleier å få på TV-kanalen RT (Russia Today) og andre statskontrollerte kanaler. Kommer budskapene fra Vesten, er de dessuten med på å underbygge et negativt bilde av Vesten og dens påståtte dekadente kultur og råtne liberale demokrati.

Alt som smaker av noe vestlig og liberalt utgjør av naturlige grunner en eksistensiell trussel for alle diktatorer. Putin forstår utmerket godt at hans enevelde ikke vil overleve utbredelse av vellykkede liberale demokratier i eget nabolag. Skulle friheten, demokratiet og den liberale rettsstaten bli for innpåsliten kan den jo fort også smitte over på Russland og gjøre slutt på Putins maktposisjon.

Derfor gir det god mening for Putin å gjøre det han kan for å så frykt, usikkerhet og splittelse i vestlige demokratier, og dermed undergrave respekten for demokratiet og de liberale institusjonene som underbygger oppslutningen om demokratiet. Om han ikke lyktes med å påvirke de siste valgene i Ukraina, så lyktes Putin og hans allierte trollfabrikker langt bedre ved det amerikanske presidentvalget i 2016.

Makt gjør alltid rett i en stormakt omgitt av fiender

Selve grunnmuren i Putins fortelling om Russland starter med den første setningen i Ivan Ilyins publiserte råd til post-sovjetiske russiske ledere: «Den russiske nasjon er omgitt av fiender». Ilyins definisjon av politikk lyder slik, tydelig inspirert av den tyske juristen og statsfilosofen Carl Schmitt: «politikk er kunsten å identifisere og deretter nøytralisere fienden.» Siden Ilyin er den Putin støtter seg mest til, er det ikke mindre interessant å legge merke til at fienden det er snakk om ikke trenger være den som representerer den største trusselen for Russlands sikkerhet. Langt viktigere er det å konsentrere seg om den fienden som er mest tjenlig for realisering av lederens egne maktambisjoner. Putin har som kjent valgt Ukraina denne gangen, et land som Ilyin mente det var en dødssynd å nevne ved navn, fordi Ukraina egentlig ikke har en historisk forankret rett til å eksistere.

Det grunnleggende i Putins tenkning handler om makt og styrkeforholdet til andre land. Og det med et helt bestemt utgangspunkt som, ifølge Anatol Lieven, må forstås som første bud i lydighetsplakaten til Putins innerste krets: At Russland er og blir en stormakt, en ubestridt pol i en multipolær verden. Dette basispremisset åpner også døren til tjenlige politiske teorier som gjenspeiler og normaliserer tanken om at internasjonal politikk stort sett handler om makt og nasjonale interesser og som avfeier den liberale verdensorden som en naiv villfarelse.

Putin har naturligvis helt rett i at hans politiske evighetsprosjekt ikke har noe å hente blant de idéstrømningene som går under begrepet liberal internasjonalisme, som betoner viktigheten av å løse grenseoverskridende problemer gjennom et ensemble av multilaterale institusjoner som i sum danner en regelbasert verdensorden som bygger på prinsipper om åpenhet, likhet og gjensidige forpliktelser og rettigheter – forankret i et verdisyn som underbygger frihet, demokrati, menneskerettigheter, internasjonal rett og markedsøkonomi. En tydelig eksponent for denne retningen i dag er John Ikenberry.

Den såkalte utenrikspolitiske realismen, som i begge sine hovedretninger (defensiv og offensiv) handler mest om maktforhold, og som vanligvis står i sterk kontrast til den liberale internasjonalismen, gjenspeiler på viktige punkter Putins verdensbilde.

Realistenes verdensbilde

Realistenes verden er en verden som styres av lite annet enn et begrep om nasjonale interesser som ivaretas gjennom bruk av politisk og militær makt. Realistenes bakteppe for å forstå verden bygger på forestillingen om internasjonalt anarki, en alles kamp mot alle om innflytelse, suverenitet, sikkerhet, velferd, nasjonal selvhevdelse og storhet. En grunnleggende forutsetning for at et slikt verdensbilde skal kunne omformes til fredelig sameksistens og ivaretagelse av legitime nasjonale interesser krever, ifølge realistene, en maktbalanse mellom et lite antall stormakter, som tildeles hver sin anerkjente interessesfære. Ikke ulikt det imperialistiske verdensbildet som preget verden fra slutten av 1800-tallet til utbruddet av første verdenskrig. For Sovjetunionens del kom høydepunktet med todelingen av Europa etter andre verdenskrig og den påfølgende kalde krigen.

