Om enerne og oss andre. En fortelling inspirert av Lucas Braathen

Er det slik at alpinist Lucas Braathen bare ber om å få være seg selv – eller ber han om å få være seg selv nok? Herom går debatten.

Vi må huske på at Lucas Braathen er helt annerledes, forteller gode mennesker meg.

Det har gått opp for meg at en hel del mennesker jeg respekterer har bestemt seg for at det sannsynligvis er slik at unge Lucas Braathen vemmes så meget over det trauste og kjedelige imaget til en av Skiforbundets sponsorer (Helly Hansen skal få lov å være unevnt) at han rett og slett ikke makter tanken på å bli sett i nærheten av noen av deres tekstiler.

Jeg husker jo at jeg tidligere faktisk har tenkt over ubehaget som noen individer kan ha når det gjelder sponsorer de må akseptere fordi de er på et lag. Sist jeg tenkte over dette, var i forbindelse med at LO – Landsorganisasjonen – (prisverdig nok) har vært sponsor, så vidt jeg husker både for skøytelandslaget og for hopplandslaget. Jeg husker jeg tenkte på ham eller henne blant skøyteløpere og hoppere som følte seg langt unna LO, kanskje var liberalist i sitt hjerte, stemte Frp, men som likevel bar drakten, bar LO-merket og forholdt seg til reglene. Jeg skal nå, ifølge mine mote- og trendvitende bekjente, forstå at mellomblå ulltreningstøy selvsagt forårsaker mer ubehag for en fargerik, anarkistisk-rampete og frihetselskende person, enn det ubehag som en Ayn Rand-liberalist må svelge mens han eller hun avbildes med LO-logo på drakten.

Denne hypotesen skal jeg så la konkurrere med det som i utgangspunktet var min egen hypotese, altså antagelsen om at Lucas Braathens frihetslengsel i bunn og grunn var hentet fra samme lykkebrønn som Northugs anarkistiske lengsel, Henrik Kristoffersens familie-involverings-forlangender og Magnus Carlsens hasard-drømmer: at det alt sammen var hentet fra samme lykkebrønn, og i bunn og grunn selvfølgelig var snakk om penger, penger og penger.

Jeg har tenkt lenge på saken. Jeg har kommet til at jeg fortsatt mener det er snakk om penger. Jeg er nemlig sikker på at hvis bare Lucas Braathen ba om det, så ville Helly Hansen laget en ordentlig fin rosa og grønngul – eller hva det nå er som er årets farger – treningsjakke til ham. Sponsorer er nemlig ganske så tilpasningsdyktige.

Sponsorer er gjerne villige til å strekke seg svært langt, til og med til det som må kalles juks. Det er sikkert en del yngre lesere her i Minerva som ikke kjenner til sponsordelen av historien om staven som brakk for Oddvar Brå? Her er faktum: Brå nektet å gå med Swix' nye super-lette stav, fordi Brå mente den gamle, litt tyngre staven hadde bedre «pendel-bevegelse». Men Swix var løsningsorienterte og malte en gammel stav i det nye formspråket og de nye fargene, slik at alle trodde Brå brukte den nye superstaven deres. Da staven brakk, ble det selvfølgelig en del presseoppslag om at den nye staven knakk lett og dermed var useriøst dårlig og kanskje hadde medført at Norge nesten mistet gullet i stafetten! Vi kan tenke oss at Swix hadde et stort ønske om å gå ut med sannheten om hvilken stav Brå gikk med. Men de var fanget av sin egen fleksibilitet og sitt eget ønske om å komme den individuelle utøveren i møte.

