PISA: Dårlige resultater for innvandrere

PISA-undersøkelsen for 2018, som omfatter femtenåringer i stadig flere land, er offentliggjort i dag, og tre tykke rapporter lagt frem. Etter fremgang i forrige undersøkelse i 2015, har resultatene for norske elever falt litt igjen i lesing og naturfag, mens vi holder stand i matematikk. Norge ligger fremdeles midt på treet, på tross av at ingen bruker mer ressurser.

Jeg har sett nærmere på kapittel 9 og 10 i den andre delrapporten, som tar for seg hvordan elever med innvandrerbakgrunn gjør det. Det er ferdigheter i lesing som er valgt ut for å måle innvandrerelever mot andre.

Innvandrerelever i Norden skårer dårlig

Her er det et slående funn: “The largest differences in favour of native-born students, after accounting for students’ and schools’ socio-economic profile, were observed in Austria, Denmark, Estonia, Finland, Iceland, Lebanon, Norway and Sweden.”

Jeg har lagt ved hele tabellen som viser resultatene. I råtallene ligger norske elever uten innvandrerbakgrunn og førstegenerasjons innvandrere noe bedre an enn OECD-gjennomsnittet, mens andregenerasjons innvandrere ligger omtrent på gjennomsnittet. Justert for sosioøkonomiske forhold – foreldrenes utdanningsnivå, yrke, velstand, er gapet mellom dem med innvandrerbakgrunn og de øvrige 33 PISA-poeng i Norge, og enda større i Sverige, med 54 poeng.

Alle de nordiske landene er altså blant de åtte der innvandrerelever gjør det dårligst sammenlignet med resten av elevmassen. Rapporten drøfter ikke direkte hva det er med skolen i Norden som skaper dette gapet, men inneholder en mengde relevante data og vurderinger. Jeg bygger på disse, men tillater meg også enkelte egne spekulasjoner.

La oss først ta en kikk på tabellen og identifisere land der innvandrerelevene gjør det like bra som de andre. USA utmerker seg med at de faktisk gjør det klart bedre. For andregenerasjon gjelder det også før man justerer for sosioøkonomiske variable. I Canada og Storbritannia gjør innvandrerelever og de andre det omtrent likt, etter en slik justering.

Økning i innvandring ingen forklaring

Kan det være at den store økningen i innvandringen blant annet i Norge de senere år spiller inn? Det ser ikke slik ut. Resultatene for 2009 og 2018 er sammenlignet, og det påpekes at det ikke finnes noen signifikant sammenheng mellom hvor mye innvandrerandelen i skolen har økt og endringer i resultatene, verken for elevene samlet eller for dem med innvandrerbakgrunn.

I Norge er det praktisk talt ingen endring for innvandrergruppen på disse ni årene, mens i Sverige, med større økning i innvandrerandelen, gjør innvandrerne det nå klart bedre enn den gang. Finland, som tidligere lå helt på topp i PISA, har falt en del tilbake, både samlet og for innvandrerelevene, og de har en klart mindre økning i innvandrerandelen enn i Norge.

Morsmål hjemme hemmende

En annen mulig forklaring er at andelen som ikke snakker undervisningspråket hjemme er uvanlig høy i de nordiske landene. I Norge gjelder dette over 80 prosent av førstegenerasjonsinnvandrerne og over 40 prosent i andregenerasjon. Det siste er bare litt over OECD-gjennomsnittet, som ligger på drøye 60 prosent for førstegenerasjon. To av de tre ikke-nordiske landene med stort gap nevnt innledningsvis, Libanon og Østerrike, har også mange som snakker morsmål hjemme.

Blant «vinnerne» er morsmål hjemme betydelig mer utbredt for andregenerasjon i USA enn i Norge. I Canada og Storbritannia betydelig mindre. Kanskje det er USA som er unntaket her, og at det at man ikke snakker undervisningspråket hjemme er en viktig grunn til at elever med innvandrerbakgrunn gjør det vesentlig dårligere i lesning.