En annen variant, som også kan skape en tenkt stabil verdensorden, er en verden dominert av én hegemonisk makt. En unipolær verden, slik mange opplevde vi hadde en periode etter 1989, med USA som den ubestridte hegemon.

Dette er et tankeskjema som Vladimir Putin forstår. Ja, ikke bare forstår han det, men det meste tyder på at han har lenket sin egen sjel og prestisje til et livsprosjekt som handler om å legemliggjøre det samme realpolitiske tankeskjemaet «to the bitter end». Det verste som kan skje for selvbildet til en maktberuset leder av en stormakt som navigerer diktatorisk ut fra et realpolitisk kart, er naturligvis å ikke lenger bli respektert som en stormakt av andre, med et anerkjent og fryktet grep om sin egen interessesfære.

Her finner vi grobunn for mye av den historisk motiverte vreden og indignasjonen som Putin krampaktig forsøker å legitimere sine handlinger med. Den brutale invasjonen og terroriseringen av Ukraina viser hvor langt Putin er villig til å strekke denne selvlegitimeringen av egen hensynsløshet. Hvem vet om Putin egentlig vil respektere noen som helst grenser i en presset situasjon?

Putins motiverende katastrofefortelling

Et relevant spørsmål i denne sammenheng er dette: Hvor var Putin da Berlinmuren falt? Riktig svar: Han var KGB-offiser, utstasjonert i Dresden i Øst-Tyskland, på oppdrag for å ivareta Sovjetunionens interesser i en kommunistisk vasallstat. Det vil si at han på nært hold opplevde ydmykelsen å måtte trekke seg tilbake fra en tidligere sovjetisk interessesfære. Så kom oppløsningen av Sovjetunionen med nye og langt mer alvorlige ydmykelser, sett med Putins øyne. Noe han senere har omtalt som «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre».

Denne katastrofefortellingen er blitt gjentatt av Putin flere ganger etter annekteringen av Krimhalvøya i 2014 og den russiske «anerkjennelsen» av de to ukrainske utbryterrepublikkene i øst. Fortellingen ledsages ofte av utsagn om at Russland er blitt lurt og ydmyket av Vesten gang på gang etter 1989, med særlig referanse til at tidligere sovjetstater har meldt seg inn i både EU og NATO.

Dette til tross for at NATO aldri har gitt noe løfte til Russland om ikke å ta opp nye medlemmer i øst etter murens fall. Ikke bare det, NATO og Russland inngikk til og med en samarbeidsavtale i 1997 basert på «demokrati og sikkerhetssamarbeid i det euroatlantiske området», der det eksplisitt ble uttrykt at «partene ikke ser på hverandre som motstandere» og «respekterer alle staters suverenitet, uavhengighet, territoriale integritet, samt ubestridte rett til å velge egne måter å trygge sin egen sikkerhet på». Putin bekreftet selv denne avtalen i 2002, på et møte i Roma som etablerte NATO-Russland rådet.

Putin vinner på vestlige selvmål

Som den britiske NATO-ambassadøren på denne tiden, Peter Ricketts, har observert, skjedde det et vendepunkt i Russlands adferd overfor Vesten etter at USA, med Storbritannia på slep, gikk til såkalt preventiv krig mot Irak i 2003, på bakgrunn av det som i ettertid har vist seg å være falske premisser. Etter at Putin okkuperte deler av Georgia i 2008 ble det også satt en stopper for Georgias muligheter til å oppnå NATO-medlemskap, og Putin var den gang heller ikke sen om å hevde at Russland i dette tilfellet ikke hadde gjort noe annet enn det USA hevdet at de gjorde etter å ha angrepet Irak: «ivareta landets nasjonale sikkerhet».

