Inflasjonsforvirring fra Mímir & Marsdal og økonomiprofessor Jerven

Mímir & Marsdal liker ikke at renten heves når inflasjonen er høy. Det må da finnes andre måter å få ned inflasjonen på enn ved å gjøre lån dyrere for vanlige folk? Dette var problemstillingen stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson (R) og lederen av tankesmien Manifest, Magnus Marsdal, drøftet i sin podcast 5. oktober. De hadde invitert med seg økonomiprofessor Morten Jerven ved NMBU.

Mímir & Marsdals samtale med Jerven er mer forvirrende enn oppklarende.

Priskontroll kan brukes istedenfor høyere rente, mener de tre. I podcasten viser de til at dette var innført i både Nord-Makedonia og Argentina, to land vi vanligvis ikke sammenligner Norge med. Det de glemte å si, er at tiltaket ikke synes å virke. I Argentina har inflasjonen steget til 124 prosent, i Nord-Makedonia er den på vel 8 prosent.

I podcasten roter de tre med hva som er inflasjon og hva som er prisendringer på enkeltprodukter, det som kalles endringer i relative priser. Inflasjon er bred og vedvarende prisoppgang på stort sett alle varer og tjenester. Det er slik prisstigning rentevåpenet brukes mot. Prisøkninger på enkeltprodukter skal ikke utløse renteøkninger. I podcasten snakker de mest om endringer i relative priser.

De fleste sentralbankene reagerte ikke med renteøkninger da oppgangen i konsumprisindeksen kun skyldtes høyere energipriser. Det var først da prisstigningen ble generell at rentene ble skrudd opp. Oppgangen i energiprisene utløste raskt en generell inflasjonsoppgang, fordi det i utgangspunktet var knapphet på produksjonskapasitet og flaskehalser i store deler av økonomen. Da reagerte sentralbankene.

Norges Bank avvek fra dette mønsteret. Banken begynte å heve renten forsiktig før energiprisene eksploderte, fordi banken så hvordan presset i norsk økonomi bygde seg opp. Tempoet i renteøkningene økte da høyere energipriser fyrte opp under inflasjonstendensene.

Økt rente får det ikke til å regne mer, slik at strømprisene kommer ned, sies det retorisk i podcasten. Det er riktig, og er noe både Finansdepartementet og Norges Bank er veldig klar over. Hverken Mímir, Marsdal eller Jerven har fått med seg at energipriser ikke er med i den viktigste prisindeksen Norges Bank bruker til å måle underliggende inflasjon (KPI-JAE, konsumprisindeksen justert for avgifter og energipriser). Dette var lenge også angitt i Norges Banks mandat for rentesettingen.

Selv om Mímir & Marsdal og Jerven mener priskontroll kan være et bedre virkemiddel enn renten, ser de også problemer med dette over tid. Priskontroll kan føre til varemangel, fordi det blir ulønnsomt å øke produksjonen slik at knapphet reduseres. Det kan til og med øke knappheten. Derfor mener de tre at priskontroll må kombineres med tiltak på statsbudsjettet for å øke produksjonen av de produktene det er knapphet på. Men hvordan skal de få økt produksjonen hvis inflasjonen skyldes bred knapphet på arbeidskraft?

Marsdal gjør et nummer av at priskontroll ble brukt i kapitalistiske USA rett etter andre verdenskrig. Ja, når det er krig blir ofte priskontroll brukt, fordi økonomien må omstilles til å produsere krigsprodukter, og store deler av de voksne i befolkningen kanaliseres inn i jobber knyttet til krigen. Det blir knapphet på mange forbruksvarer, og det innføres rasjonering og priskontroll. Etter en krig tar det tid før økonomien blir omstilt tilbake til normal sivil produksjon. Derfor var det priskontroll også i USA noe tid etter andre verdenskrig.

I Norge hadde vi ganske omfattende priskontroll til helt ut på 1980-tallet. Prisdirektøren var en mektig person som fastsatte maksimalpriser og avanser. Prisene ble passet på av Pristilsynet, som hadde kontorer rundt i landet. I løpet av 1980-tallet begynte Prisdirektoratet å bli mer opptatt av konkurranseforholdene i økonomien enn av å kontrollere priser og avanser. I 1994 ble Prisdirektoratet omgjort til Konkurransetilsynet.

I Norge hadde priskontroll sitt utspring fra første verdenskrig. Knapphet på matvarer gjorde at det da ble innført priskontroll. Prisdirektoratet ble så opprettet i 1917 og priskontroller ble videreført etter første verdenskrig. Kontrollen var nøye og brudd på prisbestemmelsene ble straffet. I Pristidende kunne en lese at gårdbruker Østen Hovden i 1919 fikk en bot på 100 kroner for å ha solgt «en slagtet gris på slump og overtrått maksimalprisen». Skofabrikant Håkon Nikolay Bang fikk samme år en bot på 1000 kroner «idet han ved salg av et parti damestøvler, hvis skafter ikke holdt den fastsatte høide, har overtrått de på skotøi fastsatte maksimalpriser».

Prisreguleringer krever normalt også produktreguleringer. Ellers kan prisreguleringene lett omgås ved å endre produktene, slik skofabrikant Bang forsøkte.

Er det slike tilstander Mímir & Marsdal og Jerven drømmer seg tilbake til, når de ønsker seg en ny Prisdirektør? Det er høyst uklart. De ser problemene med å ha prisreguleringer over tid. For som Marsdal sier i podcasten: Markedet er en genial informasjonsbærer. Å overstyre den informasjonen med prisreguleringer vil være problematisk. Knappheten vil vedvare, og det må da bestemmes politisk hvem som skal få kjøpe hva.

Marsdal har helt rett. Det var likevel overraskende å høre en langt ute på den politiske venstresiden hylle markedet på denne måten.

I Norge har vi tidligere forsøkt å stramme prisreguleringer, avansereguleringer, prisstopp og inntektsstopp for å få ned inflasjonen. Erfaringene med dette på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var dårlige. Tiltakene dempet i beste fall inflasjonen umiddelbart noe, men den økte deretter, og særlig når kontrollen ble lempet på.

Vi har altså gode norske eksempler på at priskontroll og prisstopp, selv kombinert med lønns- og inntektsstopp ellers, ikke fungerer. Det er mildt sagt en stor unnlatelse at hverken Mimir, Marsdal eller professoren i økonomi spilte det inn i samtalen. Det er tydeligvis mye lettere å slenge ut eksempler fra land de fleste kjenner lite til, som Nord-Makedonia og Argentina, selv om erfaringene derfra også er svært dårlige.

Prisreguleringer eller prisstopp er ikke egnet til å holde styr på inflasjonen. Mímir & Marsdal og Jerven er svært langt unna å ha funnet en alternativ medisin til rentevåpenet.