- Lars Gule underspiller terrorfaren fra IS-veteraner

I et intervju til Minerva sist uke uttrykte ekstremismeforsker ved OsloMet, Lars Gule,

bekymring over norsk terrorlovgivning og at den ikke i stor nok grad ivaretar rettssikkerheten til hjemvendte Syria-farere.

Gule mener at terrorlovgivningen slår ut feil ved at den tas i bruk overfor personer som først og fremst trolig har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser, og at PST og påtalemyndigheten tar feil når de hevder at alle IS-veteraner representerer en svært alvorlig terrortrussel i vesten.

Dette, mener han, er farget av IS’ egen propaganda som ved å vise bruk av vold og brutaliteter, har ønsket å fremstå som mer kapable og farligere for Vesten enn de i realiteten er.

Terrorforsker Thomas Hegghammer, som i dag er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller, og som i en årrekke har forsket på voldelig islamisme og har fulgt utviklingen i Syria og Irak tett siden borgerkrigen brøt ut i landet i 2011, er uenig. Han mener Gule underspiller faren for terror gjennom unyansert bruk av statistikk.

Ikke bare «fremmedkrigere»

– IS står ikke på internasjonale terrorlister bare for det de har gjort i Syria og Irak, men også for sin internasjonale terrorvirksomhet, ikke minst i Europa, sier Hegghammer til Minerva.

– Det at organisasjonen har erklært full krig mot Vesten er en viktig dimensjon å ha med. Ved å være medlem i en slik organisasjon, støtter man indirekte opp om den internasjonale terrorvirksomheten, selv om man oppholder seg i Irak eller Syria.

– Og det gjør at IS skiller seg fra de andre gruppene som har deltatt i borgerkrigen i Syria, til og med Jabhat al-Nusra, sier Hegghammer.

Slik sett blir det å omtale nordmenn som har tilsluttet seg IS i Syria kun som fremmedkrigere å underspille alvorligheten i det de har gjort og trusselen de utgjør, mener han.

– En fremmedkriger er en privatperson som verver seg til en opprørsgruppe i et fremmed land. Nordmennene som dro til Spania på 1930-tallet eller Afghanistan på 1980-tallet, er klassiske eksempler på det, sier Hegghammer. Men gruppene de sluttet seg til i Spania og Afghanistan drev ikke samtidig med internasjonal terrorvirksomhet.

Det gjør derimot IS og al-Qaida, derfor er de vestlige IS-krigerne noe mer enn bare bare fremmedkrigere; De utgjør en mellomkategori mellom fremmedkrigere og internasjonale terrorister.

Han påpeker imidlertid at bildet ikke var like klart da de første Syria-farerne reiste i 2012, for det var ikke før i 2014 at IS erklærte full krig mot Vesten. Men de fleste som kom til Syria i 2012-2013 valgte å slutte seg til grupper tilknyttet al-Qaida, så det var heller ikke helt uskyldig, sier Hegghammer.

I et innlegg i Dagbladet hevder derimot Lars Gule at forskning fra Hegghammer og hans kollega Petter Nesser viser at svært få returnerte IS-krigere har vært involvert i terroraksjoner i Europa, i en skala helt ned til en av 360.

– Hvordan har deg seg at dere likevel ser såpass forskjellig på saken?

– Her glemmer Gule at man ikke kan bruke statistikk på gjennomførte terroraksjoner til å beskrive trusselbildet, fordi kontraterrortiltak påvirker hva som dukker opp i statistikken. Når det gjelder fremmedkrigere, har vestlige land siden 2013 hatt et sterkt fokus på fremmedkrigertrusselen, og de har satt de antatt farligste syriafarerne rett i fengsel ved hjemkomst. Dermed har de rett og slett ikke kommet til hogg.

- Vi får et riktigere bilde ved å bruke statistikk fra tiårene før 2013, når fremmedkrigere kunne reise hjem uforstyrret. Da var det i snitt ca. 5-10% som ble involvert i terror etter hjemkomst, og det er veldig høyt sammenlignet med andre risikofaktorer.

Tatt i betraktning hvor mange som har reist fra Europa for å tilslutte seg IS, hadde vi sannsynligvis fått veldig høy terroraktivitet uten mottiltakene, mener Hegghammer.

Samtidig understreker han at det heller ikke er riktig å si at fremmedkrigere alltid blir terrorister ved hjemkomst.

Hegghammer får støtte for dette fra kollega Petter Nesser.

Ved et NUPI-seminar tirsdag sa Nesser dessuten at hans forskning har vist at en rekke jihadistiske angrep i Europa, som ikke fysisk har blitt utført av IS-krigere, har blitt dirigert via krypterte apper av IS i Syria og Irak.

Ofte har europeiske fremmedkrigere stått bak kontakten, og de har også vært med på å bygge opp terrorceller i Europa.

Dersom man også regner med angrep med en slik tilknytning til IS blir bildet et nokså annet, påpeker Nesser som viser til at rundt 47 prosent av jihadistiske terrorhendelser i Europa kan knyttes til IS.

Hegghammer mener også at bildet har flere fasetter:

- Returnerte fremmedkrigere blir ofte nettverksbyggere. Siden de vet at de holdes under oppsikt tar de ofte ikke del i terrorplanlegging selv, men blir heller ressurspersoner og inspiratorer for nye miljøer.

Individuell tilnærming

Gule etterlyser en mer nyansert og individuell tilnærming til fremmedkrigerne, og da særlig overfor kvinnene som reiste til Syria. Dette fordi at kvinnene, i følge Gule, som oftest ikke har tatt direkte del i krigshandlinger og overgrep.

En annen problemstilling er hvorvidt personer som allerede hadde tilsluttet seg IS, hadde muligheter til å forlate gruppen etterhvert som det ble klart at den også hadde til hensikt å drive terror i Europa.

På spørsmål om det, slik sett vil være riktig å dømme alle som har vært del av IS for terrorvirksomhet, mener Hegghammer at det er noe som bør kunne vurderes i hvert enkelt tilfelle.

– Hvis en person kan dokumentere at han eller hun har forsøkt å bryte ut eller gitt uttrykk for skepsis til IS’ virksomhet underveis, kan og bør retten ta hensyn til dette.

Til nå har påtalemakten ofte kunnet påvise det motsatte, nemlig at tiltalte har uttrykt støtte til IS mens vedkommende var medlem, påpeker Hegghammer. Men hva hver og en har tenkt og ment underveis er antakelig noe man aldri vil komme helt til bunns i, vedkjenner han.

– Slik er nå engang rettssystemet. Det er mange tiltalte i andre typer saker som heller ikke blir trodd på sine erklærte intensjoner.