Sansen for det subversive

Det ble forventet at hoffets narr briljerte i det subversive, helst på bekostning av personer som ikke var blant kongens nærmeste. Senere oppsto et idealisert bilde av narren, en skikkelse som demonstrerer det latterlige ved det pompøse, antyder det idiotiske ved det sublime og lar de mektige ane maktens selvbedrag. Det blir tale om speaking truth to power. Nå er det nærliggende å idealisere videre, å tro at narren prinsipielt står for det sanne og det gode. Da er det ikke lenger tale om en narr, men om en frigjørende helt. Det hefter noe gloriøst ved sansen for det subversive.

Romantikkens modernitet

Med romantikken rundt 1800 oppsto idealet om en kunstner som er uavhengig av oppdragsgivere. Kunstneren må være suveren, ikke bundet av foreskrevne motiver og gitte normer. Det er tale om en som frigjør fra gamle bånd. Borgerskapet, som på samme tid bekjempet aristokratiets privilegier, lærte å verdsette den romantiske individualismen. Kunstneren fremtrer som en entreprenør, en sosial figur ikke så ulik mange andre – det unike oppheves (i hegelsk forstand) til en generell type som er høyt verdsatt i den borgerlige tidsalder.

Et av modernitetens fremste kjennetegn er troen på at forandring betyr fremskritt. Obama trengte bare si Change – unødvendig å tilføye at det ville være til det bedre. Slik tro har hatt sin sikreste basis i naturvitenskap og teknologi, med store fremskritt i medisin og kommunikasjon. Det antas, som en naturlig tendens, at fremskritt inntreffer også i politikk og moral. Skal kunsten være et unntak?

Sansen for det subversive kan være sterk også når det ikke ligger an til politisk revolusjon. Det er en sans for stort og smått som må forandres eller fjernes for fremskrittets skyld. Det viser seg klarest i tilbakeblikk. Moderne historieskriving var lenge konsentrert om progressive krefters kamp mot gammelt herredømme. Vitenskaps- og kunsthistorier er stadig fokusert på ideer som møter motstand fra tidens autoriteter. Hva kan være gunstigere for en kunstners karriere enn en skandale?

Den politiske og den estetiske sansen for det subversive glir sammen. På alle områder skapes fremskritt av individer som ikke tilpasser seg de rådende teorier, idealer, normer. Følgelig vil fremskritt fortone seg som nedbrytende ufornuft, galskap. Det hele er godt sammenfattet av den eksentriske George Bernard Shaw:

The reasonable man adapts himself to the world; the unreasonable one persists in trying to adapt the world to himself. Therefore, all progress depends on the unreasonable man.

Sitatet er fra Maxims for Revolutionists fra 1903. England har tradisjon for å sette pris på sine eksentrikere og deres ideer, som når fremskritt sies å forutsette selvsentrert ufornuft. Konservative kan gjerne lytte til velformulert avvisning av gjeldende normer samtidig som dette subversive oppfattes som uheldig, beklagelig eller farlig, latterlig eller dekadent. Shaw er en av mange verbalt glitrende radikalere som er blitt omfavnet av borgerskapet.

Shaw var et fremtredende medlem av The Fabian Society, etablert i 1884, et selskap for middelklassens støtte til (sverming for) sosialisme. Selskapet hadde liten kontakt med arbeiderbevegelsens kamp for bedre lønn og arbeidsforhold, noe som ville være en «reasonable» tilpasning til verden. Man var ute etter noe inderligere, dypere – noe russisk! I likhet med mange andre litterater rundt århundreskiftet beundret Shaw de store russiske diktere, og var tilbøyelig til å se russisk åndelighet som veien fremover for menneskeheten. Holdningen kunne ha uante følger. For Shaw førte den til forherligelse av Sovjetunionen og beundring for Stalin, som i 1931 kvitterte med en bankett i Moskva for Shaw i anledning hans 75-årsdag. Hamsun var skuffet over Hitler etter møtet i Berghof, men beholdt troen. Shaw ble visstnok aldri skuffet over Stalin, som ikke engang var russer.

