Det kan gå mot en ny vår for det transatlantiske samarbeidet

Den påtroppende presidenten Joe Biden var to år gammel da USA kom seirende ut av den andre verdenskrig som en suveren stormakt. I denne situasjonen, da USA nærmest kunne gjøre som det ville i verden, valgte landet å forkaste sin tidligere hang til å veksle mellom isolasjons- og alenegangspolitikk.

I stedet valgte USA å ta en serie initiativer med sikte på å bygge opp en ny institusjonell verdensorden, basert på permanente multilaterale spilleregler og organisasjoner, for å sikre det liberale demokratiet og verdensfreden mot nye alvorlige trusler. Denne grunnleggende prinsipielle vendingen i amerikansk utenrikspolitikk er blitt kalt Roosevelt-revolusjonen. President Franklin D. Roosevelt, begrunnet selv det amerikanske retningsvalget slik, rett før han døde i 1945:

«Vi har lært at vi ikke kan leve i fred gjennom å være oss selv nok, og at vår egen velferd er avhengig av hvordan det går med andre land, langt utenfor USAs grenser. Vi har lært at vi må leve som mennesker, ikke som strutser som stikker hodet i sanden. Vi har lært oss å bli verdensborgere, som fullverdige medlemmer av det store menneskelige fellesskapet. Vi har lært den enkle sannheten, som Emerson en gang uttrykte det, at ‘The only way to have a friend is to be one’.»

Vår atlantiske arv

Samtidig som Roosevelt og hans kolleger utviklet sine internasjonale fremtidstanker fra slutten av 1930-tallet, var det mange liberale internasjonalister på den andre siden av Atlanteren som tenkte i tilsvarende baner. Fellesnevneren var tydelig: de var dypt overbeviste om at den frie demokratiske verden ikke ville overleve uten et forpliktende internasjonalt samarbeid, bygget på åpenhet og likhet, med et solidarisk vestlig fellesskap i førersetet.

Det første beviset kom i felleserklæringen mellom president Roosevelt og den britiske statsministeren Winston Churchill den 14. august 1941. Felleserklæringen, som senere fikk navnet Atlanterhavspakten, uttrykte enighet om noen grunnleggende motiver, mål og prinsipper for en ny verdensorden. Det varte ikke lenge før flere land valgte å slutte seg til erklæringen, hvilket skulle vise seg å bane veien for Bretton Woods-konferansen (1944), etableringen av FN (1945), etablering av frihandelsorganisasjonen GATT (1947), Marshallhjelpen (1948), den økonomiske samarbeidsorganisasjonen OEEC (1948), NATO (1949), samt den senere aktive støtten fra USA til etableringen av det europeiske fellesskap EEC (1957).

Det som i ettertid gjerne er blitt omtalt som den liberale verdensorden er nettopp dette nettverket av multilaterale institusjoner som ble utviklet for å løse en rekke overnasjonale fellesoppgaver. De fleste av disse institusjonene har det til felles at de kan sies å springe ut av Atlanterhavspaktens og Roosevelt-revolusjonens ånd.

Den fatale erosjonen

Etter avslutningen av den kalde krigen, symbolisert ved Berlinmurens fall i 1989, ble USA plutselig kastet inn i rollen som en global hegemonisk makt, tilsynelatende uten konkurranse fra andre stormakter. På nytt kunne landet stort sett gjøre som det ville i verdenssamfunnet. I begynnelsen gikk det bra, inntil en ny form for aggressiv internasjonal alenegang begynte å gjøre seg gjeldende, med Irak-krigen som et talende eksempel.

Etter hvert har en rekke andre hendelser bidratt til å redusere USAs anseelse i verdenssamfunnet. Det gjelder spesielt finanskrisen 2008-2009, som også ble et globalt utstillingsvindu for en rekke dysfunksjonelle trekk ved det amerikanske samfunnet. Samtidig ble verden vitne til at Kinas enorme motkonjunkturprogram og fortsatt raske økonomiske vekst ble redningen for verdensøkonomien.

