Dette er forklaringen på ungdomskriminaliteten, Nazneen Khan-Østrem

Selv om hun delvis anerkjenner at de unge ofrene opplever kriminaliteten som belastende, lander hun på den forslitte konklusjonen om at det er gjerningsmennenes livsvilkår som først og fremst er problemet som må møtes med ressurser og tiltak.

«.. ikke alle har ressursene til å ta de riktige valgene», skriver Khan-Østrem. 

Hva mener hun egentlig med det?

Det er ikke logisk at boareal eller foreldrenes inntekt skal være årsak til dårlig selvregulering hos minoritetsgutter.

Det er mer naturlig å se på de det angår som svært privilegerte. De har fått muligheten til å vokse opp i et av verdens beste land, med en velferdsstat som gir fri tilgang til alt av tjenester. De vokser opp i et samfunn som allerede bruker enorme ressurser på å integrere dem. 

Fokus bør rettes mot de reelle ofrene. Ofrene er norsk ungdom som blir utsatt for enten ran, vold, sedelighetsforbrytelser eller generell utrygghet. Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem? Det er de og deres behov som trenger samfunnets oppmerksomhet, ikke de kriminelle.

For det første kan vi reagere mye strengere mot de som begår kriminaliteten. Vi kan forsøke å få dem bort fra gatene.

For det andre kan vi justere innvandringspolitikken slik at det ikke blir enda flere som bor her som preges av denne ukulturen. For dette problemet har med innvandring å gjøre.

Khan-Østrem mener at alt handler om forskjellene i «[..] den delte byen. Mellom dem som har og ikke har».

Det er mer naturlig å se etter forklaringer som ligger i kulturforskjeller.

Mer presist handler det om hvorvidt man tilhører en æreskultur eller en samvittighetskultur.

I en æreskultur fokuseres det på ytre anseelse og sosial status. I disse kulturene er omdømmet, eller æren, avhengig av samfunnets oppfatning og vurdering av oppførselen. Opprettholdelse av ære krever at individet følger eksterne sosiale normer og forventninger. Skam oppstår basert på samfunnets dom over individets handlinger, men kommer ikke innenfra.

En samvittighetskultur er derimot preget av intern moral og selvregulering. I et samfunn preget av samvittighetskultur er individets indre moral og samvittighet sentrale for å regulere oppførsel. Skyldfølelse og skam oppstår ved brudd på disse personlige moralske overbevisningene. Den indre følelsen av å ha gjort noe galt er nok til å motivere korrekt oppførsel.

Dette er den beste forklaringen på ungdomskriminaliteten. Det handler om utbredt mangel på samvittighet.

«de aller, aller fleste guttene, ikledd den velkjente gatekultur-estetikken, altså joggeklær inspirert av rappere, er ikke ranere», skriver Khan-Østrem.

Dette er en selvfølgelighet. Problemet er imidlertid at en tilstrekkelig stor andel av disse minoritetsguttene har så dårlig selvregulering at det får store konsekvenser for tryggheten til alle i samfunnet. Det er svært mange som berøres av dette selv om problemet ikke gjelder alle.

Hvis vi ikke begrenser innvandringen, vil neste generasjon norsk ungdom få det enda mer ubehagelig. Samfunnet vil bli mer utrygt og preget av større spenninger. Det er ikke en utvikling vi bør ønske oss.

Det er heller på tide at hensynet til ofrene prioriteres og at kriminelle handlinger møtes med straff.