Ungdommelige navler, borgerlige dyder

Noen ganger var de eldre mildt hoderystende, andre ganger fortvilet over forfallet – og man ga de unge klar beskjed om at de måtte skjerpe seg. Det var før i tiden, i dag er slik moralisering upassende, uforenlig med god borgerlig tone. La oss se hva det fører til å kvitte seg med den restriksjonen.

Det skrives mye om ungdommens psykiske lidelser. Kan en av grunnene være at ungdommer lider av selvopptatthet, at de stirrer for mye på egen navle?

Navle-generasjonen

Hvis foreldregenerasjonen – dagens makthavere – kritiserer ungdommene for noe slikt, vil det virke som et stygt eksempel på «blaming the victim». Og de som definitivt må avstå fra å antyde for mye selvopptatthet, er besteforeldregenerasjonen. For i deres ungdomstid gjaldt det å «finne seg sjæl» – en parole skapt av visesangeren Finn Kalvik i 1969. Det ville være latterlig om folk i denne generasjonen fortalte dagens ungdom at før i tiden var navlebeskuelsen mye mer høyverdig. Hverken foreldre eller besteforeldre kan si det, altså må det kommer fra en ungdom. Ytring i NRK 10 september i år: «Meg, meg meg. Velkommen til en generasjon som stirrer dypt inn i egen navle, helt uten å skjemmes.» Det er skrevet av en 22-årig student.

Ifølge Platon uttalte Sokrates under rettssaken mot ham at «et liv uten selvransakelse er ikke verdt å leve». Ingen kaller dette en oppfordring til navlebeskuelse. For her gjelder høy kulturell status, noe som ikke tilkommer navle-generasjonen. Den fraskrives selvstendighet. Som det sies i NRK-ytringen: «2020-tallets dydsmønster har hylla full av selvutviklingsbøker og drar til samtaleterapeut én gang i uka. Traumer, triggere og terapi er trendy, og alle er et forbedringsprosjekt.»

Heller ikke for 68-erne, besteforeldrene, var det storartet å være et «dydsmønster». For ordet dyd hadde lidd den triste skjebne å bli synonymt med kyskhet, seksuell avholdenhet. I moralfilosofien er dydsetikk for lengst rehabilitert, i stor grad av kvinnelige filosofer. Uten dyder er det umulig å gi mening til ideen om et godt liv. Men ethvert dydsmønster vil være irriterende for ungdom. Som barn var vi nødt til å tilpasse oss den gitte verden, og det man nå lengter etter, er ikke enda et mønster.

Dyder – til forskjell fra prinsipper, lover og regler – er personlige egenskaper som styrker muligheten for et godt liv. Mens prinsipper etc. kan forstås og begrunnes intellektuelt, må dyder erverves ved oppdragelse, forbilder og egne erfaringer.

Et sett dyder utgjør et personlighetsideal. På 1800-tallet fantes konturene av et moderne ideal, gjenkjennelig i dag. De konstituerende dydene er ikke foreldet, men bærer preg av sin opprinnelse i «borgerskapets århundre». Basis er opplysningens universelle orientering, som gjorde det mulig å tenke «et godt liv» uten å spesifisere ved kjønn, klasse, kaste, rase. Tradisjonelt var slike spesifiseringer påkrevd, et allment menneskelig godt liv måtte fortone seg som en håpløs abstraksjon. Også mange borgere på 1800-tallet så det ennå slik. Her vil det faktiske borgerskapet befinne seg i tekstens kulisser, et uensartet nærvær som krever mange forbehold.

Det borgerlige personlighetsidealet

Tre dyder antas sentrale. Man bør være 1) intellektuelt og moralsk selvstendig – man lar seg ikke påtvinge meninger og holdninger av en ytre autoritet, den alminnelige mening, en politisk makthaver, en pave – og 2) ansvarsbevisst – man påtar seg ansvar for sine handlinger og unnlatelser, legger ikke skylda på andre – og 3) sosialt bevisst – man bidrar til fellesskapet utover nær familie og utover det staten påbyr.

