Å kvitte seg med inngrodde forestillinger skaper en friskere psyke – i livet og i politikken

Se for deg at du sitter på en liten fransk restaurant, med din venninne, for å innta et bedre fransk måltid. Ikke en turist i sikte, ei heller en vegetarrett, noe som gjør det bent frem umulig for denne venninnen å holde løftet om å kun spise vegetarmat så lenge Trump er president, for slik å gjøre sitt for helt i det små å balansere et onde med et gode, å veie opp amerikanernes dumhet med egen avståelse fra kjøttets eller – om du vil – kjødets lyster.

Se så for deg at mobiltelefonen din er tom for strøm, og du for tull stikker laderen mot vinflaskene som står på hyllen ved siden av deg, nøye utvalgte fra små produsenter som aldri kommer til å finne veien til de norske pol, og som er bæraktige og høstlige på en måte som bare provenςalsk vin kan være. Du stikker kontakten mot vinen, som for å trekke ut kraften fra denne jordens saft. Så kommer kelneren, og du ber pent om å få lade telefonen et lite øyeblikk. Og med en rask hånd flytter han så vinflaskene til side, og der – like bak flaskene, 30 centimeter lenger inne, er en stikkontakt – midt på veggen, rett bak der du stakk laderen.

Felles for dem som treffer riktig, igjen og igjen, er at de ofte ikke kan forklare hvorfor.

Du måper – visste du det? At det var en stikkontakt der? Var dette bare en merkelig tilfeldighet, eller var gjetningen informert av en slags viten som kom fra et annet sted enn tankens eller hjertets logikk?

Tilfeldigheter og intuisjoner

Ifølge Daniel Kahneman, forfatteren av Tenke fort, tenke langsomt, er intuisjon ikke noe mer mystisk enn informert gjetning, rask tenkning basert på en slags ordløs kunnskap, en viten man har tilegnet seg, umerkelig, gjennom livets gang, eller egen yrkesutøvelse. En slik form for ekspertise, eller intuisjon, finner man igjen hos topputøvere eller eksperter innenfor de fleste felt. Kunstkjenneren som kan forutse hvilken av to unge talenter det er verdt å satse på, brannsjefen som vurderer hvorvidt han skal sende mannskapet inn i en brennende bygning, keeperen som vurderer hvilken vei han skal slenge seg i straffekonkurransen. Felles for dem som treffer riktig, igjen og igjen, er at de ofte ikke kan forklare hvorfor. De vet ikke hva de gjør. Det bare skjer. Det er en slags følelse, en slags forutanelse, en viten som ikke kan forklares rasjonelt.

Slik jeg ser på det, er det forbløffelse som skiller tilfeldigheter fra intuisjon. Vi kan ikke helt forklare det. Det har noe mystisk ved seg, som om vi guides av noe annet enn oss selv, eller av en del av oss selv som vi ikke visste fantes. Og da kelneren skjøv burgunderen til side, var det med et ganske stort anstrøk av forbløffelse jeg satte telefonen til lading.