Eierinntekter, skattebyrde og inntektsulikhet

I Minerva 14. oktober diskuterer redaktør Nils August Andresen utviklingen av inntektsulikhet i Norge basert på resultatene fra en rekke studier. Innledningsvis i sin interessante kommentar gir Andresen også følgende korte «evaluering» av vår studie om eierinntekter, skattebyrde og inntektsulikhet i Norge: «Rapporten har rett nok allerede fått berettiget kritikk i Minerva for å introdusere et nytt inntektsbegrep som blander epler og pærer». Det er uklart hvilken type kritikk Andresen sikter til, men vi antar han tenker på den som retter seg mot vår begrunnelse for å inkludere tilbakeholdt overskudd i aksjeselskap i målingen av husholdenes inntekt. Kritikken kan skyldes at vi har vært for kortfattet i begrunnelsen gitt i artikkelen vår og vi vil derfor forsøke å gi en utdypende forklaring på hvorfor det er overbevisende faglige grunner til å behandle tilbakeholdt overskudd i selskapene som likeverdige med andre inntekter husholdene rår over.

På oss virker det som om kritikken kan ha opphav i en sammenblanding av definisjon og måling av inntekt. Vi vil derfor minne om at standarddefinisjonen av inntekt i den økonomiske faglitteraturen er penger som en person eller bedrift mottar i bytte mot å selge en vare, utføre en tjeneste eller som avkastning på investert kapital. I tillegg bidrar staten med overføringer. Dette er den grunnleggende definisjonen av inntekt som både statistikk, forskning og vår studie er basert på. Problemet vi drøfter i artikkelen er altså ikke knyttet til valg av definisjon men til måling av inntekt, og da spesielt til måling av kapitalinntekt (eller eierinntekt).

Ifølge standarddefinisjonen av inntekt er tilbakeholdt overskudd i selskapene en del av avkastningen på investert kapital og skal av den grunn inngå i målingen av inntekt. Noen kritikere mener at tilbakeholdt overskudd i et selskap ikke kan sidestilles med inntekter som den enkelte får utbetalt som utbytte fra det samme selskapet eller som lønnsmottakerne mottar for utført arbeid. For at det tilbakeholdte overskuddet skal kunne være disponibelt som personlig inntekt mener de at en «potensiell utbytteskatt» må trekkes fra det tilbakeholdte overskuddet.

Inntekten en person disponerer kan enten konsumeres eller spares, og det gjelder for alle personer uavhengig av om inntekten kommer fra arbeid eller kapital. Det tilbakeholdte overskuddet i selskapene kan betraktes som sparing, når vi ser bort fra muligheten for privat konsum i selskapene. I vår studie regner vi med all inntekt, uavhengig av inntektens anvendelse – altså uavhengig av om en velger å konsumere eller spare inntekten (privat eller i selskaper). Spart inntekt bidrar til økt formue, som kan gi konsummuligheter senere i livet eller overdras til etterkommerne.

Når vi beregner skattebyrden til den enkelte basert på et inntektsmål som også inkluderer den delen av kapitalinntekten som spares i selskaper, tar vi hensyn til all skatt som faktisk blir betalt. Dette inkluderer skatt på utbetalt utbytte og selskapsskatt som selskapet har betalt. Den beregnede skatteprosenten reflekter følgelig faktisk betalt skatt, gitt hvordan den enkelte har valgt å fordele inntekten mellom konsum og sparing, og ikke det man måtte ha skattet for å konsumere hele inntekten.

Som påpekt ovenfor følger det fra standarddefinisjonen av inntekt i statistikk og forskning at tilbakeholdt overskudd må inngå i målingen av inntekt. En definisjon som utelukker tilbakeholdt overskudd synes vanskelig å begrunne, blant annet fordi det vil innebære at personer med store kapitalinntekter selv kan bestemme størrelsen på den inntekten som skal danne grunnlaget for statistikk og økonomiske analyser. Dermed kan beskrivelsen av fordelingene av inntekt og skattebyrde bli sterkt påvirket av hvilke incentiver selskapseierne har for å ta ut utbytte.

I vår artikkel har vi vist hvordan endringer i skattesystemet svekker sammenlignbarheten av offisiell statistikk for inntektsulikhet og skattebyrde over tid: Mange eiere av private selskaper tok ut store utbytter i perioden før utbytteskatt ble innført i 2006, mens de beholdt mesteparten av overskuddet i selskapene etter 2006. I offisiell statistikk så det derfor ut som inntektsulikheten falt dramatisk i 2006 og at skattesystemet gikk over fra å være regressivt til å bli progressivt, mens vi viser at disse endringene i hovedsak skyldes endringer i utbyttebetaling blant de aller rikeste. Hvis en ønsker informasjon om endringer i fordeling av inntekt og skattebyrde er det med andre ord nødvendig å supplere den offisielle statistikken med mer fullstendig måling av kapitalinntekter slik vi har gjort i vår artikkel. Det er det for øvrig også enighet om i den internasjonale faglitteraturen.