Woke og anti-woke på nasjonens arena

Kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen har i et par artikler i Minerva levert et reflektert og betinget forsvar for WOKE. I sitt siste innlegg påpeker hun at begrepet rommer ulike holdninger og strategier. Cancel culture er en ting (fremhevet av Eirik Løkke), kritisk teori i tradisjonen fra Foucault (fremhevet av Kathrine Jebsen Moore) noe annet. Jeg vil vel heller si at dette er to aspekter ved samme sak. Saken er kort sagt nye og radikalt kritiske blikk – sant nok et mangfold av dem – på den vestlige sivilisasjon.

Er «kritisk» det rette adjektivet? Det er et honnør-ord som ofte nok indikerer ukritisk aksept av et sett synspunkter. Et kraftigere adjektiv er «hatefullt». Men det ville være å misbruke en etablert fraseologi, nummeret før «dugnad», mot den vestlige sivilisasjon.

22. juli

Men temaet kaller på alvor. 22. juli 2011 er en av de mørkeste dagene i landets historie. Det verste var naturligvis massemordet. I tillegg kommer en åpenbar politisk dimensjon. Statsminister Stoltenberg gjorde det riktige da han omtalte terroren som et angrep på Norge og landets demokrati, ikke bare på Arbeiderpartiet.

Nå mener partiet at vi trenger en ny 22 juli-kommisjon, for endelig å ta et oppgjør med holdninger og meninger som har inspirert ham. Partiet vet naturligvis at Frp og enkelte nettsteder har vært i søkelyset fra første stund. Redaktør Nils August Andresen har i en kommentar pekt på at et «oppgjør» med forkastelige meninger må bety at man tar kraftig til motmæle. Hva annet kan det bety innenfor rammen av liberalt demokrati? (Trusler er en annen sak, de er og bør være kriminalisert.)

Breivik var alene, men kom fra en flokk, blir det sagt. Flokken må vel da tenkes å være gruppen som deler hans synspunkter i store trekk, særlig på den islamske fare. Hvem regnes med til denne flokken? Hvor vid er den tenkt?

27. april i år publiserte Minerva et intervju med Kamzy Gunaratnam, varaordfører i Oslo. Gunaratnam opplevde det grufulle som skjedde på Utøya, så hennes engasjement er lett å forstå. Det er likevel ikke mulig å godta alt hun sier. Intervjuet har overskriften: Breivik er en av oss. Det er et sitat fra Åsne Seierstad. Hennes Breivik-bok «En av oss» hadde undertittelen En fortelling om Norge.

Hva betyr «en av oss»? Seierstad og Gunaratnam mener nok ikke at de tilhører flokken som Breivik kom fra. Ifølge ingressen mener Gunaratnam at Breivik «var et produkt av samfunnet rundt seg.» Hun trekker ikke frem høyreekstreme miljøer. Det er tale om oss, om samfunnet, om Norge. Det tenkes vidt.

At det norske samfunnet produserte Breivik er enten en banalitet – han er etnisk norsk og oppvokst i Norge, eller en uhyrlighet – mannens terror er et produkt av verdier som preger det norske samfunnet. Jeg leter forgjeves etter en tredje mulig tolkning. Kamzy sier også: «Å snakke om ham som et resultat av vår nasjon – det tror jeg mange ikke liker.»

Forhåpentlig har hun rett i det, for slikt snakk mislikes med god grunn, noe jeg skal forsøke å begrunne. Det er fare for at flere verken liker eller misliker det, fordi man er blitt fortrolighet med slike formuleringer. Tenk over det. En massemorder påstås å være et resultat ikke av ulykkelig barndom og oppvekst, ikke av traumatiske opplevelser, ikke av pervers moral og pervers virkelighetsoppfatning, men av vår nasjon. Et slikt blikk på en vestlig nasjon kan regnes som et aspekt ved woke.

Nasjonalisme er patriotisme

Det er blitt alminnelig å tenke på nasjonalisme som en destruktiv, krigersk kraft som logisk legger opp til fascisme. Det gjelder nasjonens ære. Aristokrati og kongehus var tradisjonelt de viktigste støttespillere. Følgelig var nasjonalisme i mange land en sak for høyresiden, anti-nasjonalismen en sak for venstresiden.

I Norge var det som kjent ikke slik. Her handlet det om nasjonal suverenitet etter århundrer dominert av nabolandene, og partiet Venstre var i mange år den ledende kraft i kampen mot svenskeunionen. Nasjonalismens venstre-karakter ble lenge fremhevet i norsk politikk. Siden århundreskiftet, i løpet av får år, er dette blitt et ikke-tema. Nasjonalismen er en realitet, men skal ikke omtales som noe positivt, helst ikke nevnes. Ikke engang Senterpartiet våger å vedkjenne seg den.

Dette er woke på nasjonens arena: Fryktelige hendelser og kritikkverdige strukturer i et (vestlig) samfunn er særlig godt egnet til å karakterisere dette samfunnet. Eksempler: Det finnes rasistiske ytringer og handlinger i Norge, altså er Norge et rasistisk land. Et menneske i vår nasjon viste seg å være en terroristisk massemorder, ergo er massemorderen et resultat av vår nasjon. Å gjøre en norsk tragedie, 22. juli, til en fortelling om Norge, virker dessverre ikke så grotesk som det faktisk er, siden grepet er velkjent.

