Er du en fortelling?

Tidligere tiders barneoppdragelse var et regime som måtte mykes opp, bli mindre rigorøst, mer fleksibelt, mindre hardt. Men anti-autoritære ideologier fra forrige århundre viste seg uholdbart myke. Hvordan være en ikke-autoritær autoritet? Spørsmålet lar seg ikke besvare prinsipielt, derimot kan det være nyttig å høre hvordan foreldre og andre autoriteter har taklet ulike situasjoner. Fortellinger er bedre enn forskrifter.

På 70- og 80-tallet fantes idealet om den «myke mann». Det var en mann som lyttet, litt underdanig, fleksibel, alltid villig til å rette seg etter andres behov. Feminister oppdaget at typen er fatalt usexy, dermed ble mykheten latterlig og idealet forsvant. Det var noe utflytende ved ham ... Dette er en hard dom, ikke bare fordi den er negativ. Poenget er heller at den er altfor entydig. Det kan fortelles grundigere og annerledes, fremfor alt mykere, om den myke man.

I denne teksten skal det harde forstås som det fastlagte, det udiskutable, det som er klart avgrenset. Det myke er det åpne, fleksible, reviderbare. Begge kvaliteter trengs for ulike formål. Fakta er harde, fortellinger er myke.

Troen på det mykes makt over det harde faller naturlig for folk som lager tekster. Det er etter hvert mange av oss. Ingen benekter at de som arbeider med dyr, jord, betong, asfalt og søppeltransport er minst like uunnværlige, men de som profesjonelt setter ord på tingene, vil vektlegge ords betydning. Ord trengs utvilsomt når fakta skal beskrives. Og må ikke fakta inngå i en fortelling for å bli meningsfulle? Hvordan forstå verden uten fortellinger? Frihet er evnen til å fortelle annerledes. Mykhetens overmakt kan føre til et «post-faktuelt» samfunn.

Post-faktuelt eller ikke, mykhet er gunstig for dagens makthavere. Er man utsatt for kritikk, kan man lett innrømme at «kommunikasjonen kunne ha vært bedre». Dessuten må man bli «flinkere til å forklare ...»

Fortellinger om kjønn er særlig myke, naturlig nok, ettersom mye har skjedd og stadig skjer med kjønnsroller. Reklamen søker å være i forkant av alle nye trender. Ikke minst derfor demonstrerer reklamens bilder ganske overbevisende at skjønnhetsidealer for menn og kvinner er nærmest konstante. Vi ser en god del nytt på klesfronten og med frisyrer og tatoveringer – ingen ting av dette kan skjule at sex appeal etableres på velkjent vis. I reklamen ser vi i dag flere ikke-hvite mennesker som heller ikke avviker fra klassiske idealer. Så det finnes grenser for mykhetens makt. Det seksuelt tiltrekkende er i høy grad genetisk hardwired.

Homsekulturen har frembrakt flere typer som har vist seg mer levedyktige enn den myke mann. En av de velkjente er «skrulla» – teatralsk feminin, pratsom, vittig, med sylskarpt blikk for eget og andres rollespill. En skrulle kan være underdanig, men det slår fort om hvis hun ikke oppnår det hun vil. I en av de første åpne homse-filmene, The Boys in the Band (1970), hører skrulleri med til fasaden i ulykkelige liv. Det hadde lenge vært homsenes image, nå ble ulykkelighet så fort foreldet at flere comeback er produsert, jeg mangler oversikt.

Mye estetisk raffinert kan gjøres med klisjeer i klassikere. Dette er mykhetens hjemmebane. Filmer, romaner og andre kunstverk forteller ikke samme historie til alle. Nå kan det fortelles om hvilken betydning disse fortellingene har hatt, og det blir ny energi til kreative misforståelser. For noen kan enkelte bilder, one-liners og eiendommelige stemninger være mer minneverdige enn fortellinger.

Nå for tiden kalles en fortelling ofte et narrativ, et ord fra litteraturvitenskap som understreker mykheten. Kan det være at vi skaper vår personlige identitet ved å fortelle om oss selv?

Det finnes en narrativ teori om personlig identitet. Kort sagt: Du er en fortelling. Den er naturligvis reviderbar. Det blir også mer å fortelle om jo eldre man blir.

Teorien synes velegnet i psykoterapi. Noen lider under et elendig selvbilde som springer ut av fortellinger om nederlag og ydmykelser. Man sitter fast i en fortelling om å være mislykket, og mye er vunnet hvis man klarer å frigjøre seg fra dette narrativet. Det må være en terapeutisk oppgave å muliggjøre slik frigjøring.

Galen Strawson ved University of Texas har skrevet informativt om den narrative teorien. Han gjengir en rekke sitater fra filosofer, psykologer og forfattere som bekjenner seg til den. «Each of us constructs and lives a ‘narrative,’ wrote the British neurologist Oliver Sacks, ‘this narrative is us’.»

Dette er noen andre formuleringer: «We invent ourselves …but we really are the characters we invent», «Self is a perpetually rewritten story», «I… do not really know who I am until I have a good understanding of my narrative identity.»

Alle fremstiller narrativet som den enkeltes suverene konstruksjon. Utvilsomt er min identitet min og ingen annens og slik sett suveren, hard. Men her er det tale om myk suverenitet. Hvordan håndtere det faktum at også andre kan fortelle om mitt liv? For å være den jeg selv konstruerer, må jeg ha kontroll over andres synspunkter. Jeg må bestemme hvilke som slippes inn i min identitet, og selvsagt er det jeg som reviderer fortellingen. Er personlig identitet skapt med slik kontrollerende suverenitet?

