Bare en skolerevy

Å være konferansier på skoleballet, elevrådsrepresentant eller å føre ordet var helt naturlig for meg som tenåringsjente. Like naturlig som da jeg startet som sommervikar, 19 år gammel, i Norges største avis, VG – som spaltist.

Jeg tenkte ikke den gangen på at jeg var landets første norsk-pakistanske spaltist; at jeg var ett individ fra en relativt stor gruppe mennesker med innvandrerbakgrunn som ikke hadde den samme tilgangen til offentligheten. At jeg fikk tenke egne tanker uavhengig av hva gruppen mente.

Jeg visste ikke engang at det eksisterte en uskreven lov om at alle som tilhørte en gruppe, måtte si og mene akkurat det samme. Jeg var spaltist. Gruppetilhørighet var fremmed for meg. «Mine egne» var jo ikke gruppen norsk-pakistanere – det var andre spaltister og journalister.