Er du monarkist, men vet ikke hva du skal si når dine bedrevitende republikanske venner spør deg hvorfor?

Er du som meg, har du fått spørsmålene mange ganger.

For eksempel: «Vil du at makt og privilegier skal gå i arv?» Og selvsagt: «Hvorfor skal jeg akseptere en konge jeg ikke har kunnet stemme for eller mot?» Eller kanskje: «Kongen gjør en god jobb, altså, men prinsipielt – prinsipielt – er jeg republikaner.» Og til slutt: «Tenk deg at du skulle lage en ny konstitusjon i dag – du ville jo aldri i verden innført monarki!»

Vi som er monarkister møter slike spørsmål hver gang vår styreform diskuteres. Og det er den blitt i forbindelse med feiringen av prinsesse Ingrid Alexandras 18-årsdag. For selv om folket i overveldende grad slutter opp om monarkiet, forholder det seg annerledes i kultureliten. Her tror nemlig folk seg å være prinsipielle. Denne gangen har det blant annet resultert i nok en kommentar i Dagbladet som skal forklare oss hvor dumt monarkiet er – forfattet av avisens kommentator Sondre Hansmark, som tidligere var leder i Unge Venstre,

Det er lov å være republikaner, selvsagt. Men svært ofte er argumentene som fremføres mot det norske monarkiet, oppsiktsvekkende svake. Kanskje henger det sammen med at republikanere tar sitt synspunkt så for gitt at de tror det er unødvendig å tenke gjennom begrunnelsene. Derfor kan det kanskje være nyttig for både republikanere og monarkister å se på noen av de altfor lettvinte argumentene mot monarkiet.

Første poeng: Det «rent prinsipielle»

«For det første handler det om det reint prinsipielle. Styreformen vår baserer seg på arvelighet og tanken om at én familie er bedre skikket til å styre enn andre.» Slik lyder det første av Hansmarks argumenter mot monarkiet – som ikke bare gir en helt misvisende fremstilling av vår styreform, men også av rollen prinsipper bør spille i utformingen av den.

Først: Hovedelementet i vår styreform baserer seg aldeles ikke på arv, men på tanken om at folket bestemmer gjennom sine valgte representanter. Det er folkets representanter på Stortinget som bestemmer – i siste instans også over kongen, fordi det er Stortinget som kan endre grunnloven.

Prinsippet om frie og demokratiske valg, nærmest mulig folkeviljen, handler nettopp om de politiske avgjørelsene som tas på Stortinget og i regjeringen hver dag. Men kongen fyller en helt annen rolle i statsformen. Hvilke prinsipper bør ligge til grunn for de funksjonene? Da må vi først forstå hvilke funksjoner det er. I Norge har monarken to separate funksjoner, som handler om helt andre forhold enn den daglige maktutøvelsen – og som ikke helt enkelt kan ivaretas gjennom demokratiske valg.

Den første, og kanskje viktigste funksjonen, er at kongen er et samlende symbol for nasjonen. At denne funksjonen er meningsfull, ser vi tydeligere i dag, når politisk polarisering og splittelse preger så mange land. I USA er statsoverhodet hatet av omtrent halve befolkningen til enhver tid. I praksis er alle statsinstitusjonene politisert – i stor grad fordi de er demokratiske. Når borgerne trenger nasjonale samlingspunkter, kan det være vanskelig for en valgt, omstridt og kanskje forhatt president å fylle en slik rolle. Og våre moderne, mer fragmenterte samfunn trenger disse samlingspunktene – ikke bare i forbindelse med naturkatastrofer, terrorangrep eller store ulykker, men også i hverdagen. Tenk bare på debatten om å være «norsk nok»: Det er mange minoriteter her i landet som har funnet en trøst i at de er norske nok for kongen.

Det betyr selvsagt ikke at denne funksjonen aldri kan fylles av en valgt statsleder. Jens Stoltenberg var en samlende skikkelse etter 22. juli; Erna Solberg var mer samlende enn i hvert fall mange andre statsledere under koronapandemien. Alle monarker vil heller ikke alltid være samlende. Men det prinsipielle poenget er at dersom man anerkjenner det som viktig at statsformen bør legge til rette for samlende symboler, er kompetitive valg for å fylle rollen ikke noen åpenbar måte å løse dette på.