Sikkert er at borgerskapet anerkjente mange dyder som ikke er nevnt her. De færreste forkaster den kristne ydmykhet, men den dyden er ikke borgerlig. Punktene 2 og 3 ser jeg som typisk for borgerlighet. Mens det tidligere var tale om nestekjærlighet, blir det etter hvert tale om ansvar. Toleranse er ikke nevnt, men motiveres av punkt 1): Den som verdsetter personlig autonomi, må tolerere avvik.

Borgerlige tenkere var lenge tilbøyelige til å legge vekt på punkt 1). Alexis de Tocqueville (riktignok en aristokrat) så fare for flertallstyranni i Amerika. John Stuart Mill, en av de viktigste i denne sammenheng, advarte også mot «the tyranny of public opinion». On Liberty er et kjerneskrift om verdien av den selvstendige personlighet. Mill demonstrerer sin anti-heroiske utilitarisme ved å omtale temaet som «Individuality, as One of the Elements of Well-Being». Uten liberale prinsipper kan individualitet ikke utvikles i et samfunn som i stigende grad preges av konformitet. Også Kierkegaard så nye trusler mot den enkelte i samtiden. Mill og Kirkegaard var ytterst ulike i filosofisk orientering, men begge så en fare i massemedia. Det var blitt alminnelig å lese aviser. Folks meninger ble dermed ensrettet, og verre skulle det visst bli.

Svak og sterk kritikk

1800-tallet var århundret da de europeiske imperiene i Asia og Afrika ekspanderte og konsoliderte seg. Tanken om den hvite rases overlegenhet ble også konsolidert. Mange borgere tiltrodde sin rase en naturlig rett til å herske, noe som ikke innebærer at rasehovmod og klassehovmod fikk status som dyder. Rase og klasse ble betraktet som forutsetninger for å utvikle den beste personlighet. Å være mann var en annen forutsetning, heller ingen dyd. En mann kan svike mannsidealet, raseidealet og klasseidealet og skammen blir deretter.

Tanken om det allment menneskelige møter ny motstand i dag. Identitetspolitikk vender tilbake til spesifiseringer. Man kan for eksempel se rasisme innebygget i pkt 1), om personlig selvstendighet. Det tolkes da som tegn på privilegert status – og dermed har vi å gjøre med «white supremacy». Det sier seg selv at de ikke-privilegerte bør unnlate å adoptere denne hvite dyden, men holde seg til egne tradisjoner.

Etter at den berømte afro-amerikanske sopranen Jessye Norman hadde fremført Vier letzte Lieder av Richard Strauss, ble hun spurt om det ikke hadde vært bedre å holde seg til musikk «made by your own people». Dette er flere år siden. Identitetspolitikk er stadig en trussel mot opplysningens tro på det allment menneskelige.

Men idealet kan med rette kritiseres for å være utilstrekkelig. På 1800-tallet fantes tro på at samfunnet kunne og måtte forbedres ved at individene ble mer dydige. Staten kan ikke lovfeste individers moralske kvalitet, og tilsvarende, mente man, kan staten heller ikke lovfeste moralen i arbeidslivet. Folk var selvstendige, de hadde frihet til å arbeide eller ikke arbeide under de betingelser som ble tilbudt. Her har man å gjøre med holdninger som knytter seg til idealet selv.

Makthavere ble tvunget til å innse at fryktelige tilstander hersket i gruvene og fabrikkene. Man innså at idealet ikke kunne herske uinnskrenket. Storbritannia var først ute med lovgivning. The Factory Act av 1819 var et lite skritt: arbeidsdagen ble begrenset til 12 timer, barnearbeid ulovlig, aldersgrense 9 år! Så fulgte mer lovgivning med tanke på å mildne de menneskelige konsekvenser av den industrielle revolusjon. Ved midten av århundret beskrev Dickens forhold som fremdeles var forferdelige. Hva kunne sosiale reformer, Frelsesarmeen og aldri så gode dyder oppnå, gitt at darwinistisk kamp for tilværelsen er livets lov?

