Sannheten er helheten – også når det gjelder velferdsstaten

Når framskrivninger om norsk økonomi diskuteres, som for eksempel hver gang Perspektivmeldingen legges frem, eller når Brochmannutvalgene la frem sine rapporter, er det bare et tidsspørsmål før vi ser hvordan ulike aktører i den politiske debatten posisjonerer seg. Vi velger lett ut de poenger og utviklingstrekk som passer til den politikken vi liker. SV vektlegger at velstandsveksten vil gi rom for skatteøkninger som angivelig kan finansiere 6-timersdag. Fremskrittspartiet vektlegger kostnader ved innvandring, som svekker statsfinansene. Finansminister Jan Tore Sanner peker på den delen av innvandringen og integreringen som går bra: Jenter i 2. generasjon som tar høy utdanning. At Sanner vektlegger det siste, er ikke overraskende sett i lys av han har sagt om integrering til Minerva før.

Helhet og realisme

Vi er alle preget av våre grunnleggende politiske eller ideologiske holdninger når vi vurderer faglige utredninger. Det er imidlertid avgjørende at vi ikke bare kan plukke ut det vi liker. De elementene man vurderer som viktige, må henge sammen med helheten. Sannheten er helheten, som Hegel sa. Bakgrunnen for kritikken som har kommet mot deler av det Perspektivmeldingen skriver om innvandring, handler om nettopp det. Det er riktig at innvandring bidrar til en yngre befolkning som isolert sett demper eldrebølgen, men på grunn av at yrkesdeltagelsen og produktiviteten i snitt er så dårlig blant innvandrere, hjelper det ikke. På side 195 i Perspektivmeldingen kan vi se hvor ille og bra det går. De positive tendensene som Sanner påpeker, er ikke uriktige i seg selv, men helhetsbildet blir feilaktig, fordi innvandringen i sum er negativ for statsfinansene.

Innvandring og integrering er kanskje et politisk betent tema, men det er ikke hvorvidt man tegner et optimistisk eller negativt bilde som er avgjørende. Som i så mange andre politiske saker er det det som er realistisk, som gir det mest sannferdige bildet.

Skatt og solidaritet

Realismen i å innføre 6-timersdag med full lønnskompensasjon kan utvilsomt diskuteres. Det vil fortrenge privat sektor og svekke vår konkurranseevne. Det har en høy pris for skattebetalerne. Noe tyder på at nordmenn er interessert i å betale relativt mye skatt for å finansiere offentlig velferd, men denne viljen til solidaritet er ikke grenseløs. Det er usikkert om vi egentlig er villige til å betale så høye skatter som utgiftsnivået tilsier. Oljefondet dekker en stor andel av dagens offentlige utgifter.

Vi bør ikke utelukke noe skatteøkning på sikt, og i alle fall ikke skatteendringer i mer effektiv retning, for å gjøre velferdsstaten mer bærekraftig. Likevel er det urealistisk å tro at velferdsstatens bærekraft kan løses med skatteøkninger alene. Vi har allerede en svært stor offentlig sektor. Hvis vi ikke også først er villige til å dempe veksten i offentlige utgifter, kan tilliten og gjensidigheten som solidariteten i det norske «spleiselaget» er basert på, svekkes.

Vi kan snarere få en forsterket polarisering mellom privat og offentlig sektor. 6-timersdag vil, som Anne-Kari Bratten i Spekter påpeker i Civitas podcast 19.2., gjøre det enda vanskeligere å få allerede hardt pressede turnuser i helsevesenet til å gå opp. Vi vil trenge mye mer arbeidskraft.