Vi må også innom et annet poeng i denne historien, nemlig det faktum at en strid mellom en enkeltutøver og forbundet/laget bærer i seg en hel del likheter med forholdet mellom en ansatt og hans arbeidsgiver i en personalkonflikt. I slike tilfeller vil vi kunne oppleve at enkeltpersonen/utøveren/den ansatte føler seg fri til å fortelle hele sin historie med all den subjektive sannhet som dermed naturlig følger med, mens det oppleves tafatt stille og tyst fra klubb/forbund/arbeidsgiver. Dette kan selvsagt skyldes flere ting, men det har blant annet å gjøre med at klubb og arbeidsgiver ikke føler at de står fritt til å dele med offentligheten alle fakta og alle dokumenter, selv ikke når enkeltpersonen eller enkeltutøveren opplyser om at vedkommende ønsker så. Det er noe jus og en hel del tradisjon bak slik forsiktig tilbakeholdenhet. Vi som følger med fra utsiden, bør uansett legge til grunn at selv i de tilfeller der klubb/arbeidsgiver har gode argumenter og dokumentasjon på hva stridsspørsmålene egentlig handlet om, kanskje dokumentasjon som viser andre sider ved saken, så vil klubb/forbund/arbeidsgiver likevel holde det tilbake for offentligheten.

Norsk idrett har fostret store og lysende enere i mange idretter. Vi husker Hjallis og Kupper’n, vi husker Formo og Brå, vi husker Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Akkurat i våre dager virker det å være en ny gullalder, hvor norsk idrett har fått frem usedvanlig mange nye stjerner på idrettshimmelen. De aller fleste av disse har alltid greid å kombinere og balansere mellom den sterke individualiteten og den sunne egoismen som nødvendigvis må ha bolig i en kropp som vil vinne og den like viktige faktoren som ligger i fellesskap, treningskamerater, et miljø, likesinnede, treningstips og konkurranse på treningene. Det handler om å balansere ego og pluralitet.

Ikke alene i idretten, men like mye i kunsten, i kulturen i bredeste forstand, i arbeidslivet, i vitenskapen, ser vi to tunge tankesett knyttet til hvordan vi ser på og hva vi forventer av våre enere og av oss selv i møtet med enerne. Og vi forventer at de i beste fall kan forenes.

Dette er og blir to – delvis – konkurrerende forestillinger og historier som igjen og igjen bryter gjennom i jødisk-kristen sivilisasjonsutvikling (og jada, også utenfor denne kulturkrets):

Den ene historien handler om den evnerike og talentfulle som samtidig bærer i seg en skjør annerledeshet som vi andre er tjent med å akseptere, fordi vår aksept for den evnerikes originale krav på albuerom, scene og kunstnerisk frihet er det som må til for at den evnerike og talentfulle kan nå sitt absolutte fulle potensial – og nå frem til ideer, bilder, tekster, kunst og oppnåelser som beriker oss alle. Den sannhet og det krav som denne historien formidler, er: Dyrk og hjelp den sterke og evnerike, fordi hun og han kan nå høyder vi andre aldri vil kunne nå.

Den andre historien handler om den evnerike og talentfulle som valgte å vie sin styrke og sitt talent til arbeid for å bære andre, løfte opp de svakere og ta litt av byrden for dem som bærer tyngre enn de egentlig klarer. Den sannhet og det krav som formidles med denne historien, er svært lettfattelig og svært vanskelig å følge: Jo sterkere din Gud har gjort deg, desto mer skal du bære for andre!

Jeg kunne her dra dere igjennom Jesu lignelse om herren, tjenerne og talentene (pengestykkene). La oss ta kortversjonen: Dem Gud har gitt mye, forlanger Gud også meget av.

I nåtiden bruker vi uttrykket «å danse rundt gullkalven» som et uttrykk for å beskrive ren materialistisk, ikke-åndelig tenkning, pengejag, jappe-tid – ja, du skjønner. Men de som i Boken faktisk danset rundt gullkalven? Er vi egentlig så sikre på at de oppfattet seg som dansende i pengejag og pengebegjær?

Er det ikke like sannsynlig at disse danserne i Andre Mosebok mente at de danset rundt et blendende vakkert, fullkomment originalt og annerledes kunstverk, et estetikkens frekke fyrtårn, hvor det nyskapende gulrøde gullet og lyset fra de mange ildstedene rundt laget rosa paljetter og grønne prosjektiler av skimrende lys i spiraler av røykskyer rundt danserne? Ja, i det hele tatt; en dans rundt sober estetikk, så langt unna Helly Hansen du kan komme?