For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Sophie Elise og selvutfoldelsens grenser
DEBATT: Selv om det kan føles godt å «bare gi faen» burde vi ta et oppgjør med selvutfoldelse som høyeste ideal.
Publisert
Sist oppdatert
Nylig ble det storm da Sophie Elise Isachsen ville orientere sine følgere om hvor mye gøyere livet blir når man bare «gir faen». Det viste seg at det ikke skulle bli så gøy likevel.
Å gi f, følge sin egen vei og ikke la seg begrense av andres ønsker og forventninger synes å være et ideal blant mange i dag. Under overflaten av dette tilsynelatende livsbejaende idealet ligger det noen antakelser som etter mitt syn fortjener et aldri så lite kritisk blikk.
Jeg har ingen intensjon om å henge ut Isachsen. Tvert imot tror jeg hennes holdning om å gi f fanger noe fremtredende ved tidsånden blant mange som fort kunne havnet i samme situasjon.
Vi har blitt matet et narrativ om at vi tidligere levde i undertrykkende tilstander preget av forventninger fra familie, venner, kirke, skole, eller bare samfunnet generelt. I det daglige blir vi servert en motgift bestående av en rekke klisjeer om viktigheten av selvutfoldelse og å ikke la seg begrense av andre. Vi blir oppfordret til «å være oss selv», selv om vi allerede er det, og det blir understreket at vi alle er unike, selv om, ironisk nok, dette også gjelder alle andre.
Filosofen Charles Taylor har benyttet begrepet «expressive individualism» om et syn på at individet først og fremst består av ens innerste tanker og følelser som må leves ut og uttrykkes uavhengig av hva andre måtte mene. La oss kalle det selvutfoldende individualisme på norsk.
Først når man gjør dette, lever man ut sitt sanne jeg. Som konsekvens må man frigjøre seg fra samfunnets undertrykkende forventninger for å leve et autentisk og fritt liv. Jo mer motstand man må imøtegå, jo mer man gir f for å oppnå dette, jo modigere er man.
Den noe mindre sexy realiteten er at de fleste av oss trenger nære relasjoner og et godt forhold i familie, blant venner og i romantiske relasjoner. De fleste av oss trenger også å fungere godt i et samfunn, et utdanningssystem og et arbeidsliv. Å gi f i dette er dessverre en luksus forbeholdt de færreste av oss. I alle verdifulle relasjoner må man navigere det komplekse forholdet mellom egne behov og andres. Det samme gjelder på samfunnsnivå. Å gi f for selvutfoldelsens skyld, er derfor ikke bare å gjøre noe for seg selv, men en avvisning av de som måtte reagere på hva enn man gir f i.
For de fleste av oss er nok ikke en ekstrem selvutfoldelse oppskriften på et godt liv. Selv om det relativt nyoppståtte «yrket» influenser har gitt mulighet til at ordinære mennesker kan fremstå ekstraordinære, er nok realiteten den at de fleste av oss er ordinære mennesker med behov for å ivareta relasjoner og ta hensyn til utdanning og arbeid. Dette er ikke en undertrykkende kraft som hindrer individet i å realisere sitt sanne jeg. Tvert imot er det med på å regulere våre ønsker og drifter slik at vi kan leve gode liv i fellesskap. Det fungerer neppe perfekt til enhver tid, men alternativet er trolig mye verre.
Kanskje vi burde ta et oppgjør med selvutfoldelse som høyeste ideal. Kanskje det å være seg selv ikke er noe man gjør ved å gi f, men ved å se seg selv som en del av et større nettverk av relasjoner, der man må ta hensyn til andre.
Virkeligheten kan bli en hard smell å gå på dersom man må lære på den vanskelige måten at vi trenger å leve i fellesskap, og det gode og ordinære liv skapes nettopp der. De fleste av oss lever nettopp helt ordinære liv, så kanskje den aller største verdien ligger i å fremsnakke nettopp det.
