Norges megling for Iran: Diplomati eller legitimering?

Reisen til Majid Takht-Ravanchi, en fremtredende diplomat fra Den islamske republikk, til Oslo på invitasjon fra den norske regjeringen, har igjen reist spørsmål om Norges diplomatiske tilnærming til regimer som bryter menneskerettighetene. Ifølge iranske medier var besøket en del av forsøk på å legge til rette for forhandlinger mellom Iran og USA – en tilnærming som minner sterkt om Norges tidligere politikk overfor Taliban i 2022.

Majid Takht-Ravanchi, en av Den islamske republikkens mest fremtredende diplomater og arkitekter bak regimets diplomati, besøkte Oslo forrige uke på et spesielt oppdrag. Norske medier beskrev reisen som et ordinært diplomatisk oppdrag for å diskutere bilaterale forhold og regionale spørsmål, men flere iranske regjeringsvennlige medier avslørte at besøket var en del av forsøk på å legge til rette for forhandlinger mellom Iran og USA med Norges hjelp som megler.

Norges rolle som megler for Iran!

Denne utviklingen skjer samtidig som Den islamske republikken fortsetter sin undertrykkende politikk mot egen befolkning, inkludert brutale tiltak mot protester, fengsling av opposisjonelle og begrensning av ytringsfrihet. Samtidig krever mange iranere økt internasjonalt press på regimet for å svekke dets makt og støtte befolkningens kamp for frihet.

Videre, mens regimet bryter internasjonale forpliktelser knyttet til sitt atomprogram, støtter proxygrupper i Midtøsten og leverer våpen til Russland i Ukraina-krigen, velger europeiske land – inkludert Norge – å mekle for å redusere sanksjonstrykket mot regimet.

Iran: Undertrykkelse, atomprogram og proxy grupper

Tidligere erfaringer fra land som Qatar og Oman, som har vært viktige meglere i forhandlingene mellom Iran og Vesten, har vist at regimet ikke responderer på dialog. Til tross for dette ser vi nå at Norge, et europeisk land som hevder å forsvare menneskerettigheter, har valgt å ta opp denne rollen. Erfaringene viser at reduksjon av økonomiske sanksjoner ikke har bidratt til å forbedre levekårene for vanlige iranere. Tvert imot har frigjorte midler blitt brukt til å finansiere proxygrupper og styrke regimets militære programmer.

I januar 2022 inviterte Norge en delegasjon fra Taliban til Oslo for samtaler, bare måneder etter at gruppen tok makten i Afghanistan. Målet, ifølge norske myndigheter, var å fremme dialog og støtte humanitært arbeid. Invitasjonen ble møtt med omfattende kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner og afghanske aktivister, som påpekte at Taliban ikke hadde vist noen vilje til reform. Etter Oslo-besøket fortsatte Taliban sin brutale politikk, inkludert undertrykkelse av kvinner og minoriteter.

Nå ser vi en lignende tilnærming fra Norge overfor Den islamske republikk. Norges megling, som ifølge iranske medier har som mål å legge til rette for forhandlinger mellom Iran og USA, reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt denne typen diplomati faktisk fremmer stabilitet og menneskerettigheter, eller om det legitimerer undertrykkende regimer uten å kreve reelle endringer.

Kan Norge fremme stabilitet eller legitimerer det undertrykkelse?

Mens europeiske land forsøker å bringe Den islamske republikk inn i en mer balansert internasjonal ramme, fortsetter regimet å vise at det ikke er til å stole på. Tidligere forsøk fra land som Qatar og Oman har vist at Iran ikke responderer på dialog, men fortsetter sin destabiliserende politikk.

Samtidig krever mange iranere maksimal press mot regimet for å svekke dets makt og støtte deres kamp for frihet. Spørsmålet er om Norges optimistiske diplomati kun er et forsøk på å styrke sin rolle på den globale diplomatiske scenen. Kan Norge og europeiske land garantere at Den islamske republikken vil endre politikk? Eller bidrar de til å styrke et regime som fortsetter å true både regionen og sitt eget folk?