Til dette prinsipielle poenget hører en praktisk implikasjon, nemlig at den norske kongefamilien har vært spesielt flinke til å være samlende – kong Haakon fra starten i 1905 og gjennom krigsårene, kong Olav som folkekongen på trikken og kong Harald etter 22. juli og under pandemien. Og for hver gang kongefamilien er samlende, bygger den kapital, som den neste monarken nettopp kan arve. Men prinsippet handler altså ikke om arv, men om at landet skal ha et samlende symbol.

Andre poeng: Legitimitet er en praktisk, ikke en teoretisk, øvelse

Den andre funksjonen kongen fyller i den norske styreformen – om enn bare i helt spesielle tilfeller – er at han er bærer av en særegen form en motmakt. Prinsippet om motmakter utenfor Stortinget inngår i vår statsform – det er derfor vi lærer om maktfordelingsprinsippet – og det er trolig klokt. Motmaktenes funksjon er å redusere sjansen for at øyeblikk av politisk galskap fører nasjonen altfor langt inn i ulykken. Samtidig er det ikke enkelt å stable på bena slike motmakter – som nettopp skal være uavhengige av det demokratisk valgte Stortinget. For hvordan skal motmakter da være både uavhengige og legitime?

Vi ser noen av disse utfordringene med den viktigste motmakten vi har, nemlig høyesterett – som har makt til å overprøve Stortinget, ved (i praksis) å erklære at vedtatte lover strider mot grunnloven. Høyesterett er rett nok formelt utnevnt av regjeringen, men i Norge gjør vi vårt ytterste for å gjøre utnevnelsen minst mulig politisk: Det er sedvane at regjeringen følger innstillingen fra Innstillingsrådet for høyesterett. I praksis er dermed høyesterett noe nær selvsupplerende – og dens legitimitet i stor grad bygget på kvalifikasjoner, integritet og profesjonsetikk. Igjen er en sammenligning med USA illustrerende: Der står det demokratiske aspektet ved utnevnelsen av høyesterettsdommere mer sentralt. Resultatet er at høyesterett er politisert, polarisert – og sliter med legitimiteten, fordi ingen egentlig ønsker en politisert rett. Det demokratiske aspektet ved utnevnelsene løser altså ikke motmaktens legitimitetsproblem.

I Norge er også kongen en bærer av en form for motmakt – om enn av en art som bare kan brukes i ekstraordinære situasjoner. Formelt er maktmidlene regjeringsutnevnelser og veto i lovsaker. I Norge er de to viktige hendelsene knyttet til slik makt utnevnelsen av regjeringen Hornsrud i 1928, da kong Haakon erklærte at han også var «kommunistenes konge», og kongens nei i 1940. En slik bruk av motmakt vil i Norge ikke kunne skje lettsindig – og uklok bruk vil nok meget raskt føre til monarkiets avskaffelse. Men kongen har i teorien muligheten til i hvert fall å tvinge storting og regjering til å tenke seg om.

Trenger man en slik funksjon? Har den noen realitet? Vil kongen kunne fylle den? Tja – forhåpentligvis er det ikke så ofte vi får praktisk empiri på dette feltet, siden det stort sett er snakk om nasjonale kriser. Men det vi kan si, er at også de fleste land med seremonielle presidenter har denne type funksjoner knyttet til statsoverhode-embedet. Og noe av det viktigste man kan ha for å fylle en slik funksjon, er legitimitet – som nettopp er noe av det som kan være vanskelig for motmakter av alle slag: Hvis de velges i demokratiske valg, vil de raskt politiseres; og hvis de ikke gjør det, vil de kunne oppleves som illegitime.

Men den norske monarken har stor legitimitet – akkurat som den norske høyesterett. Det ser vi fra meningsmålinger om både monarkiet og om kongen personlig. Og legitimitet er nemlig ikke en teoretisk øvelse, men en praktisk – og den spiller en viktig rolle for motmaktenes evne til å fylle sin funksjon på en god måte. For den norske kongens del er legitimitet bygget opp over mer enn hundre år, gjennom kloke valg fra personene som har bekledd embedet.

Tredje poeng: Det er nok at monarken er på det jevne

Men om vi har hatt flaks med monarkene så langt – hva om det blir verre i fremtiden? Det er en viktig innvending for mange republikanere, som leter etter en evig og allmenngyldig styreform: «Det er ganske risikabelt å satse på at det beste egnede statsoverhodet befinner seg i arverekken til det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg», skriver Hansmark.