PISA-rapporten oppsummerer: “When considering language spoken at home, the findings show that in many countries immigrant students who speak the language of instruction at home scored higher in reading than those who do not.”

Trivsel og selvtillit

PISA spør også om elevene er fornøyd med livet og hvorvidt de føler seg som outsidere på skolen. Også her skårer innvandrerelevene relativt sett dårlig i Norden, bortsett fra danskene som ligger over OECD-gjennomsnittet og der innvandrerelevene oppgir å ha det omtrent like bra som andre. I Canada og Storbritannia rapporterer innvandrerelevene større tilfredshet enn gjennomsnittseleven.

Men samtidig ligger Sverge, Finland og Danmark, sammen med Nederland helt på topp i hvor mye innvandrerelevene overvurderer sin egen kompetanse i lesing, når vi sammenligner innvandrere og andre med samme sosioøkonomiske bakgrunn og faktiske kompetanse. Her skorter det altså ikke på tiltroen til egne ferdigheter. (I Norge er innvandrerelevene ganske like de andre på dette punktet.)

I den andre enden ligger USA, der disse elevene klart undervurderer sin egen kompetanse, men altså rent faktisk gjør det relativt bra. Også i Canada undervurderes egen kompetanse, mens britene overvurderer den.

Det kunne være fristende å konkludere med at vi har lullet disse elevene inn i troen på at det går bedre enn det faktisk gjør, men i så fall blir det vanskeligere å forklare at de samtidig er mindre fornøyd med livet og føler seg utenfor på skolen.

Mindre forventninger til høyere utdanning

Innvandrerelever samlet i alle landene som er med i undersøkelsen ser generelt positivt på videre utdanning: “The poor performance of immigrant students and their relative socio-economic disadvantage may dampen their expectations of further education. But once performance was taken into account, immigrants were more likely than non-immigrant students to expect to complete tertiary education.”

Norge skiller seg sammen med Nederland og Sverige kraftig ut her. Sjansen for at norske elever med innvandrerbakgrunn tror de vil fullføre høyere utdanning er bare drøyt 20 prosent av sjansen for dem uten slik bakgrunn. Dette øker til omkring 60 prosent når sosioøkonomiske faktorer og hvordan eleven faktisk gjør det på testen tas hensyn til.

Men forskjellen er fremdeles stor, i motsetning til gjennomsnittet i OECD, der hele forskjellen mellom innvandrerelever og andre forsvinner når vi tar hensyn til dette. Og i landene utenfor OECD er altså innvandrerelevene mer optimistiske.

Det pekes i rapporten på at den høye forventningen om videre utdanning blant innvandrere i mange land kan skyldes immigranters optimisme og forventning om sosial mobilitet. Det gjør de norske resultatene vanskelige å forstå. Økonomien i Norge har lenge vært god, med lav arbeidsledighet og betydelig sosial mobilitet. Andelen av andregenerasjons innvandrere som rent faktisk tar høyere utdanning er nå betydelig større enn for majoritetsbefolkningen. (Riktignok er den betydelig lavere for første generasjon, og PISA skiller ikke her mellom de to gruppene).

Likevel ser altså norske elever med innvandrerbakgrunn uvanlig dystert på utsiktene til at de skal fullføre høyere utdanning. Kanskje er forklaringen at PISA-forskerne tar feil, og ser dette med det elitistiske blikket til dem som selv har høyere utdanning – at det er den eneste veien til lykken. Den gode økonomien og lave arbeidsledigheten i Norge kan bety at mange tror at de ikke behøver høyere utdanning – altså at det er et tegn på optimisme, ikke på pessimisme at mange planlegger en fremtid uten.

I alle de nordiske landene er det også uvanlig mange innvandrerelever som setter seg høye mål på skolen sammenlignet med andre elever. Det kan være vanskelig å se sammenhengen med at det samtidig er færre som tror de fullfører høyere utdanning, men for Norges del kan det altså være at mange tror at dersom de gjør det bra på skolen, kan de få seg jobb uten å gå veien om universitetet.