Det subversives tiltrekningskraft

Ved forrige århundreskifte fantes en grenseløs teknologi-optimisme som ikke overlevde første verdenskrig. Etter det 20. århundret vet vi at subversive politiske bevegelser langt fra garanterer fremskritt. Felles for kommunismen, fascisme og nazisme er vilje og i noen land evne til å undergrave og avskaffe demokratiet ved bruk av vold, og proklamere veldige fremskritt, gjerne en høyere form for demokrati. I et kriserammet samfunn virker subversive utopier særlig tiltrekkende. Logikken er like opplagt som fatal: Hvis forandring betyr fremskritt, må radikal forandring bety radikale fremskritt.

Et paradoksalt trekk ved disse bevegelsene røper en romantisk impuls. Alltid gjelder det å fremheve kollektivet, det være seg klassen, folket eller rasen. Ikke desto mindre har kommunistiske, fascistiske og nazistiske regimer dyrket den store leder mer intenst enn noe demokrati. Personkult har vært et gjennomgående trekk fra Lenin til Kim-dynastiet. Føreren kan godt være «unreasonable», for det demonstrerer hvilket geni han er og hvilke uante fremskritt han vil bringe. Enkelte slagord fra disse regimene har overlevd, for eksempel «kulturrevolusjon». Folk over hele det politiske spekteret har omtalt slik revolusjon som ønskverdig, et friskt pust i det støvete bestående. Det grufulle ved den maoistiske maktdemonstrasjon forsvant i det subversives tiltrekningskraft.

Det subversive i flere varianter

Misnøye med egen kultur og forherligelse av andres har preget mange vestlige intellektuelle både til høyre og venstre, en viktig kilde til sansen for det subversive. I dag kan misnøyen komme til uttrykk som «forståelse» for Putin-regimet, særlig i Tyskland er slik forståelse utbredt. AfD knytter seg til den tradisjonelle russiske fortellingen om vestlig dekadanse – den finnes hos Dostojevskij – mens venstresiden mener at Tyskland har et særlig ansvar for å søke fred under alle omstendigheter. Begge fløyer ser NATO som ansvarlig for krigen. Her mangler sansen for det subversive, ingen forståelse for at sikkerheten i Europa er truet.

Donald Trump har vist en forbløffet verden hva som kan oppnås med subversive avvik fra forventninger til en amerikansk president. Shaws formulering passer, Trump vil tydeligvis «adapt the world to himself». Shaws maksime peker også på et mulig motiv for støtten til Trump – av en så avvikende person kan man forvente særlig store fremskritt. Trumps seier over «de liberale eliter» er nå kommentert så grundig at den etter hvert virker uunngåelig. I USA er sansen for det subversive intensivert til uant nivå.

Regjeringer i Vest-Europa har fått det for seg at folket er grepet av rasistisk hat. Det har ført til illiberal politikk i land hvor liberale ideer en gang sto sterkt. Angrep på ytringsfriheten synes utrolig nok mest omfattende og nådeløst i Storbritannia. Der skal politiet reagere på «non-crime hate incident» (NCHI), definert slik: «an incident or alleged incident which involves or is alleged to involve an act by a person (‘the subject’) which is perceived by a person other than the subject to be motivated – wholly or partly – by hostility or prejudice towards persons with a particular characteristic.» Det holder altså at en eller annen person mener at motivasjonen er ... De som har vedtatt dette, har ment å bekjempe subversivt hat og innser ikke at de selv handler subversivt ved å bidra til mindre respekt for lovverket.

Når folks fortvilelse og raseri vokser, vil den moralske kraft i gjeldende lover svinne hen. Tvers igjennom lov til seier! Setningen stammer fra et dikt av Rudolf Nilsen, en kommunist med sikker plass i norsk litterær kanon. Mottoet har liten appell når det liberale demokratiet står sterkt. Ikke desto mindre ble det brukt da Juss-Buss startet virksomheten i 1971. Fantastisk. Men politisk revolusjon er per definisjon forbudt, så det kan ikke overraske at revolusjonære jurister har begrenset ærefrykt for gjeldende lovverk.

