Frihetskjemper eller forræder

For noen er Stepan Bandera en nasjonalhelt. Andre har omtalt ham som «Ukrainas Quisling», som sviktet det sovjetiske fedrelandet. I hvert fall det siste er problematisk, ettersom han aldri satte sine ben på sovjetisk territorium. Mellomkrigstidens Ukraina var delt mellom sovjetrepublikken og et polsk Vest-Ukraina som tidligere hadde vært del av det østerriksk-ungarske keiserriket. Innlemmingen hadde vært langt fra smertefri: Området hadde lenge vært et sentrum for ukrainsk nasjonalisme, og sentrum for en kortvarig ukrainsk republikk som var blitt knust med makt.

Med over fire millioner bare i Polen var vest-ukrainere en av de største statsløse befolkningene i Europa. Løfter om autonomi var ikke blitt fulgt opp; i stedet hadde Polen lagt seg på en «nasjonaliserende» og hardhendt assimileringspolitikk. Mens mange ukrainske bønder hadde håpet på landreformer, var det meste av jorden blitt gitt til polakker. Mange unge ukrainere hadde derfor gitt opp de demokratiske og sosialistiske ideene fra førkrigsgenerasjonen, og var tilsvarende villige til å bruke vold og terror som midler for å oppnå selvstendighet. Enkelte var også inspirert av de fascistiske tankene som var på fremmarsj i Europa, og av romantiske kosakkmyter.

En av disse unge nasjonalistene var Stepan Bandera, født i 1909 som sønn av en prest i den gresk-katolske kirken. Allerede som tenåring var han involvert i forskjellige patriotiske organisasjoner som etter hvert førte ham til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). OUN var grunnlagt i 1929 av en gruppe krigsveteraner. Målet var en nasjonalstat uten hverken russere, polakker eller jøder, og som inkluderte samtlige ukrainskbefolkede