Det trumpistiske sammenbruddet

Det få tidligere ville trodd var mulig var at USA i 2016, dels som en følge av flere tiårs sviktende evne og vilje til å motvirke stadig mer befestede sosiale, økonomiske, helsemessige, geografiske og kulturelle ulikheter og splittelsestendenser, skulle få en anti-vestlig president i Det hvite hus med sterke nasjonalsjåvinistiske og autokratiske tendenser. Donald Trump har i sin periode som president ført en utenrikspolitikk som har fått allierte til å betvile landets pålitelighet som alliert partner. Ifølge Pew Research Centers internasjonale meningsmålinger fra i sommer var tilliten til den amerikanske presidenten blant befolkningen i vestlige land sunket til det laveste registrerte nivået siden målingene startet tidlig på 1990-tallet, faktisk til et lavere nivå enn Vladimir Putin og Xi Jinping. Trump hadde dermed avskaffet USAs rolle som Vestens garantist og ledende nasjon i manges øyne.

Trump meldte også USA ut av Parisavtalen om klima, ut av Verdens helseorganisasjon WHO midt under en alvorlig pandemi, saboterte og underminerte WTO, trakk USA ut av flere fremforhandlede internasjonale handelsavtaler, igangsatte en handels- og teknologikrig med Kina, og truet EU og andre vestlige land med straffetoll og sanksjoner. I tillegg har Trump utfordret en rekke demokratiske institusjoner i sitt eget land, før han til slutt endte opp med et forsøk på å stanse stemmeopptellingen i flere delstater.

Vil Biden klare det?

Den påtroppende president Biden står overfor en formidabel oppgave, så vel innenriks- som utenrikspolitisk, med å gjenreise USAs samhold og evne til å løse de store utfordringene som Trump har neglisjert: koronapandemien og klimautfordringen. De gode nyhetene er at Biden har noen viktige fortrinn som kan komme til å få stor betydning for en hel verden. Han har, ikke helt uten paralleller til Roosevelt i sin tid, fordelen både av å etterfølge en fiaskopresident og av å kunne starte et gjenoppbyggingsprosjekt, med et alvorlig truende nasjonalt og internasjonalt situasjonsbilde som bakteppe.

Få er i tvil om at Joe Biden innvarsler en mer fordragelig, lyttende og løsningsorientert holdning til internasjonalt samarbeid, sammenlignet med sin forgjenger. Mange gir også uttrykk for at den nye presidenten trolig vil få mer enn nok med å løse innenlandske problemer i lang tid fremover, og derfor ikke vil kunne utrette så mye internasjonalt.

Men Biden kan også komme til å overraske: For det første er både koronapandemien, klimautfordringene og den økonomiske krisen internasjonale av natur, og de krever alle et intensivert internasjonalt samarbeid.

For det andre vet vi allerede at Biden raskt etter sin tiltredelse vil gjenoppta Parisavtalen og medlemskapet i WHO, samt at han vil legge stor vekt på å reparere samarbeidsforholdet til USAs alliansepartnere.

For det tredje er Biden i besittelse av mye utenrikspolitisk kompetanse fra sine tidligere roller som visepresident og leder av senatets utenrikskomité. I tillegg har den amerikanske presidenten langt større konstitusjonelle fullmakter til å bestemme over utenrikspolitiske spørsmål, sammenlignet med innenrikspolitiske. Det er stor internasjonal etterspørsel etter bedre amerikanske svar på en rekke internasjonale utfordringer, etter fire år med aggressiv alenegang og en serie virkelighetsfornektelser.

En ny atlantisk mulighet

Etter flere tiår med neglisjert vedlikehold og utelatte forbedringer av en rekke multinasjonale spilleregler og organisasjoner, er det oppsamlede reform- og revitaliseringsbehovet blitt så stort at handling er blitt et eksistensielt spørsmål. I så måte kommer pandemien, klimautfordringene og en rekke internasjonale utfordringer knyttet til cybersikkerhet og behovet for å engasjere Kina på mer bindende og effektive måter inn som forsterkere.

Denne situasjonen kaller på kompetente statsledere og rådgivere med tilstrekkelig institusjonell hukommelse til å forstå situasjonen, truslene og mulighetene, til å ta de viktige initiativene og til å bli tatt seriøst, spesielt blant alliansepartnere som deler Vestens idégrunnlag og verdier.

President Biden besitter mange av forutsetningene for å kunne klare denne jobben. Han er også i stand til å forstå at fremtiden til en redusert supermakt, kanskje mer enn noen gang før, ligger i et nettverk av liberale demokratier, omtrent slik Roosevelt forstod det i 1945.

Det finnes knapt et bedre sted å starte gjenoppbyggingen og fornyelsen av den liberale verdensorden enn i en tillitsbyggende atlantisk samtale. Men denne gangen bør ikke Europa vente på USA, men heller aktivt rekke ut en hånd til et nytt USA under ledelse av Joe Biden og Kamala Harris.