SV’ere som ikke vil føde

Oppfordringer om å føde flere barn, som blant andre Erna Solberg kommer med, vil liberale både til høyre og venstre visstnok ha seg frabedt. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Snorre Valen, er forståelig nok kritisk til at «regjeringen belærer norske kvinner med familieplanøkonomi». Fra et borgerlig perspektiv der vi skiller mellom stat og samfunn, og mener det er sfærer politikerne ikke skal blande seg i, er denne kritikken høyst betimelig. Det er likevel interessant at nettopp Valen mener at politikerne bør passe sine egne saker. For han og andre SV-ere som har uttalt seg kritisk, som Kari Elisabeth Kaski, viser samtidig at de ikke helt forstår den norske velferdsmodellen. Norsk velferdsstats viktigste komponent er arbeidskraft. Vi må arbeide mer for å bevare velferden, og vi trenger nok arbeidskraft for å få det til. Derfor bør vi få flere barn. Vi kan alternativt gå i en mer åpen liberal retning med økt innvandring, men integrering i den norske modellen er ingen enkel sak. Det er rett og slett ikke realistisk med en slik modell, hvis vi ikke samtidig godtar mye større ulikhet på arbeidsmarkedet og større terskel for å opparbeide seg rettigheter i velferdsstaten.

Staten i statsindividualismen

Blant andre Ole-Martin Ihle og Harald Eia har fremhevet den lave norske ulikheten, det koordinerte arbeidsmarkedet med frontfagsmodell og omfattende offentlige velferdsordninger som avgjørende for «statsindividualisme». Stor stat står ikke nødvendigvis i veien for bestemte typer av frihet. Det argumentet er det utvilsomt noe i, men, som med alt annet, kommer også dette med en pris. Hvis vi ikke samtidig legger til at prisen vi betaler, også er en form for redusert frihet, fordi det kreves relativt høy skatt og hardt produktivt arbeid, tegner vi et feilaktig bilde. I tillegg bidrar den sammenpressede lønnsstrukturen, der de laveste lønningene er ganske høye, til produktivitetskrav som vanskelig lar seg kombinere med innvandring av mennesker med lav kompetanse. Hele modellen har politiske følger som betyr at politikere ikke kan la folk leve helt fritt. Det er ikke snakk om individualisme, men statsindividualisme. Og stat er her politikk som riktignok er raus med velferden, men prisen er at staten jager deg opp om morran, maser om at du må føde barn og helst vil gi deg tjenester som gir incentiver til arbeid og utdanning – ikke kontanter. Staten er NAV-kontoret som kontrollerer og lurer på om du trenger å være 100 prosent sykemeldt, eller om du har «restarbeidsevne». Mange på venstresiden har kort sagt ikke forstått helheten i hva stat i statsindividualisme betyr.

Halv-liberale

Motsatt tegner liberale, som er for åpenhet og innvandring, et feilaktig bilde, dersom de ikke tar med prisen. Avhengig av type innvandring er prisen vi betaler fort større ulikhet og press på velferdsordninger. I (tidligere) innvandringsliberale kretser i Sverige og miljøet rundt Timbro har det blitt tatt et oppgjør med manglende helhetstenkning. Kritikken dreier seg om at man har glemt at et helt avgjørende premiss for en innvandringsliberal politikk er at det stilles krav til at man forsørger seg selv. I den liberalistiske delen av Fremskrittspartiets ungdom ser vi noen tendenser til et slikt mer helhetlig syn.

Moderate løsninger

Det finnes riktignok noen mellomløsninger her. Og det dreier seg om politikk og ulike veivalg. Det vi likevel ikke kommer unna i debatten om fremtidens velferd, er at de enkeltelementer som vi mener er viktige, har effekter som må sees i sammenheng. Politiske visjoner for fremtidens velferdssamfunn, som ikke tar hensyn til de helhetlige og samfunnsøkonomiske rammene som blant annet Perspektivmeldingen trekker opp, bør kritiseres, enten de kommer fra venstre- eller høyresiden. Det er de som tenker moderat, helhetlig og konsekvent, som har mest troverdighet.

Les også:

Pluss

Finansdepartementet slår tilbake mot innvandringskritikk

– Perspektivmeldingen fremstiller ikke innvandring som økonomisk gunstig totalt sett, uttaler statssekretær Maria Strandskog Göthner (H).