La oss dvele litt ved hvilken fremragende institusjon monogamiet er

Om et eller annet alternativt høyresidenettsted med avslappet forhold til sannheten skulle funnet på en skikkelig provoserende nyhet, kunne de knapt gjort det bedre enn den høyst reelle nyheten om den syriske alfahannen i Nacka kommune i Sverige.

Kommunen har plassert ham, hans tre koner og 16 barn i tre nyinnkjøpte leiligheter til en samlet kostnad av 14 millioner svenske kroner. At det er dyrt å ta imot flyktninger burde imidlertid ikke sjokkere så mye som at svenskene ikke erklærer minst to av ekteskapene for ugyldige. Men det har de visstnok ikke hjemmel til så lenge ekteskapene er inngått i utlandet på et tidspunkt da ingen involverte hadde tilknytning til Sverige. Polygami er såpass uhørt her nord at myndighetene ikke har tatt ordentlig høyde for det.

Det kan være verdt å reflektere litt over hvorfor det er slik og over hvilket sivilisatorisk fremskritt monogamiet har vært. For det er jo alfaen i Nacka som representerer normalen i historisk perspektiv, mens vi utgjør unntaket. Polygami er fortsatt tillatt i mesteparten av Afrika og den muslimske verden. På 90-tallet viste en amerikansk undersøkelse av 1231 forskjellige samfunn at bare 15 prosent av dem var monogame. Genetikere har funnet ut at vi alle har langt flere kvinnelige enn mannlige forfedre: For 8000 år siden fikk 17 kvinner reprodusert seg for hver mann.