Fem ting å tenke over for deg som er livredd for avkolonisering, woke og cancel culture

Året var 2013. Det var min første og eneste gang i New York. Sammen med en venninne hadde jeg sneket meg inn på kveldens siste sett på den legendariske jazzklubben Smalls i West Village. Basstrommen og cymbalene smalt mellom veggene. Følelsen av at jazzen på Manhattan aldri sover, levde liksom i klangen av instrumentene: intens, insisterende.

Det jeg ikke visste, da lyden av settet var i ferd med å ebbe ut, var at kvelden nettopp hadde begynt. Før vi visste ordet av det var vi kommet i snakk med en annen publikummer, en saksofonist fra Harlem. Av ham lot vi oss overtale til å bli med videre, til en ny klubb.

Den nye klubben var mer provisorisk, hadde ikke noe skilt, og lignet på en slags nedslitt biljardhall. Midt på gulvet sto det noen instrumenter, en gjeng purunge newyorkere byttet på å spille. Vår selvutnevnte guide for kvelden kjente alle, selv om han sikkert var minst to tiår eldre enn ungdommene som jammet.