Ny kransekakefigur i Iran endrer ikke regimets karakter

Det nylig avholdte presidentvalget i Iran har påkalt seg stor internasjonal oppmerksomhet. Ikke minst var opptakten spektakulær. Valget ble fremskyndet fordi landets forrige president, Ebrahim Raisi omkom i et helikopterstyrt 19. mai. Irans politiske system er tuftet på en nytolkning av sjiaimuslimsk teologi som kombinerer dens teokratiske grunnstruktur med de vanlige undertrykkelsesformer som de fleste diktaturer har til felles: Overvåking, vold, fengsling og drap rettet mot de meninger og personer som regimet utpeker som fiender av staten.

Det ser ut til at en del medier har akseptert at de to presidentkandidatene i sluttrunden representerer reelt konkurrende retningsvalg for Iran. Man har lagt vekt på at den ene er såkalt «hardliner» (Saeed Jalili), mens den seirende kandidaten, Masoud Pezeshkian, sies å være mer åpen for et bedre forhold til Vesten og økonomiske reformer. Landets øverste leder forblir uansett Ayatollah Ali Khamenei. Hans makt er uinnskrenket, og kan underkjenne alle beslutninger tatt av president og nasjonalforamsling. I tillegg til å ha det avgjørende ord i innenrikspolitikken, er forsvars- og utenrikspolitikken øverste leders eget prerogativ (enekompetanse). 

Khamenei kan også uten videre avsette presidenten, og i det er i lys av disse realitetene man også må Pezeshikans uttalelser om at han vet hvilke rammer han skal operere innenfor. Valget i Iran, hvor de offisielt sier at 39 prosent deltok, har manglende demokratisk legitimitet. Kandidatene er silt ut på forhånd av makthaverne og opptellingen skjer ikke etter godkjente, internasjonale standarder. Slike valg skjer vil ha samme funksjon som i Russland: I stedet for å legge til rette for fredelig maktskifter, tjener valgene som legitimering av at makten forblir der den allerede er. Selv valgdeltagelsen trekkes i tvil av irankjennere, hvor noen mener det ligger så lavt som 7-9 prosent. 

Iran er ikke hvilket som helst innadvendt diktatur av for eksempel typen Zimbabwe (Robert Mugabe og etterfølgere). Verdenssamfunnet har ikke hatt for vane å legge seg opp hvordan et diktatur behandler sine innbyggere. Iran er derimot en sterk regional makt i Midt-Østen, inngår i Putins allianse med Kina, Nord-Korea og har i årevis arbeidet med å utvikle egne kjernevåpen. Iran er en aktiv understøtter og våpenleverandør for angrepskrigen mot Ukraina. Iran støtter Assadregimet i Syria, slik Russland gjør det. Iran har grunnlagt Hizbollah – en stat i staten i Libanon –, og har i årevis støttet Hamas med penger og våpen. I tillegg truer Iran internasjonal skipsfart direkte gjennom sin egen «Revolusjonsgarde» og Houthimilitsen i Jemen. Det har i liten grad kommet frem i nyhetsdekning fra Gazakrigen hvilken pådriverrolle Iran spilte for å utløse 7.oktober-angrepet på Israel. Det er i praksis Iran som bestemmer – i samspill med Russland – når det skal åpnes en ny front i krigen i Midt-Østen, nemlig Libanons grense mot Israel. En grense som i motsetning til mange andre, ikke har vært omstridt mellom partene og internasjonalt anerkjent. 

En ny krigsfront vil ytterligere fjerne verdenssamfunnets oppmerksomhet fra Russlands nye storoffensiv mot Ukraina som vil bli en realitet i løpet av 2024 dersom Vesten ikke samordner sin innsats og omstiller sin produksjonskapasitet til det som er nødvendig for at Ukraina kan overleve som selvstendig stat.

Vi har sett før at diktaturer som har virket monolittiske sett fra utsiden, på kort tid har gått i oppløsning. Eller som det er sagt om dette fenomenet: først kan man se sprekkdannelser i fundamentet, deretter faller regimet voldsomt. Jeg skal ikke si at jeg har noen særlige kilder om hvor i en slik utvikling Iran (eller for dens saks skyld Russland) befinner seg. Det Norge kan bidra med for sin egen sikkerhet, er 1) Legge til side naive forestillinger om at det finnes noe levelig kompromiss med en motpart som bryter inngåtte avtaler når maktbruk oppfattes som mer effektivt, 2) nedtone troen på at vi besitter en særegen norsk meglingskompetanse, eller verre 3) appeasement, dvs. reelle eller symbolske handlinger hvor f.eks en stat innretter seg etter en annen for å imøtekomme urettmessige krav eller trusler. Derimot bør vi 4) interessere oss enda mer for hvilke demokratiske alternativer som kan drive frem endringer i diktaturstatene fra innsiden, og drøfte praktisk med dem hvordan vi kan hjelpe til med de forandringer som kan lede frem til rettsstat, demokrati og respekt for menneskerettigheter som beskytter individene mot en overmektig stat.

Med dette som bakgrunn deltok jeg i begynnelsen av juli på en årlige konferanse i Paris med et innlegg. Arrangør var National Council of Resistance of Iran, som er en bredere samling som arbeider for rettsstat, demokrati, flerpartisystem, menneskerettigheter og likestilling i Iran. Et grunnkrav er at staten skal være sekulær, med full ytrings- og organisasjonsfrihet og ingen skal være utelukket, for eksempel på grunn av meninger, kjønn eller livsstil, fra å delta i samfunnet på like vilkår og delta i fredelig og åpen konkurranse om å ta del i styringen av landet. Av global interesse er løftet om at et demokratisk Iran vil bli et Iran uten atomvåpen.

Rådets plattform omtaler også næringsfrihet og økonomiske markedsreformer som best utnytter menneskelige og naturlige ressurser på en måte som fører til mindre klimaavtrykk. Det er ikke tilfeldig at rådet ledes av en velutdannet kvinne som Maryam Rajavi og at innslaget av kvinner ellers er så betydelig i bevegelsen. I tillegg til mer vanlige diktaturer, utmerker mullahregimet se ved at halvparten av befolkningen, hvorav mange har høy utdannelse, er utelukket fra samfunnslivet på grunn av sitt kjønn. For dem er hijabpåbudet uttrykk for noe langt viktigere enn et hodeplagg.

Menneskerettighetsadvokater, kvinnesaksforkjempere, statsvitere, parlamentarikere og deltagere med regjeringserfaring fra alle verdenshjørner ga sine faglige eller politiske bidrag.

Mitt innlegg tok også for seg at Iran ikke respekterer minimumsnormene for internasjonalt samkvem. For eksempel når de fremprovoserer fangeutvekslinger for regimets utsendte terrorister som idømt lange fengselsstraffer og senere blir byttet mot vilkårlig arresterte borgere fra de land hvor terroristene sitter inne. Disse gisselarrestasjonene er uverdige, og må ta slutt, var budskapet. Likeledes fremholdt jeg at Assad, Hizbollah, Hamas og Houthiene i Jemen ikke vil bli stoppet før det blir regimeskifte i Iran. 

Sterkt inntrykk gjorde også Ukrainas representant som detaljert redegjorde for Russland/Iran-aksen som involverer Iran i en europeisk angrepskrig.

Konferansen skjedde parallelt med en massemønstring, som i år måtte legges til Berlin i stedet for i Paris. Franske myndigheter ønsket å gi sikkerhetsoppgavene foran OL maksimal oppmerksomhet. Av samme grunn er innspurten i Tour de France lagt til Nice.