Maidan-opprøret i Kyiv og avsettelsen av den pro-russiske presidenten Viktor Janukovytsj i februar 2014 ga håp om at Ukraina var på vei mot Vesten. Like etter rykket Russland inn i Krim og østlige deler av Ukraina. Halvøya ble annektert, mens regionene Donetsk og Luhansk erklærte seg som selvstendige republikker med russisk hjelp. Slik avverget Russland ukrainsk EU- og NATO-medlemskap, i det minste for en stund.

Det er mange lærdommer å trekke av denne sekvensen av hendelser, ikke minst om hva som kan skje når Vestens ledende makt forbryter seg mot Vestens idégrunnlag og prinsipper, slik USA gjorde i 2003. Med president Trump nådde USA hittil et lavmål hva gjelder å stå opp for Vestens verdier og institusjoner.

Mearsheimer & Co

Spesielt er det også når en av de fremste representantene for den såkalte realistiske retningen innen internasjonale relasjoner, John Mearsheimer, for kort tid siden gjentok sin realpolitiske vurdering av at det som nå skjer i Ukraina kan tilskrives USAs tidligere handlinger med å pushe NATO-medlemskap på tidligere sovjetrepublikker og østeuropeiske land i den tidligere russiske interessesfæren. Den samme Mearsheimer mente akkurat det samme om årsakene til det som skjedde i forbindelse med Russlands intervensjon i Ukraina i 2014.

At Vesten har provosert og ydmyket Russland som stormakt gjentatte ganger var også anklagen som ble uttrykt av den parlamentariske lederen for ytre høyre-partiet AfD i den tyske Forbundsdagen nylig, etterfulgt av ytre venstrepartiet Die Linke, som bygget opp under myten om NATO som en offensiv allianse. Dette skjedde i det samme møtet som demonstrerte det øvrige politiske Tysklands sterke solidaritet med Ukraina.

Opportune snuoperasjoner

Her hjemme har den erklærte realistiske utenrikspolitiske forskeren Asle Toje, i sin kjente og lett tilslørte kommunikasjonsstil, hvor det ofte er vanskelig å se hvor analysen slutter og hvor meninger og profetier begynner, ved flere anledninger gitt uttrykk for et syn på Russland-Ukraina-konflikten som tangerer Putins offisielle meninger. I DN 19. februar, før krigen startet, står det å lese at han ikke mener annet enn at «Russland har legitime interesser», og at «deres (Ukrainas) sak ikke er vår sak». Så kom krigen, og plutselig mente Toje, denne gangen i Minerva, at Russland etter dette måtte konfronteres, og han beklaget samtidig sitt «uheldige innlegg» 19. februar i DN. I et nytt innlegg i DN 14. mars kom ingen beklagelse, men snarere et relativiserende budskap om at han grunnleggende sett ikke har tatt feil i sine analytiske vurderinger av Russland, selv om han tok feil om invasjonen av Ukraina.

Beklaget seg har også Klassekampens Bjørgulv Braanen, fordi han hadde kritisert en norsk forsker for å ha ment at Russlands angrep på Ukraina var nært forestående på grunnlag av blant annet amerikansk etterretningsinformasjon. I mellomtiden blusser det opp til NATO-debatt i SV, mens Rødt ikke ser noen grunn til å avvike sin NATO-motstand og utenrikspolitiske alenegang.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i den senere tid har nettopp vært å observere hvor mange tidligere Russland-forståere som har snudd Putin-kappen sin. Også tidligere forbundskansler og styreleder i Nord Stream 2, Gerhard Schröder, som en gang uttrykte at Putin er en «Lupenrein Demokrat», har justert sitt syn på Putin nylig, uten å virke spesielt overbevisende. Han ble nylig fratatt sin tittel som æresborger av Hannover. Av andre kjente europeiske politikere som nylig har følt behov for å vende seg bort fra sitt tidligere Putin-svermeri, finner vi navn som Marine Le Pen, Matteo Salvini, Viktor Orban og Sahra Wagenknecht. Alle har tidligere bidratt til å spre fortellingen om at Vesten gang på gang har fornærmet stormakten Russland og landets påståtte legitime interesser i eget nabolag.

