Doktoranden og islamisten

Det er fredag. Muslimenes hellige dag. Jeg går på den lange trappen som leder til Stockholms store moske i Sødermalm, islams hjerte i Sverige.

Det er tilfeldigvis minnedagen for min symbolske protestaksjon «Gud skriker». Den 3. mars for ti år siden tapetserte jeg hele fasaden av moskeen med trykte kopier av min egen tolkning av Edvard Munchs berømte maleri. Så gikk solen opp, og snart kom en imam, så kom to politikvinner. Uten diskusjon godtok jeg å betale bot, rive ned mine egne plakater samt rengjøre moskeveggen.

Under tiden arbeidet tok hadde jeg en interessant dialog med imamen som trøstet seg selv med at min aksjon var mer sivilisert enn den andre aksjonen samme uke: Jenter fra bevegelsen «Femen» hadde media på slep da de kledde seg helt nakne inne i moskeens bønnesal med skrift på kroppen. «Det var ille!» husker jeg at jeg sa. «Jeg ber Gud om tilgivelse», svarte han rolig, og la til i lett ironisk tone at jeg var en mislykket aksjonist ettersom ingen journalister var til stede. «Ja, sant», svarte jeg med en latter.