Også ikke-narrative synspunkter kommer til orde. En anerkjent romanforfatter erfarer «the persistent sensation, in my life… that I am just beginning» (John Updike) eller mer radikalt: «Each moment I feel as if I’ve just been born/Into an endlessly new world.» (den store fabulator Fernando Pessoa). Det er ikke underlig at nettopp profesjonelle fortellere erfarer livet på den måten. Professor Strawson uttrykker det mer beskjedent: «I think self-knowledge comes best in bits and pieces.» Hans artikkel heter I am not a story.

Jeg vil si det samme. Det jeg kan fortelle om meg selv, er stykkevis og delt. Noen av oss lever godt med det, andre vil savne en sammenfattende, overordnet fortelling. Strawson kan også ha rett i at dette bare understreker hvor forskjellige vi er. Er man forvisset om å ha en spesiell oppgave i livet, eller har man erfart et kraftig forbedret (eller forverret) selvbilde, ligger det til rette for narrativ identitet. Det er også mulig å oppfatte sin identitet som en uinteressant selvfølgelighet: Jeg er meg, hvem ellers. Ikke mer å si om den saken.

Et moralsk standpunkt kan uttrykkes etter malen «Jeg vil ikke være en som gjør noe slikt.» Det kan forstås narrativt: Dette skal ikke inngå i fortellingen om mitt liv. Da overser man at det sentrale her er den moralske dommen over handlingen. Den kan være fremmed for egen identitet. Tidligere var man i tvil, en entydig dom kommer som en overraskelse for personen selv.

Jeg er meg og ingen annen – det er identitetens harde kjerne, suveren, udiskutabel og innholdsløs. Bevissthet åpner for all mulig mykhet, den rommer alle fortellinger og er selv ingen fortelling.

Strawson bekjenner ubekymret: «I for one have no clear sense of who or what I am.» Det hadde heller ikke Descartes etter at radikal tvil eliminerte all naturlig sikkerhet. Det eneste sikre er «Jeg er», bevissthet om å eksistere, som ikke er en fortelling om hvem eller hva. Descartes ville med teoretisk fornuft bygge opp sikker viten om jeg’et og virkeligheten for øvrig. Praktisk fornuft derimot takler ulike kombinasjoner av sikkerhet og usikkerhet, avhengig av hvilken situasjon man befinner seg i. Jeg leser Strawsons bekjennelse som uttrykk for trygghet, men hans ubekymrede holdning er ugunstig i flere situasjoner, f.eks. jobbintervju og politiavhør.

Den narrative selvkonstruksjonen setter identitet i sentrum. At enhver kan velge sitt kjønn, er et foreløpig toppmål av selvkonstruksjon. På skolen blir 8-åringer bedt om å svare på spørsmålet: hvilket kjønn «opplever du at du har?» En far ble med god grunn sjokkert. Sønnen forsto ikke spørsmålet, han var jo gutt. Utvilsomt finnes kjønnsinkongruens. Men når muligheten presenteres for alle barn som noe de bør tenke over, da har vi å gjøre med narrasjonens myke imperialisme.

Bare diffuse erindringer fra de første leveår. Klarere er minnet om å klatre i en furu med forvridde greiner, et gammelt veggur som dundrer i gulvet og vekket alle ved midnatt og den opphøyde stemningen første gang jeg hørte Alf Prøysens Du ska få en dag i mårå. Disse og andre fragmenter dukker opp i bevisstheten, romsterer der en stund, svinner hen og kommer ubedt tilbake.

Sigmund Freuds innflytelse i moderne kultur skyldes ikke minst at han var en glimrende storyteller. Han fortalte enkelte klienters historie, viktigere var fortellingene om det seksuelt fortrengte, med kreativ bruk av skikkelser i gresk mytologi. Tegn og vink i bevisstheten måtte falle på plass i et narrativ – styrt av freudianske tolkningsskjemaer – for å gi helbredende selvinnsikt.

Inspirasjon i kunst merkes tidlig i surrealismen, som var fascinert av det irrasjonelle og uinteressert i formålet med freudiansk terapi: å bringe det fortrengt irrasjonelle under jeg’ets kontroll. I det surrealistiske programmet fremheves tvert om avkall på kontroll. Det er ikke en mulig holdning i hverdagen eller i politikken, derimot i meditasjon. Man kan bli mottakelig for det som er så radikalt annerledes at man ikke aner hvordan det skulle passe inn i en verden man kjenner. En slik erfaring kommer godt med.

Ingen tenker på folkekjære Alf Prøysen som en surrealist. Det trenger man heller ikke etter å ha lest en av hans mest fantastiske tekster, for den er ikke basert på noe program. Den korte teksten heter JE og begynner slik:

-Åkke er det som tusle uti redskapsbua?

-Je, svara guttongen.

Med ett står’n som høggin i stein.

.... det er je som er je .... tenkjer’n. De andre er de andre. Men inst inni hugu på meg sitt det en liten svart flekk, det er DET som er JE. Æille har slike små flekker inni hugu på seg, og så står æille i midten ta væla og ser rundt seg og er JE.

Fra Onger er rare, Tiden forlag 1973