Doktoranden og islamisten

Det er fredag. Muslimenes hellige dag. Jeg går på den lange trappen som leder til Stockholms store moske i Sødermalm, islams hjerte i Sverige.

Det er tilfeldigvis minnedagen for min symbolske protestaksjon «Gud skriker». Den 3. mars for ti år siden tapetserte jeg hele fasaden av moskeen med trykte kopier av min egen tolkning av Edvard Munchs berømte maleri. Så gikk solen opp, og snart kom en imam, så kom to politikvinner. Uten diskusjon godtok jeg å betale bot, rive ned mine egne plakater samt rengjøre moskeveggen.

Under tiden arbeidet tok hadde jeg en interessant dialog med imamen som trøstet seg selv med at min aksjon var mer sivilisert enn den andre aksjonen samme uke: Jenter fra bevegelsen «Femen» hadde media på slep da de kledde seg helt nakne inne i moskeens bønnesal med skrift på kroppen. «Det var ille!» husker jeg at jeg sa. «Jeg ber Gud om tilgivelse», svarte han rolig, og la til i lett ironisk tone at jeg var en mislykket aksjonist ettersom ingen journalister var til stede. «Ja, sant», svarte jeg med en latter.

Skal jeg tro forskningen til den svensk-egyptiske doktoranden, Sameh Egyptson, som er presentert i avhandlingen «Global politisk islam? Muslimska brödraskapet och Islamiska förbundet i Sverige», sto jeg nå foran hovedkvarteret til den svenske grenen av det internasjonale nettverket Det muslimske brorskapet – en operasjonssentral for islamisering av Sverige, i all hemmelighet!

Fra dagen den trykte avhandlingen, etter akademisk skikk og bruk, ble spikret på tavlen på Lunds universitet, har det vært enorm medial interesse. Når fikk vi sist formidlet nyheten om en doktoravhandling i teologi, eller på noe annet studiefelt for den saks skyld, gjennom riksmediene? Når ble sist en avhandling gjenstand for en serie intervjuer og polemisk debatt allerede før den er blitt lagt frem og godkjent?

Men i midten av februar var det altså duket for disputas, og temaet var nettopp Det muslimske brorskapets innflytelse i Sverige; dets forsøk på å islamisere samfunnet, i stor grad nettopp gjennom organisasjoner som Islamiska förbundet i Sverige (IFiS); og bruken av fordekte metoder for å skjule disse forsøkene for storsamfunnet. Debatten har vakt stor oppstandelse i Sverige, men er relevant også i Norge: Så sent som i fjor sommer gikk en debatt i Minerva om båndene mellom Rabita (Det islamske forbundet i Norge) og Brorskapet, med kritiske spørsmål fra Inga Ragnhild Holst og forsøk på svar fra Linda Noor.

Disputasen

Jeg bestemte meg derfor for å gå på disputasen. Der sto kjente journalister, lokalpolitikere, representanter for kristne, muslimske og jødiske trossamfunn, to berømte terrorforskere og mange anonyme nysgjerrige individer i lang kø en hel time. Vi fylte fort universitetets største aula under oppsyn av sikkerhetspersonell. Den statlige nyhetskanalen SVT og de største svenske mediene var allerede på plass. Doktorand, disputasleder og opponent ble eskortert til og fra salen av livvakter. Bygningen var stengt hele dagen for undervisning. Det har aldri skjedd i moderne svensk akademisk historie at en disputas har fått så stor interesse, dekning og sikkerhetstiltak – det var det eneste analytikere klarte å bli enige om i etterkant.

Mannen som har satt i gang spetakkelet, begynte sin livsreise i Egypt i en kristen-koptisk familie. Egyptson studerte teologi ved det koptiske instituttet i Kairo og reiste til Sverige med en ambisjon om å fortsette sin utdanning for å bli prest. Av en eller annen grunn fikk han et annet kall, og har gjennom de seneste tjue årene fokusert på bevegelsen Det islamske brorskapet. Egyptsons tre bøker, som ble utgitt på rekke og rad i perioden 2018–2021, tegner en skisse av et europeisk landskap i krig.

Holy White Lies. The Muslim Brotherhood in the West. Case Sweden handler om at Muslimbrødrene (les. muslimer) taler med to tunger. Erobringen beskriver Brorskapets lumske metoder for å vinne posisjon og infiltrere politiske partier. Bosettingen handler om en islamsk visjon om å skape parallelle soner, enklaver, for den muslimske befolkningen.