Hansmarks utsagn avslører imidlertid en misforståelse av hvilke egenskaper som er viktige for å lykkes som statsoverhode. For selv om for eksempel kong Harald har høstet mange fortjente lovord for sin kongegjerning, skyldes hans suksess ikke først og fremst at han gjennom sine personlige egenskaper var «best egnet» som statsoverhode i en abstrakt forstand.

Man ville sikkert kunnet finne nordmenn som var smartere, klokere, mer folkelige, med større talegaver, og dypere politisk innsikt – kanskje endog enda større vilje til å gi «alt for Norge». Men det er ikke det samme som at de enkelt ville klare å fylle de funksjonene monarken fyller – som et bredt samlende symbol som nyter en nesten unik legitimitet i befolkningen. Det er kombinasjonen av kongehuset som institusjon i Norge, historisk arv og personlige egenskaper som skaper det norske monarkiet – og innenfor den rammen kan rollen fylles av folk med ganske ulike egenskaper. En av det norske monarkiets store fortrinn er at det er nok at kongen som person er helt på det jevne, for at monarken som institusjon skal fungere godt.

Hansmark benytter selvsagt muligheten til å snakke om Durek Verrett og prinsesse Märtha Louise. Og joda: Det kan selvsagt skje at vi en gang blir belemret med en monark som er så splitter pine gal at det ikke går. Skulle monarkiet vare i tusen år, vil sannsynligheten for at noe slikt skal skje, stige. Men det samme kan trolig sies om enhver styreform – det bør være tilstrekkelig å vise til Donald Trump i så måte. Uansett er det ingen grunn til at den muligheten skal holde Hansmark våken om natten: Om det skulle skje, vil monarkiet trolig også avvikles av Stortinget, uten at noen større skade har skjedd.

Når det er sagt, er det også slik at det er vanskelig å se Märtha Louises livsvalg helt uavhengig av hennes plass i arverekkefølgen. Ville hun fulgt de samme stier om hun var arveprinsesse? Jeg tror ikke det – og det forteller også noe annet om det norske monarkiet: Det er bærer av en sterk pliktfølelse, som former tronarvingene fra ung alder. Og den pliktfølelsen handler om noe mer enn ulike private forhold: Det er også en forpliktelse på det norske demokratiet, den norske grunnloven og den norske styreformen, som man slett ikke alltid kan ta for gitt hos et statsoverhode. Derfor er det også lov til å håpe at fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg ennå kan produsere gode kongsemner i mange hundre år.

Fjerde poeng: Vi skal ikke bygge samfunnet på nytt

Et siste argument for Hansmark er at «ingen land ved sine fulle fem [...] går fra republikk til monarki». Det er en variant av argumentet om at hvis man skulle lage styreform fra grunnen av i dag, ville man neppe valgt monarki.

Det er fristende å innvende at det i europeisk historie heller ikke er mange monarkier ved sine fulle fem som går motsatt vei. De fleste monarkiene har møtt sine endelikt som følge av krig, revolusjon eller okkupasjon – og har bare sjelden ført til mer frihet og fremgang. Den franske revolusjon produserte Skrekkveldet, det tyske monarkiet fant sitt endelikt under første verdenskrig, og ble fulgt av Weimar-republikken og Nazi-Tyskland. I Romania og Bulgaria ble monarkene i praksis avsatt av Sovjetunionen – og monarkiet ble etterfulgt av totalitære diktaturer. En interessant anekdote i den sammenheng: Bulgarias siste monark, kong Simeon II, kom tilbake til landet etter kommunismens fall, og var fortsatt populær nok til å velges til statsminister mellom 2001 og 2005.

De gjenværende monarkiene i Europa er stort sett de statene som har unngått opprivende og ofte destabiliserende omveltninger. Men la oss akseptere Hansmarks poeng: Jeg ville trolig heller ikke valgt monarki hvis jeg måtte lage en styreform fra grunnen av. Men det er også helt irrelevant, av en temmelig enkel grunn: Vi skal ikke lage en styreform fra grunnen av. Heldigvis. Det er vanskelig å lage en styreform, og enda vanskeligere å lage den fra grunnen av. Spør Russland i 1991, eller landene i den arabiske våren i 2010.

