Vi er avhengige av felleserklæringer og politikere som følger dem opp

Verden er stor, men angår oss alle hjemme. Lokale løsninger må henge sammen med internasjonalt samarbeide, enten man bor i Spydeberg eller London.

Vi står fremdeles midt i koronakrisen, og er muligens på vei inn i en bølge nummer to. Utfordringene viruset fører med seg vil være med oss i lang tid fremover, både innen helse og økonomi. Konsekvensene er også politiske, ikke minst med tanke på internasjonalt samarbeid. Dette er potensielt de mest omfattende konsekvensene, men her vet vi allerede mer. Verden er egentlig klar for det vi kunne kalle en «pandemikommisjon».

Covid-19, eller andre tilsvarende virus, lar seg ikke bekjempe i ett land uten at det bekjempes i andre land. Vi er i et globalt skjebnefellesskap, like fullt har pandemien også vist seg i stand til å fremkalle isolasjonistiske og egennyttige tendenser. Vi så det i kritikk rettet over landegrensene, eller ulike lands forsøk på å skaffe seg kritisk smittevernsutstyr på suspekt vis.

Det er derimot tegn til håp, og det starter med oss som enkeltstående parlamentarikere. På dette området, skjer det interessante initiativer.

I sommer har jeg deltatt i et program med ti andre parlamentarikere fra hele verden, kalt «Parliamentarians for Peace», i regi av det franske Normandy Forum – et forum lagt til stedet der de allierte gjennomførte sin avgjørende landgang under andre verdenskrig. Medlemmene i programmet har vært fra så ulike land som Libanon, Brasil, Sør-Afrika, Skottland, Frankrike, Canada og Norge. Vi representerte partier både på venstresiden og høyresiden av det politiske spekteret.

Det påfallende for meg, var hvor enige vi var i både problembeskrivelser for internasjonale forhold, og for hvilke overordnede mål vi bør sette oss. Hver og en av deltagerne har forpliktet oss til å arbeide for disse målsettingene i våre respektive parlamenter og land. Det hele munnet ut i en felleserklæring, under tittelen «Parliamentarians for Peace».

I vår felleserklæring har vi besluttet at vi må slutte oss til noen viktige prinsipper. For det første ønsker vi å arbeide for å styrke de multilaterale institusjonene vi har i verden. Disse har i lang tid vært rammet av fallende tillit og effektivitet. Både FN og WTO må revitaliseres, gjøres mer representative og gjennomsiktige.

Videre har vi enes om å ramme inn klimautfordringen innenfor begrepet «vergeskap for planeten». Vi eier ikke jorden, vi låner den fra våre etterkommere. Et annet prinsipp gikk på behov for sosial rettferdighet, både innen økonomi, helse og sosiale muligheter til utfoldelse. Dette gjelder både innad i land, og på tvers av land.

Til sist, ønsker vi at den pågående digitale revolusjonen får utvikle seg i tråd med demokratiske institusjoner. Det siste er ikke åpenbart. Alle teknologiske fremskritt innehar en fare for å skape vinnere og tapere – de som har kontra de som ikke har. I tillegg kan digitale verktøy medføre massiv overvåkning i gale hender, eller bidra til feilinformasjon og spredningen av falske nyheter.

Alle disse prinsippene angriper utfordringer som hver for seg kan bidra til økt konflikt. Samlet, kan de være katastrofale. Jeg vil følge opp disse erklæringene i det daglige stortingsarbeidet.

Erklæringer er i utgangspunktet ikke mer enn nettopp dette – ord, løfter og gode intensjoner. Gjennom arbeidet vårt i forumet møttes vi, som de fleste gjør i dag, digitalt på video, fra våre respektive kontorer. Det var noe illustrerende med dette, hvor nær verden er.

I den usikre verden som møter oss i kjølvannet av koronakrisen, er vi avhengige av slike felleserklæringer, tror jeg. Vi er nødt til å finne nye og bedre måter å samtale og uttrykke oss, slik at vi har en felles forståelse vi videre kan bygge faktisk samarbeid på.

Koronapandemien har rammet uten hensyn til grenser, nasjonale så vel som politiske. Denne erkjennelsen innehar kimen til å forstå hvordan vi gjenoppbygger samarbeidet. Vi vil trenge det, både for å møte neste pandemi bedre, og for å sikre fredelig samkvem mellom land i verden.