Med denne informasjonen i bakhodet var jeg spent på hvilken rolle Egyptson skulle spille på aulaens godt belyste scene. Kommer aktivisten som er en bidragsyter til anti-islamsk diskurs å klare å være den saklige og objektive akademikeren? Helt umulig er det ikke, men det forutsetter både evne og vilje til bytte mellom rollene «aktør» og «observatør». For å få doktorhatten må Sameh Egyptson med andre ord avpolitisere sin forskning. Lykkes han i det?

Først inneleder opponent, Khalid Salih, phd.d. i statsvitenskap og lektor ved et universitet i kurdisk Irak. Han virker å være i usedvanlig godt humør, hyller avhandlingen, plukker noen ord, smådetaljer, og fyller den store skjermen med arabisk tekst. Igjen og igjen. En bedre strategi for å gjennomgå en forskningstekst man skjønt er enig i, men har fått i oppdrag å opponere mot, finns neppe. Så kommer det interessante, doktorandens reaksjon på kritikken fra den faglige komiteens medlemmer og publikumet.

Problematisk formulering av forskningens spørsmål, utydelig definisjon av bærende begreper, svakhet i empirisk presentasjon, selektivitet i valg fra den tilgjengelige forskningen på feltet, klare metodologiske problemer som gjør det vanskelig å plassere studien i en bestemt forskningstradisjon. Det er nesten besynderlig at en avhandling kommer frem til disputas når den faglige komiteen til de grader synes å strippe den for akademisk integritet, men alt viftes bort av doktoranden som «små feil» og uvesentlige metodologiske detaljer. Egyptson forsvarer sin avhandling med at det viktige er saken, som han betegner som «sannheten», og ikke metoden. På kritikk fra salen, spesielt personen som presenterer Det islamiska förbundet, gir han kyniske svar med brysk tone.

Sju timer fra starten av den uvanlige begivenheten, og med en splittet faglig komité, settes doktorhatten på den politiske aktørens hode. Virkeligheten er altså mer kompleks enn min snevre fantasis rammer. Sameh Egyptson blir doktor i teologi innen området interreligiøse relasjoner.

Jeg skynder meg for å rekke et sent tog etter å ha mistet min bestilte reise to timer tidligere, og leser senere om stemningen. Kulturjournalist Petter Larsson i Aftonbladet skriver at mange hadde uttrykt lettelse over at man «endelig» fikk ta opp denne saken (islam og muslimer) på en fornuftig måte og uten å bli stemplet som ignorante. Andre har skrevet om folk som ristet på hodet i sjokk. Tydeligvis slutter historien ikke der, men får en fortsettelse. Avhandlingen er nemlig blitt anmeldt til tre forskjellige instanser: Nämnden för utredning av avvikelser från god forskningssed vid Lunds universitet. Nämnden för prövning av oredlighet i forskning, og sist men ikke minst, Överklagandenämnden för etikprövning.

Moskeen

Med tanke på min bakgrunn som islamkritiker og aktivist, som har tatt i bruk ganske sterke midler, og på den generelt spente stemningen i kjølvannet av disputasen, var jeg ikke sikker på at jeg kom til å få et positivt svar på min henvendelse til Det islamiska förbundet i Sverige. Hvorfor skulle de gi meg et intervju, når de hadde alle store mediene stående i kø utenfor døren? Men de ville faktisk svare på spørsmål fra en frilanser fra nabolandet.

Min krasse form for islamkritikk er ikke mulig i noe land i Midtøsten og den arabiske verden. Det vet jeg mer enn godt. Islamkritikere har fått fengselsdommer, og enkelte er blitt drept, for langt mindre alvorlige handlinger eller uttalelser enn det som står på min «aktivist-CV». Et brent slør, en Muhammed-karikatur, forsvar av homofile og transpersoner, og selve Gud avbildet på en moskés hele fasade! Det sistnevnte er toppen av blasfemi!

Idet jeg går gjennom den samme porten som jeg noen år tidligere hadde klistret min protest på, stiller jeg meg selv samme spørsmål: Klarer jeg å skille mellom min aktivisme og den oppgaven jeg nå har påtatt meg; å presentere nyansert skildring og objektiv analyse?