Andre verdenskrig avskaffet i praksis den gamle høyre/venstre-distinksjonen i synet på nasjonalisme. Krigen motiverte den venstreorienterte George Orwell til minneverdige utsagn om den selvbevisst-progressive anti-nasjonalismen. Orwell hadde lite til overs for «left-wing intellectuals who are so «enlightened» that they cannot understand the most ordinary emotions.» (Der blir Labours valgnederlag i 2019 forutsagt.) Allerede tittelen på essayet som sitatet er hentet fra, My Country Right or Left (1940) sier det slående tydelig. Sitatet står i en forbløffende sammenheng. Orwell er overbevist om at revolusjonen kommer.

Den nye engelske revolusjon må være en revolusjon svøpt i fedrelandskjærlighet. «Patriotism has nothing to do with conservatism,» skriver han, og avslutter med å betone «.. the spiritual need for patriotism and the military virtues, for which, however little the boiled rabbits of the Left may like them, no substitute has yet been found.»

Andre verdenskrig er fortsatt med oss. Hva med en biografi om Quisling kalt «En av oss», med undertittel En fortelling om Norge? En slik presentasjon er naturligvis mulig i dag. Karakteristikkene treffer Quisling langt bedre enn Breivik. Som nær medarbeider av Fridtjof Nansen og forsvarsminister mellom 1931 og 1933 var han ikke bare en av oss, han tilhørte landets politiske elite. Som landsforræder og «ministerpresident» fra 1942 forkynte han et germansk fellesskap under ledelse av Nazi-Tyskland, og drev propaganda for å for nordmenn til å kjempe på østfronten. Mange lot seg verve, langt flere foraktet og hatet Quisling.

I mange år etter krigen ville ideen om landsforræderen som «en av oss» være en utålelig provokasjon eller blitt sett som desperat propaganda fra NS-kretser. En fortelling om norsk nazisme kunne ikke være en fortelling om Norge. Annerledes i dag. Nå kan både landsforræderen og terroristen inkluderes i fellesskapet.

Poenget er lett å forstå. En nasjon skal ikke bare rose seg av de beste, den må også vedkjenne seg de verste – og de forførte idealistene. Det må innrømmes at de verste noen ganger utfolder seg innenfor nasjonens institusjoner. Orwell var godt kjent med britisk imperialisme, han skrev en roman på basis av egne erfaringer som overordnet politimann i Burma. Imperiet ble utstyrt med noe ulike ideologier som alle var variasjoner over temaet white supremacy. Heller ikke USA ble noen «shining city upon the hill», til det var rasismen for sterk.

Bevissthet om rasisme, sexisme og urett mot minoriteter fantes lenge før woke

Kulturelt har vi lenge vært orientert mot den anglo-amerikanske verden. I USA står woke sentralt på dagsorden hos «liberals», noe som virker tillitvekkende, gitt den europeiske betydning av ordet. Altså synes det rimelig at vi også tar et oppgjør med egen historie, dvs. tilegner oss en anstendig anti-nasjonalisme. Intet norsk imperium, ingen svarte slaver i Norge. Det forhindrer ikke at vi nyter hvithetens privilegier og tar del i rasens skyld. Vi er dessuten blitt søkkrike ved å selge forurensende fossilt materiale. Den som leter, finner mer.

Hvorfor kalle Åsne Seierstads og Kamzy Gunaratnams karakteristikker «groteske»? Det kan sees som et generasjonsfenomen. Jeg tilhører etterkrigsgenerasjonen og fikk med meg krigsgenerasjonens nasjonalisme, ble i unge år fortrolig med uttrykket «gode nordmenn». Disse var uten unntak anti-nazister, folk som ikke ville ha noe med Quislings parti å gjøre. På skolen lærte vi om et lite land som kunne være stolt av det ene og det andre, ikke minst krigsinnsatsen. Slikt er fortid. Gode nordmenn? I dag hører uttrykket hjemme i et av statskanalens moroprogrammer.

I Norge blir anti-nasjonalisme gjerne formidlet som en mild korreks av altfor mye sjølgodhet og altfor liten sans for globale forpliktelser. Det er imperativer som trumfer de fleste andre hensyn, og anti-nasjonalismen i woke kan være nyttig som en ideologisk alliert. Nå later det til at såkalt globalisering, enten man legger vekt på moral eller kommersiell nytte, styrker nasjonalismene i verden. Jeg ser ingen grunn til å beklage at alliansen Davos-woke møter motstand, for motstanden beror på liberale verdier (i europeisk forstand).

Men selv ikke i den venstrevridde norske medieverden finnes nevneverdig støtte til kanselleringer av det urene. Liberale verdier i norsk nasjonalisme kan ta æren for det. Jeg innser ikke at woke på andre måter tilfører noe verdifullt. Bevissthet om rasisme, sexisme og urett begått mot minoriteter fantes fra før og strategiene var bedre, blant annet var siktemålet å komme bort fra rasekjennetegn, ikke fremstille dem som vesentlige. I woke er det tale om å frigjøre slike kjennetegn, ikke frigjøre fra dem. Contra Martin Luther King har man lansert en selvbevisst rasetenkning, en strategi som knapt kan kalles anti-rasistisk.

Woke forkludrer med dogmet om den vestlige sivilisasjons enestående skyld. Woke bedriver politisk utbytting av skyldfølelsen som finnes hos den enkelte og gjøres med ulike grep politisk relevant, for eksempel: Det er politikk som skaper din skyldfølelse, og du er preget av systemets evne til å dirigere den bort fra det vesentlige, som er systemet selv. Vi kunne ha god bruk for et essay av George Orwell om fenomenet white privilege.