Spørsmålet forble åpent, men personlighetsidealet ble ikke av den grunn forkastet, heller ikke av arbeiderbevegelsen. Den har alltid visst at kapitalisters sosiale samvittighet (pkt 3) ikke garanterer noe som helst. Solidarisk kamp er nødvendig, men må et solidarisk menneske gi avkall på en selvstendig personlighet?

Borgerlige problematiseringer

Allerede på 1800-tallet er det tale om «å realisere seg selv». Bare slik kan dyder bli genuint personlige. I noen av Ibsens skuespill fremstår selvrealisering som det forløsende. Man kan nok si at Nora forlater mann og barn for «å finne seg selv» men vil hun der finne «det vidunderlige»? I Ibsens senere verk er selvrealiseringens ideal blitt problematisk. Det er jo en underlig fordom at selvrealisering alltid fremmer det gode i et menneske. Det kan jo like gjerne være ulmende faenskap som realiseres. Ibsen behandler temaet mer raffinert enn som så.

Et optimistisk syn på menneskenaturen – i bunn og grunn er vi alle gode og vil hverandre vel – fortonte seg etter hvert som en naiv trosartikkel. I imperiale Storbritannia kunne borgerlige idealister beklage at sosialdarwinismen virket troverdig for mange. I Tyskland ble Schopenhauer den foretrukne filosof.

Man dyrket i flere år «den store personlighet»: den store erobrer, den store kunstner, den store filosof, den store politiske velgjører ... Ved århundreskiftet, altså før «the great war», var troen på slik storhet blitt problematisk. Jeg tror personlighetsidealet spilte en rolle. Det distanserte seg fra aristokratiets heroiske, krigerske dyder, og åpnet etter hvert for mer omfattende demokrati. Begge aspekter motvirker dyrking av heroiske individer. Borgerligheten ble antiheroisk.

De store førere på 1900-tallet foraktet naturlig nok borgerligheten – alltid på utkikk etter egen fordel, ingen anelse om at en annen verden er mulig, folk som må tilpasse seg en ny tid eller bli feid vekk. Ennå finnes en håpefull aura ved ordet «revolusjon», og borgerlige idealer mistenkes stadig for å mangle revolusjonens sanne idealisme.

Heroisk venstreside, privatsfære og beskjedne dyder

Det er klokt av venstresiden å nedtone woke og legge all vekt på fattigdom, dyrtid og kamp mot forskjellene i samfunnet. Nå vet de fleste at venstresiden viser dyp respekt for kulturelle forskjeller og støtter «de få» – de sårbare minoritetene. Venstresiden har også utviklet en dyptgripende omsorg for den enkelte, som skal ha rett til å skape sin egen identitet. Det er heroisk.

Heroisk autonomi innebærer at ethvert personlighetsideal blir undertrykkende, for det tilbyr kriterier som andre kan bruke til å bedømme og kritisere. Venstresiden vokter seg vel for å promovere et personlighetsideal. Interesse for personlighet er da også et gammelt borgerlig fenomen.

Er det opprinnelsen til navlebeskuelse? Det vil i så fall være en forfallshistorie. Unge navlebeskuere er sikkert involvert i andre, mer private historier. Privat er også frustrasjon knyttet til heroisk identitet, og privat er i høy grad navlen. I den ligger sårbarhet, noe som fører til interesse for selvhjelpsbøker og samtaleterapeuter. Jeg tror ikke det er så galt. Noen av disse støttespillerne kan være til hjelp.

Borgerlige dyder motvirker alle tendenser til ekstremisme og kan vel bidra noe til psykisk helse. Såpass beskjedent må det være, for det er lenge siden borgerskapet uttrykte sin makt og ære ved heroiske dyder. John Stuart Mill kunne tenke på personlighetsidealet som svaret på tilværelsens mest vesentlige spørsmål. Den tyngden har knapt noe ideal i dag.

Det kan man jo kjenne som en lettelse. Da blir man straks minnet om Tilværelsens uutholdelige letthet – hvorfor har så mange blitt fascinert av Milan Kunderas boktittel, aner man hva slags tyngde som savnes?