Når jeg setter meg på benken i inngangshallen blant menn og tar av skoene, er det ingen som protesterer og ber meg om å gå til kvinneavdelingen, et skjermet, lite areal på galleriet som nås gjennom en sideinngang. Jeg låner et heldekkende slør i lys farge, går inn i storhallen og setter meg ned på matten. Fredagsbønnen er avsluttet, men nå er det individuell ettermiddagsbønn. Et bleiebarn med narresmokk i munnen løper rundt sin far, hermer etter ham og legger pannen på matten, så kommer han opp og ser seg rundt. En gammel mann resiterer i Koranen. Ved min side bakerst i moskeen spiller to tenåringer en vennskapelig, men heftig brytekamp. Resten av gjengen er, typisk nok, opptatt med mobiltelefoner, ser og viser hverandre noe, og ler lavt. Stemningen er livlig i tenåringenes hjørne, mer alvorlig lengre frem, men likevel lett. Mange kaster nysgjerrige blikk på meg, en kvinne som trosser en religiøs regel og en tusenårig tradisjon, men jeg ser ikke et snev av fiendtlighet eller forakt.

Min intensjon er slett ikke å provosere, ei heller å gjøre en test. Jeg kan bare ikke gå gjennom en sidedør, og slik godkjenne kvinneunderordningen. I en moske i Egypt eller Syria ville jeg definitivt ikke kommet over terskelen før scenen hadde utviklet seg svært dramatisk. En gang ble jeg, i en arabisk hovedstad, kastet ut av en cafe, ikke en moské. Hvordan kunne en løssluppen kvinne «invadere» en mannlig sone! En mann skalv i raseri. Og det var tross alt et vannpipehus, ikke et gudshus.

«Hani» står plustelig foran meg med et smil, og boblen av minner sprekker. Han er rådsmedlem i moskeen og personen som fremmet Det islamiska förbundets svar på avhandlingen under selve disputasen, men insisterer på at han ikke er talsperson. Han forteller at han ikke ønsker å få navnet sitt i avisen, hvor det blir stående på internett for alle som søker. Jeg følger med til et møterom i moskeens andre etasje og tar av sløret. Ingen reaksjon. Allerede før han hadde sagt ett ord, hadde jeg egentlig fått svar på mitt viktigste spørsmål.

«Min far er islamist»

Sameh Egyptson har valgt å gjennomføre en studie med fokus på moderorganisasjonen IFiS og de mest sentrale personene i dens historie og styrende organ uten å møte noen av dem. «Jeg har ikke adgang til de indre kretsene, og avstår derfor helt fra egne intervjuer» var hans begrunnelse. Forskeren hadde altså ikke informanter, men aldeles for mange «puslebiter», det han også kalte «disparate kunnskapsfragmenter» som han hadde samlet fra forskjellige kilder. I samlingen blandes høyt og lavt, sitater fra dagspressen med historiske dokumenter helt tilbake til 1920-tallet. Det er i tillegg stor geografisk spredning, hvilket gjør lesningen av avhandlingen på 744 sider til et slit.

Ifølge Egyptson har Det islamiska förbundet i Sverige eksistert helt siden 1981, og ble offisielt stiftet år 1987. Samme år tok de få aktive personene som sto bak stiftelsen av den svenske organisasjonen, initiativ til å hjelpe muslimer i naboland. Det lyktes de med, og to islamske organisasjoner i henholdsvis Norge og Finland så dagens lys. Personene er navngitt, og noen av dem har enten vært medlem i Det islamske brorskapet i sine opprinnelsesland eller vist åpen støtte til bevegelsen.

Jeg er ikke spesielt overrasket over denne «avsløringen». Muslimbrødrene er den desidert største representanten for politisk islam i dag på global basis. De er en stor organisasjon i Egypt og har grener i de fleste land i Midtøsten. Det er sånn sett ikke merkelig at noen av deres medlemmer, eller av dem som på noen måte har vært aktive i deres kretser og som følgelig har fått trening i organisasjonslivet, sivilt arbeid og kontakt med myndigheter, starter religiøse organisasjoner når de emigrerer til andre land.

Jeg takker nei til kaffe og te, og «Hani» henter et glass vann til meg. Han setter seg ned på stolen mot meg.

«Er du medlem i Mulimbrødrene?» spør jeg med rolig stemme.

«Nei, jeg er ikke medlem i Muslimbrødrene» svarer han like rolig, men med noe undring i blikket, så jeg tilføyer: «Jeg har jo skrevet til deg at jeg verken er utdannet journalist eller ønsker å gjøre et formelt intervju. Forresten, har journalister stilt det samme spørsmålet?»

«Ja. De fleste har spurt meg om det, men som siste, ikke første spørsmål».

«Se hvor mye tid vi har spart nå!»

Det som ikke er et intervju, fortsetter likevel. «Hani» forstår mitt argument om at anonymitet i denne saken kan gi næring til anklager om hemmeligholdelse, men forsvarer sitt valg med at familiens sikkerhet, kone og to små barn, kommer først. Frykten hans er ikke overdrevet: Med all den mediale oppmerksomheten saken har fått, finns det en viss risiko for at navngitte personer blir målskive for både høyrekstreme grupper i Sverige og tilhengere av de autoritære regimene de har flyktet fra eller har røtter i.

