For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Michael Tetzschner har med sitt innlegg truffet en nerve i den politiske debatten om maktfordelingen og det totalitære regimet i den islamske republikken Iran. Hans beskrivelser av realitetene i Iran er både nødvendige og opplysende, og det er positivt at en så profilert politiker i Norge setter søkelys på dette temaet i media.
Men det er et annet aspekt som skaper uro: Tetzschners deltakelse på konferansen arrangert av Den Iranske Folkets Mujahedin-organisasjon (PMOI/MEK). Dette er en organisasjon kjent for en fortid preget av vold, ekstremisme , og sekterisk kontroll. PMOI/MEK har vært svartelistet som en terrororganisasjon frem til for få år siden. De fjernet seg fra listen ved hjelp av intensiv lobbyvirksomhet, støttet av politikere som Mike Pence, som Tetzschner møtte på konferansen.
PMOI/PMOI/MEK er en religiøst styrt gruppe som praktiserer sjia-islam og har mål om å etablere et marxistisk styresett i Iran – en mislykket kombinasjon, spesielt når dette også involverer væpnet kamp. Organisasjonens logo reflekterer deres militante og ideologiske ståsted. Til tross for Tetzschners beskrivelser, er PMOI/MEK slett ikke interessert i demokratiske verdier.
Gruppen har vært styrt av Rajavi-dynastiet de siste 50 årene, med makten skiftet mellom ektefellene Massoud og Maryam Rajavi. PMOI/MEK praktiserer streng intern kontroll og indoktrinering av sine medlemmer, og deres ledelse baserer seg på en dynastisk maktstruktur, noe som er langt fra demokratiske idealer.
Under den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak, allierte PMOI/MEK seg med Saddam Hussein. Dette har gravert et vondt minne blant iranere, som betegner PMOI/MEK som forrædere. Denne mørke historien har PMOI/MEK ikke klart å fjerne fra sitt rykte, og de har heller ikke beklaget dette per dags dato. Masoud Rajavi, den avdøde MEK lederen avbildet med både Saddam Huusain og Yaser Arafat
Absolutt alle etablerte politiske partier eller fraksjoner i Iran ser på PMOI/PMOI/MEK som en rød linje, med unntak av noen få mikroskopiske fraksjoner som ofte kjemper for å løsrive deler av Iran. Dette viser tydelig hvor isolert og upopulær PMOI/MEK er blant iranere.
Tetzschners engasjement i PMOI/MEK har vakt reaksjoner i det iranske diasporasamfunnet i Norge, og det uttrykkes skuffelse. I løpet av de siste to årene med «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen har den høyre siden i norsk politikk vist anvendt støtte til oss. Vi deler mange av de samme verdiene som Tetzschner og den høyre siden av norsk politikk, og ønsker derfor at han blir bedre kjent med den største delen av den iranske opposisjonen. Vi håper at en dialog kan bidra til bedre forståelse og samarbeid om felles mål. Vi inviterer Tetzschner til et dialogmøte for å diskutere dette nærmere. Vi har god erfaring med slike dialogmøter, som ofte har gitt gode resultater. Dette innlegget er ment som et utgangspunkt for fremtidige dialoger, ikke som en angrepsplattform mot Tetzschner eller Høyre.
Spørsmålet reises om Tetzschners kunnskap om Iran og dets politiske landskap er tilstrekkelig oppdatert. En så profilert politiker som Tetzschner har antagelig tilgang til rådgivere innen partiet som kunne gitt ham denne informasjonen vi nå forsøker å gi. I tillegg finnes det kunnskapsrike og kompetente politikere med iransk bakgrunn både i Høyre og på Stortinget, som han kunne ha søkt råd hos før han deltok på denne konferansen. Det finnes i tillegg utallige artikler med informasjon om PMOI/MEK på nettet. Vi erkjenner også at vi bør ta på oss en del av skylden for ikke å ha vært mer synlige i media med tanke på informasjonsflyt og opplysning.
Dette kommer ikke som et sjokk eller overraskelse, da det ligger i PMOI/MEKs politikk og strategi å utvide deres lobbyvirksomhet. De har på en uforklarlig måte økonomi til å arrangere slike konferanser og invitasjoner. I dagens politiske klima, spesielt når det gjelder menneskerettigheter, er det avgjørende at politikere som Tetzschner gjør grundige bakgrunnssjekker og har bredere kunnskap om organisasjonene de velger å støtte. Profesjonelle politikere forventes å ha en bred horisont og en dyp forståelse av de kompleksitetene som ligger i slike engasjementer.