Den liberale internasjonalismen er ikke død

Utover slike snuoperasjoner kan man si at Putin har klart følgende «bragder» i den senere tid, stikk i strid med egne ambisjoner om å oppnå det motsatte: et mer samlet Ukraina som ser med stadig fastere blikk vestover, et mer samlet og mer solidarisk EU, et samlet Vesten, et sterkere samhold i NATO, samt økt oppslutning om og økt interesse for medlemskap i NATO – og et Tyskland som endelig har besluttet å bruke minst 2 prosent av BNP på forsvaret.

Ingenting av dette lar seg forklare eller underbygge med realistenes tankeskjema. Imidlertid lar det seg forklare når man tar høyde for at internasjonal politikk også har en moralsk og institusjonell dimensjon, hvor verdier, prinsipper og erfaringslæring inngår. Vesten kan ikke forstås realistisk uten å forstå at det handler om et institusjonalisert verdifellesskap for frihet, demokrati, rettsstat og markedsøkonomi. Og verden kan heller ikke forstås uten å ta i betraktning at det pågår en kontinuerlig konkurranse mellom ulike ideer om hvordan en internasjonal orden bør se ut. Det normative er også en del av en realistisk forstått virkelighet, selv om det faller liberalisme-foraktende realister tungt for brystet.

Det som skjer nå er at Vestens liberale demokratier viser en besluttsomhet og vilje til å slå tilbake et av de alvorligste angrepene siden 1939. En hel verden får nå en ny mulighet til å forstå verdien av en liberal internasjonal orden, og en sterk påminnelse om at den ikke vil kunne overleve hvis ikke vi er villige til å kjempe aktivt for den og hjelper hverandre på veien.

Historien går videre

Målet for Putin er å skru klokken tilbake og omgjøre oppgjøret etter den kalde krigen, reetablere en buffersone av klientstater langs Russlands grenser mot vest, svekke NATO og styrke Russlands innflytelse og makt i Europa. Og sentralt i denne vrangforestillingen står Putins vanvittige tanke om at Russlands sikkerhet bygger på å skape frykt og usikkerhet blant sine naboer. Man må nesten være en kynisk «offensiv realist» for å se noe konstruktivt i slike destruktive forestillinger om fremtiden. Heldigvis er ikke alle realister Putin-forståere, selv om de fleste Putin-forståere er realister. Men mange «realister» har tilsynelatende store vanskeligheter med å fri seg fra å dyrke fascinerende nullsumspill – til tross for at de positive sumspillene gjennom historien har hatt en tendens til å valse over de negative sumspillene med god margin – attpåtil med robust demokratisk støtte. Så, hvem er egentlig de mest realistiske?

Spørsmålet er vel egentlig hvor naivt det er ikke å gi plass i eget tankeskjema til det åpenbare: at vi mennesker besitter både en moralsk og en politisk kapasitet til å skape forbedringer gjennom gradvise og pragmatiske reformer av våre institusjoner.

Med Putins regime har til og med begrepet nullsumspill fått en hul og uvirkelig klang. Et av Putins mottoer er at «det er lettere å ødelegge noe enn bygge opp noe». Det mottoet er for så vidt solid forankret i følgende elendighet: Putins Russland kan umulig vinne en internasjonal konkurranse som handler om å skape best mulige forutsetninger for egne borgeres muligheter til å leve frie, trygge og menneskeverdige liv med en velbegrunnet tro på en bedre fremtid. Russland kan bare «vinne» gjennom komparativ ødeleggelse, noe Timothy Snyder har tolket slik:

«Life is nasty, brutish and short; the pleasure of life is that it can be made nastier, more brutish, and shorter for others.»

Ukrainerne betaler nå en svært høy pris for denne menneskefiendtlige livsgleden som dyrkes i den innerste kretsen av Putins nyfascistiske diktatur. Men historien er ikke over riktig ennå, heldigvis.