Den norske industriarbeideren er vårt viktigste klimabidrag

Ola Borten Moe understreket tidligere i sommer at olje er mer lønnsomt enn «grønn svada». Det er riktig. Men samarbeidspartnerne til Borten Moe utgjør samtidig det største hinderet for at grønn svada kan erstattes av lønnsomme, grønne industriarbeidsplasser.

Venstresiden byr opp til en overbudspolitikk på klimaområdet, hvor bruken av store store statlige penger er et mål i seg selv, ikke resultatene. Troen på at politikerne vet bedre enn markedet er utbredt. Vi ser det i Arbeiderpartiets satsing på hydrogen, hvor det skal opprettes en helstatlig bedrift og et helstatlig fond for utvikling av energiløsninger med hydrogen.

Lønnsomme løsninger

Det er tydeligvis lett å glemme at vi ikke er alene i verden om å ville utvikle ny klimavennlig teknologi. Og at løsningene som vinner frem må være kommersielt lønnsomme i en internasjonal konkurranse. Når ny teknologi nærmest skal vedtas av politikere eller kjøpes med offentlige midler, er sjansen svært stor for at vi tar regningen for prøving og feiling som markedet ellers tar seg av. Slik som Mongstad. Månelandingen. Vi risikerer å kaste vekk milliarder av kroner som ellers kunne gått til helse, skole, vei og forsvar.

Ulønnsomme, statlig finansierte arbeidsplasser er heller ikke bærekraftige på sikt. Hydrogenløsninger for energilagring er lovende, men kan også vise seg i fremtiden å bli utkonkurrert av bedre batteriteknologi. Det rår ikke politikere over, og de har få, om noen, forutsetninger for å plukke morgendagens teknologivinnere.

Staten skal ha en aktiv rolle

Derfor må politikere ha en velutviklet forståelse for hvordan subsidier, avgifter, skatt og forbud virker inn på markedet. Vi ser det også i den opphetede debatten om vindkraft. Her har skattepolitikken gjort det relativt sett mindre lønnsomt å oppgradere vannkraftverk sammenlignet med nye naturinngrep som vindkraft. Kraftkrevende industri vil trenge en kombinasjon, men insentivene fra myndighetenes side bør innrettes for reell konkurranse mellom fornybare kilder og skåne natur der man kan.

For selvfølgelig skal staten ha en aktiv rolle. Bevilgninger til forskning og utvikling, infrastruktur, tett dialog med næringslivet, og statlig kapital som matcher privat kapital, er et gode. Skatte- og avgiftspolitikk som gir gode vilkår for klimavennlig innovasjon. Men vi trenger ikke helstatlige bedrifter som slipper å tenke på lønnsomhet eller internasjonal konkurranse.

Hvis du snakker med en industriarbeider i Mo i Rana, Finnsnes, Sørfold eller Glomfjord, vil dette perspektivet være selvinnlysende. Som man sier på Alcoa i Mosjøen: Vi deltar ikke i kretsmesterskap men i VM hver dag. På Mo industripark utvikles stadig nye kommersielt drivbare løsninger, for eksempel for karbonfangst- og bruk, og andre nyvinninger som kan hevde seg også i en internasjonal konkurransesituasjon.

Sterkere konkurranseforhold

Industrien i Norge i dag er konkurransedyktig overfor utlandet. 30% av innsatsfaktorene i prosessindustrien er rimelig, fornybar kraft fra vann og noe fra vind. Altså industriprosesser omtrent uten co2-utslipp. Den norske industriarbeideren har i tillegg vist seg å være svært konkurransedyktig i en tid hvor mer automatisering av prosesser krever en kombinasjon av allsidighet, spesialisert kunnskap og god vurderingsevne. Det har våre skiftarbeidere – mer enn sine konkurrenter i andre land.

Men konkurranseforholdet overfor utlandet burde vært mye sterkere. Europeisk industri konkurrerer i hovedsak med land som ikke bruker fornybar kraft i prosessen hvor metaller og mineraler foredles. Materialene fraktes i tillegg på skip på en lang reise fra andre kontinenter til markedet i Europa. Utslippene er enorme før produktene når oss som forbrukere.

Det er ikke mulig for Norge alene å pålegge andre lands industri den kostnaden de burde ta for karbonutslipp i produksjonsprosessen. Men som del av EØS kan vi hevde oss som en av verdens tre største økonomier og markeder. Det diskuteres nå om det europeiske handelsområdet skal avgiftsbelegge importprodukter som har høye utslipp i produksjonsprosessen. Det handler om å utnytte handlingsrommet i Paris-avtalen, og bruke makten som Europa sammen har i WTO og FN, til beste for egne industriarbeideres konkurransekraft når vi faktisk er bedre på grønn omstilling enn konkurrentene.

EØS-avtalen gir makt

Dette er ikke proteksjonisme, men et godt økonomisk prinsipp om at «forurenser betaler». Og fellesgodet som forringes i dette tilfellet er klodens klima. Det er helt nødvendig å jobbe for slike tiltak internasjonalt når vi vet at utslippene vil gå opp som en rakett i land som Kina og India. Noe er forståelig ut fra befolkningsøkning. Men det bør ikke lenger være mulig å dra u-landskortet overfor den felles krisen vi står i.

Dessverre vil Borten Moe og store deler av venstresiden ta oss ut av EØS-avtalen. Den avtalen sikrer ikke bare tollfri leveranse til vårt viktigste marked og dermed konkurransekraft for våre industriarbeidere, avtalen gir oss i tillegg markedsmakt i en verden hvor klima og handel har blitt realpolitikk. Og hvor vi er stadig mer utsatt ved å stå alene.

Staten bør bruke insentivene klokt for en lønnsom, konkurransedyktig og klimavennlig industri. Og arbeide gjennom EØS og internasjonalt for å ta ut det fulle potensialet for mer industri i Norge. Det handler om å støtte industriarbeideren – vår viktigste ressurs og bidrag til klimainnsatsen internasjonalt.