GB Shaws Maxims for Revolutionists er en samling vittigheter og paradokser, fylt av ironi og sarkasme. Dette er litterære former som først ble dyrket av aristokrater. Den borgerlige sosialisten Shaw brukte aristokratiske grep for å pirre, provosere og sjarmere borgerskapet. Det samme gjorde Oscar Wilde, som i 1891 utga et essay kalt The Soul of Man Under Socialism. Der hevdes det at sosialismen innebærer frigjøring av individet, slik at alle vil glede seg ved estetisk kreative liv. De romantiske eksentrikere fra rundt 1900 har hatt mange etterfølgere, blant annet i amerikansk «counterculture» fra 50- til 70-tallet. Det er snakk om utallige fruktbare impulser til vestlig kultur i etterkrigstiden, men håpet om å være åndelig oppbyggelig og dermed politisk subversiv ble ikke innfridd. Arbeiderklassen var ikke med.

Kulturradikalere mistet troen på arbeiderklassen for mange år siden. De er jo kulturelt håpløst konservative folk! Det har vist seg at sterk betoning av (flytende) kjønn, rase og etnisitet ikke vekker velgernes begeistring, ikke engang hos etniske minoriteter. Men ordet revolusjon har ennå beholdt sin glans. Det kan handle om ny teknologi, nye moter, ny design, motstand mot modernistisk arkitektur – alt kan omtales som revolusjonært. Gamle produkter holder ikke mål, de må erstattes av nye. Kapitalismen er tjent med at folkets (konsumentenes) misnøye opprettholdes av politikere, intellektuelle, influensere.

Her hos oss

Politikken som skapte velferdsstaten i Norden, holdt avstand til mye av dette. Arbeiderpartiets ikoniske plakat fra 1933 med mottoet «Hele folket i arbeid – by og land hand i hand» minner om sovjetisk sosialrealisme, men ingen Stalin-lignende personkult spøkte i bakgrunnen. Den sosialdemokratiske velferdsstaten er i det store og hele vellykket og anerkjent av de fleste. Bare romantiske eksentrikere kan ønske å avskaffe velferdsstaten.

Hos oss hersker politisk antiromantikk. Det påpekes at «individualisme» henger sammen med «materialisme», og at begge står for egoisme. Unntak gjøres for idrettsstjerner og andre enere, som er gode forbilder. Den selvstendige kunster skal naturligvis fortsette å være selvstendig, også med offentlig støtte, samtidig som regjeringer fremhever at kunst er viktig for fellesskapet og styrker folkehelsen. Samfunnskritikk er bra, for både fellesskapet og helsen er tjent med at fordommer utfordres. Særlig i teatrene er subversive anstrengelser blitt forutsigbare.

Nå er det jo mulig å interessere seg for noe annet. Staten tillater individet å vende seg bort, i kontemplasjon over liv og død eller i glede over det sentimentalt idylliske, uten fremskritt av noe slag. Det er ingen ting å fortelle. Dette kan skje i ensomhet eller i samvær med likesinnede. Det er et velsignet trekk ved systemet at ingen makthaver våger å anklage slike individer for egoisme eller subversive holdninger.

Gamle innsikter

Den heroiske formel speaking truth to power legger opp til idolisering av det subversive. Det blir et poeng å minne om at ikke all makt bygger på usannhet, formidler usannhet og avhenger av usannhet. Men er det ikke slik at makthavere alltid holder noe skjult? Mistanken gir næring til konspirasjonsteorier – og det hender at en slik teori stemmer. Tyngre veier prinsippet at demokrati forutsetter legal opposisjon. Så hvis en makthaver påstår at slik er det, da vil mange kjenne seg kallet til å påstå at slik er det ikke. For demokrati krever opposisjon.

Det er en gammel innsikt at store fremskritt drives frem av folk med sterk sans for det subversive. Det er nødvendig å bekjempe fremskrittsfiendtlige autoriteter, som senere plasseres i historiens skammekrok. De som dyrker konspirasjonsteorier og annen mistenksomhet, kan tenke at de er i godt selskap.

Den aristoteliske tanke om dyd som «gyllen middelvei» er aktuell, men virker uheroisk middelmådig. Vi lever i en verden av fortellinger der en gyllen utopi kan øynes som en mulighet etter at filmen er slutt. «And they lived happily ever after.» Fint, og man forstår at sansen for det subversive ikke får mer stoff å bearbeide. Det er ikke mer å fortelle. Det er en gammel innsikt at uten den subversive slangen i paradiset kommer historien ikke i gang.