Bomskudd om ære og islam

Man er ikke minoritetsvennlig hvis man bidrar til å skape berøringsangst i diskusjoner om islam eller æresrelatert problematikk. Vi kommer ikke videre i arbeidet for mer frihet og integrasjon uten åpne og ærlige debatter om vanskelige temaer. Mitt håp er at forskningsmiljøene kan hjelpe oss til å gjøre disse debattene mer nyanserte og kunnskapsbaserte.

Derfor ble jeg skuffet da jeg leste kronikken til sosiologen Christopher R. Fardan i Aftenposten 29. februar. Jeg undret meg over hvordan en forsker fra et så anerkjent miljø som Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) kunne komme med noe så svakt underbygget og så polemisk. I stedet for å heve nivået på debatten bidrar han til det stikk motsatte. 

Kronikken har tre grunnleggende svakheter: For det første tillegger Fardan sine meningsmotstandere holdninger de ikke har. For det andre viser han en tydelig mangel på forståelse for både islam og æreskriminalitet. For det tredje anerkjenner han ikke æresproblematikken, men reduserer den i stedet til «vold i nære relasjoner». Den siste er den mest alvorlige svakheten fordi den er direkte usolidarisk overfor ofre for æresvold og progressive krefter i minoritetsmiljøer som kjemper for større frihet.

La meg begynne med det første punktet. Etter å ha kritisert NRKs serie om ære går han i rette mot flere navngitte personer som Fardan mener dominerer debatten om æreskriminalitet, deriblant politikere Hadia Tajik (Ap), Abid Raja (V) og Ola Svenneby (H). Han mener de reduserer en viktig diskusjon til «enda en debatt om islam», og at dette «virker rasistisk mot muslimske minoriteter».

Dette er grunnløse beskyldninger. I motsetning til Fardans enøyde tilnærming til denne debatten, har personene han kritiserer vist en bedre forståelse for det komplekse forholdet mellom islam og æreskutur. For å illustrere: Under Debatten om ære på NRK 30. januar uttalte Abid Raja følgende: «Kultur og religion sammenvevd med hverandre treffer unge mennesker i dag på en utrolig brutal og hard måte.» Med andre ord blir ikke æresproblematikk koblet bare til islam alene. 

Og det fører meg til den andre svakheten i kronikken. C-Rex-forskerens hovedargument for at æresproblematikk ikke har noe med islam å gjøre, er at islam ifølge ham har helt andre verdier. Disse er: «velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner». På bakgrunn av det stempler han flere land med muslimsk flertall som Syria, Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan for ikke å være islamske nok siden de ikke lever opp til disse verdiene.

C-Rex forskeren må gjerne delta i den interne muslimske debatten om hva som er «ekte» islam og ikke, men han kan ikke bruke sitt idealiserte bilde av islam til å beskrive virkelighetens verden. Vi må forvente mer av en forsker. 

Den islamske teologen og reformisten Mohsen Kadivar peker ut flere konfliktområder mellom islam og menneskerettigheter. Eksempler er manglende likhet mellom muslimer og ikke-muslimer, samt mellom kvinner og menn. Videre påpeker han en direkte konflikt mellom samvittighets- og religionsfriheten på den ene siden, og forbudet mot å forlate eller krenke islam på den andre. Selv om dette er mainstream sharia, praktiseres sharialovene i ulik grad i muslimske land. 

Personlig har jeg vært veldig opptatt av å få frem mangfoldet innad i islam, og har kritisert generaliseringene den ene eller den andre veien. I boken min Frihetskampen i islam skriver jeg om spenningene mellom progressive og mer reaksjonære krefter innad i islam. Disse spenningene er ikke nye, og de finnes også blant muslimske miljøer i Norge. 

Når forskjellene blant verdens muslimer skal forklares, bør også kulturelle variasjoner tas med i betraktningen. Og da oppstår spørsmålet om hvordan vi skal rydde opp i forholdet mellom kultur og religion. Står kulturen bak måten religionen tolkes og utøves på, eller er det religionen som former kulturen? Det er særlig ikke lett å skille religion og kultur fra hverandre når kulturell praksis legitimeres med henvisning til islam.

Hvordan skal vi tolke det når æreskriminalitet begrunnes i islam? For eksempel når foreldre sanksjonerer sine barn for å ha brutt med forbudet i islam mot utenomekteskapelig sex, mot å gifte seg med en ikke-muslim eller når de har brutt forbudet mot homofili? 

Foreldre kan være drevet av ønsket om å beskytte eller gjenopprette familiens ære, uten at dette nødvendigvis er forankret i islam. Likevel er det for enkelt å totalt avvise islams rolle i denne sammenhengen, slik Fardan gjør i sin kronikk. Fafo-forskerne Olav Elgvin og Anne Skevik Grødem har en mer nyansert tilnærming i rapporten «Hvem bestemmer? Ektefellevalg blant unge med innvandrerbakgrunn». Der skriver de at bakenforliggende årsakene til at barn og unge med minoritetsbakgrunn utsettes for alvorlige foreldrerestriksjoner er både kulturelle, religiøse og sosioøkonomiske. Med andre ord anerkjenner de at islam kan være en av flere faktorer. 

Så til den tredje svakheten i hans kronikk, som er en kategorisk benektelse av æreskriminaliteten som et fenomen. Ikke nok med at han ekskluderer islam fra bildet, han vil også ha den kulturelle dimensjonen vekk. Han skriver: «Samfunnets hyperopptatthet av islam og muslimer må opphøre. Så la oss kalle en spade for en spade og omtale «æresrelatert» kriminalitet for hva det er, nemlig vold i nære relasjoner.»

Æreskriminalitet kan ikke reduseres til vold i nære relasjoner. Forskere bør være særlig bevisste over viktigheten av presise begreper for å forstå fenomener i samfunnet og for å finne egnede tiltak til å håndtere dem. 

Som en person med minoritetsbakgrunn som har opplevd muslimhets på kroppen, er jeg glad for at C-Rex har mottatt betydelige midler for å forske på hatkriminalitet rettet mot minoriteter. Forestill deg om noen argumenterte for at vi burde omtale dette enkelt og greit som «kriminalitet» og ikke «hatkriminalitet». Å endre terminologien på denne måten ville bidratt til å tilsløre de underliggende motivene og strømningene bak kriminaliteten og slik også svekke vår evne til å bekjempe dem. Det ville også betydd at vi undervurderte hva ofrene for hatkriminalitet faktisk utsettes for. Det samme prinsippet gjelder for æreskriminalitet. Ofrene fortjener anerkjennelse for undertrykkelsen de står overfor, og trenger hjelp til å stå imot det. 

Når ofre for æresvold viser mot og deler sine historier, bidrar de til å skape større bevissthet og engasjement om et alvorlig samfunnsproblem. Vi trenger forskere for å systematisere slike erfaringer og gi oss dypere innsikt i fenomenet. Det siste vi trenger er forskere som mistenkeliggjør engasjementet mot æreskriminalitet, og som uten faglig grunnlag forteller oss hva vi bør og ikke bør diskutere i et åpent samfunn.