Hva er en «ellers levedyktig bedrift», Iselin Nybø?

Da regjeringen nylig presenterte sin tiltakspakke for næringslivet, uttalte næringsminister Iselin Nybø at de ønsker å «hjelpe det som er ellers levedyktige bedrifter til å komme seg gjennom krisen». Dette virker i utgangspunktet lovende nok, men når man ser på innholdet i tiltakspakken, blir det tydelig at Nybø stiller virkelighetsfjerne krav til hvor mye penger en del av disse «ellers levedyktig bedriftene» burde hatt i bakhånd i tilfelle en pandemi skulle dukke opp.

Man må kunne anta at Nybø er enig i at en bar eller restaurant er levedyktig hvis den har positivt driftsresultat, ikke har stor gjeld, betaler regninger og lønninger som den skal, har en buffer til uforutsette utgifter og generelt ser lyst på fremtiden for både gjester, ansatte og bedriften som helhet.

Så kommer det en pandemi, og man blir pålagt å stenge i snaut to måneder. Brått står man helt uten inntekt, og selv om man får kompensert en andel av kostnadene sine fra staten, tar denne perioden et solid jafs av den bufferen man hadde bygget opp.

Når man får lov til å åpne igjen, er det med kraftig redusert kapasitet, og inntektene blir dermed betydelig lavere enn budsjettert. Samtidig er det vanskelig å kutte på kostnadssiden – tvert imot krever situasjonen ofte økt bemanning, samt ekstrakostnader knyttet til diverse smittevernstiltak og -utstyr. Resultatet blir lett noen måneder med driftstap, og dermed en ytterligere slunken bufferkonto.

Så kommer pandemibølge nummer to, og man må stenge ned igjen. Og det er altså i denne situasjonen at næringsministeren forsikrer «ellers levedyktige bedrifter» om at de vil hjelpes gjennom krisen. Men hvilken hjelp tilbyr hun?

Hun tar ingenting av permitteringsregningen, så man må fortsatt betale bortimot en halv måneds lønnskostnader etter at de ansatte er uten jobb og all omsetning er falt bort. Hun gir heller ingen kompensasjon for tapt inntekt. Og mens staten under forrige nedstengning dekket inntil 90 prosent av «faste uunngåelige kostnader», senkes prosentsatsen nå til 70-85 prosent, der flere kostnader uansett faller utenfor denne definisjonen og dermed ikke gir rett til støtte. Og sist, men ikke minst; den kompensasjonen som faktisk kommer, vil ikke komme før godt utpå nyåret. I mellomtiden må man altså greie seg med det man (ikke) har.

Bransjer er forskjellige, og mange bedrifter opplever sikkert tiltakspakken som god (og den bidrar selvsagt for bransjen vår også, for all del). Likevel; hvis man gjør et forsøk på å oversette Nybøs uttalelse fra politiske lovord til klar tale til landets mange barer og restauranter, blir oversettelsen omtrent som følger:

«Hvis bedriften din (som var robust i mars), ikke har nok penger igjen på bufferkontoen (etter åtte måneder med pandemi og to nedstengninger), til å dekke de betydelige kostnadene som vil fortsette å løpe fremover (uten inntekt, og uten statlig kompensasjon før om lenge), og hvis den heller ikke har kapitalsterke eiere i ryggen som kan spytte inn friske penger i mellomtiden, så anser vi den dessverre ikke for å være levedyktig slik situasjonen er nå, og dermed vil vi heller ikke hjelpe den fra å gå konkurs.»

Hvis det er dette som er det egentlige budskapet fra næringsministeren, bør hun være modig og ærlig nok til å si det som det er, og så kan man diskutere videre tiltak på riktige premisser. Eller, hvis det er en misforståelse her et sted (enten fra bedriftene, næringsministeren eller begge), bør misforståelsen ryddes opp i så fort som mulig. Men hvis Nybø bevisst anlegger en politisk retorikk som skal fremstå fornuftig og raus, mens hun samtidig ofrer mange «ellers levedyktige bedrifter» så diskret og motstandsløst som mulig, bør hun ikke slippe unna med dette uten å svare ordentlig for seg.

Det vil være respektløst overfor mange levedyktige barer og restauranter. Og det vil ikke være en «ellers levedyktig næringsminister» verdig.