En av grunnene til at det er vanskelig, er nettopp dette med legitimitet. Når man begynner fra begynnelsen, har ingen institusjoner noe annet enn en teoretisk legitimitet. Det praktiske, de konkrete båndene mellom institusjonene og borgerne, mangler. Og det går ofte galt. Derfor er det klokt å ta vare på de velfungerende institusjonene man har – de som allerede har opparbeidet en legitimitet. Nettopp fordi det slett ikke er enkelt å gå fra republikk tilbake til monarki, bør man tenke seg svært godt om før man forlater det i første omgang.

Det norske kongehuset fungerer fordi det har en historie. Den omfatter alt fra konnotasjoner til et selvstendig Norge før dansketiden, via ny selvstendighet og valget av kong Haakon i 1905, kronprins Olav i hoppbakken i Holmenkollen på 20-tallet, «kommunistenes konge» i 1928, kongens nei under krigen, kong Olav på trikken, lystenningen på Slottsplassen da han døde, og kong Harald som monark for et mer mangfoldig folk – gjennom terror og pandemi.

Og det fungerer i samspill med andre institusjoner som også har en historie, ikke minst vårt parlamentariske system med røtter i en grunnlov som spiller en viktig rolle i nasjonens mytologi. Vi har ikke noen valgt utøvende president, og det er uklart hva slags rolle en seremoniell president ville kunne spille her til lands. Begge ville mangle enhver historisk forankring i det vellykkede norske demokratiet.

Femte poeng: Frukten skal kjennes på treet

Og det norske demokratiet har altså fungert meget godt siden 1905. På demokratiindeksen fra Economist Intelligence Unit troner Norge faktisk aller øverst – med ganske god margin – foran New Zealand (også et monarki).

Hvis vi ser på de ti mest demokratiske landene på denne listen, finner vi faktisk seks monarkier og fire republikker. Blant de neste ti er det uavgjort fem–fem. Deretter finner vi ni republikker og ett monarki, og det holder seg på omtrent den andelen for resten av indeksen.

Jeg mener ikke med det å si at monarkiet alltid er den beste styreformen. Eller, sagt på den annen måte: Ikke ethvert monarki virkeliggjør en god styreform. Og en av grunnene til at monarkiene troner øverst på demokrati-indeksen, er nok at dårlige monarkier har sluttet å være monarkier. Og monarkiene på toppen av listen ville sikkert klart seg også som republikker – slik Island og Finland har gjort etter selvstendigheten fra henholdsvis Danmark og Russland.

Ikke desto mindre er det slik at de vellykkede og demokratiske monarkiene som er forblitt monarkier, beviselig har lykkes med å virkeliggjøre en god styreform. Og, som jeg har vist her, ivaretar de noen prinsipielle hensyn som ikke uten videre vil kunne ivaretas like godt hvis monarkiet avskaffes.

Derfor er det ingen grunn til å skamme seg over å være monarkist i Norge, og det er ingen grunn til å mumle frem at man «prinsipielt» kanskje er republikaner, men det fungerer jo så bra… For det er helt forståelige, prinsipielle årsaker til at det fungerer bra. Hvis prinsippene dine tilsier at en god styreform må forkastes, bør man reflektere ganske grundig over hvorvidt prinsippene faktisk er gode og relevante. Treet skal kjennes på frukten, og frukten av prinsippene som ligger til grunn for vårt konstitusjonelle monarki er så god som noen.

Leve dronning Ingrid!

Monarkiet i Norge er ikke en teoretisk øvelse. Det er en virkelig og eksisterende institusjon, med en lang historie, og med en fremtid som det er mulig å se i hvert fall konturene av for resten av min og Sondre Hansmarks levetid.

Hansmark trenger altså ikke å bekymre seg for hvordan det skulle gått hvis Durek Verrett skulle blitt konge. Det skal han ikke. Det er kronprins Haakon som skal bli det. Og deretter – hvis vi er så heldige at monarkiet består – kommer prinsesse Ingrid Alexandras tid. Jeg vet ikke om hun er den fremste generalen, den skarpeste samfunnsøkonomen eller den største folketaleren. Men alt vi har sett så langt, tyder på at hun er mer enn god nok – og at hun har alle forutsetninger for å fylle de funksjonene i monarkiet som har tjent Norge vel så langt.

Og derfor vil dronning Ingrid også rent faktisk være det beste statsoverhodet Norge kan få.