Sosial mobilitet på norsk

Katrine Vellesen Løken og Kjell Gunnar Salvanes ved NHH skriver om bekymringsfull lav utdanningsmobilitet i Norge i en kronikk i Aftenposten. Jeg er enig i at ulikhet i utdanning er bekymringsfullt. Bildet er likevel ikke bare negativt.

I 2017 intervjuet jeg barn av innvandrere i Norge til boken Vilje til å lykkes. Det var inspirerende å snakke med dem. Mange av dem er forbilder for andre unge mennesker. Fellesnevneren er at de gjør det svært bra, har høy sosial mobilitet og tar langt mer utdanning enn sine foreldre. Dette underbygges også av undersøkelser som er gjort av blant andre NIFU, Fafo og SSB. Fenomenet kalles gjerne innvandrerdriv, og det er en av de viktigste nøklene til at integrering lykkes. Lykkes man med utdanning og arbeid, er det enklere å bli akseptert, også kulturelt.

Mange av dem jeg intervjuet, fortalte om hardt arbeid, pågangsmot og ønsker om å få til noe. Gjennomgående har foreldrene deres høye ambisjoner på barnas vegne og oppfordrer til skolearbeid. Men skolen, nabolaget eller fritidsaktiviteter kan ha avgjørende betydning. En av dem jeg snakket med sa: «Læreren min så meg og sa at det var viktig at jeg satset på skolen, at jeg kunne få det til. Det var viktig for meg i en tid som også var sosialt turbulent.» En annen begynte å spille fotball og sa: «Det ble en ordentlig døråpner. Jeg kan ikke få sagt hvor bra det var i fotballmiljøet.»