Han er i trettiårene, utdannet sivilingeniør med mastergrad i skipsteknikk fra Kungliga tekniska högskolan i Stockholm. Før møtet vårt var han på en studiekamerats disputas om fornybar energi. Etter min oppfatning snakker han perfekt svensk uten aksent.

«Jeg er ikke islamist, men min far er det.»

I Egypt, der Brorskapet oppstod, startet bevegelsen sitt arbeid på bunnen av den sosiale pyramiden. Stifteren Hassan al-Banna spredte sitt budskap blant de fattige og marginaliserte. Det samme skjedde i andre land Brorskapet spredte seg til og etablerte seg i – men Syria var unntaket. Å slutte seg til Muslimbrødrene var der nemlig uttrykk for motstand mot underklassen og mot en religiøs minoritets overtakelse av politisk makt gjennom det styrende Baath-partiet. Derfor tilhørte de syriske pionerene i bevegelsen store sunni-familier fra de viktigste byene i landet. Muslimbrødrene appellerte nemlig til samfunnslag som hadde mistet sine privilegier etter landsbyens revolusjon mot det føydale klassesystemet. Handelsmenn og tradisjonelle sunni-lærde i storbyene var også blitt marginalisert, deres posisjoner var blitt truet av statsmaktens sekulære sosialistiske ideologi. For dem var bevegelsen en tilbakevending til et konservativt sosio-økonomisk system. Senere sluttet flere seg til brorskapet av ren motstand mot et autoritært og korrupt regime.

I 2015 ga faren et intervju til den anerkjente svenske journalisten og Syria-eksperten Aron Lund. Det ble publisert av Carnegie Middle East Center, og historien er typisk for Muslimbrødrenes utvikling i Syria: Hanis far kom fra en innflytelsesrik urban familie fra den nordlige delen av landet. Byene Aleppo, Hama og Idlib var sentrum for islamsk rekruttering, og faren sluttet seg til Muslimbrødrene. På slutten av 1970-tallet var konfrontasjonen et faktum. Regimets svar på terrorangrepene fra bevegelsens militante gren var langt større og mer alvorlig statsterror. Massakre, en storstilt arrestasjonsbølge og tusentalls dødsdommer hvor mange dømte var «guilty by association». Som titusentalls islamister flyktet Hanis far med familie først til Irak, hvor han fant seg fanget i en krig, så flyttet familien til Jemen, som snart også ble åsted for krig. Det var da familien forlot Midtøsten, kom til Sverige og fikk politisk asyl. Hani vokste opp i landet som resultat av en lang kjede av kompliserte omstendigheter, ingen av dem var forutsigbare der og da de skjedde.

Faren fortsatte å være islamist, og etter at opprøret brøt ut i Syria valgte han å vende tilbake, og kriget en kort periode mot regimet som leder i den islamistiske gruppen Faylaq al-Sham. Senere deltok han i den sivile styringen av områder i Nord-Syria som var utenfor regimets kontroll. Hani forteller resten av historien: Faren ble myrdet i bilbombe for fem år siden. Alt peker på at ultra-radikale islamistiske grupper står bak.

«Min far prøvde å forsvare sivilbefolkningen fra deres brutalitet, derfor ble han drept», mener Hani.

I Nord-Syria er det blitt vanlig med niqab, ansiktsslør. Skillet mellom kjønnene er opprettholdt med strenge midler. Nyetablerte universiteter inviterer religiøse lærde for å holde foredrag. Invitasjonskort utelatler brudens navn, men nevner brudgommen og brudens fars fulle navn. På profiler på Facebook ser jeg sjelden et kvinnelig ansikt, jenter bruker istedet bilder av blomster, fugler eller Koranvers. Det legger seg et tungt mørkt teppe der islamister har fått fotfeste i Midtøsten. Men det er Midtøsten, ikke Sverige, ikke Norge. Det er flere faktorer som spiller inn og skaper disse bedrøvelige forholdene.

Det pågår fortsatt kamper i Syria. Den minst interessante av dem er den som utspiller seg mellom regimet og islamistene; «den onde drakens to hoder» slik den syriske forfatteren Samar Yazbek formulerte det.

Den mest betydningsfulle kampen er Kampen om samfunnet. Liberale, sekulære, anti-islamister, kommunister, syriske nasjonalister, arab-nasjonalister, kurdiske nasjonalister, moralkonservative, feminister og demokrater alle deltar i pågående offentlig samtale på flere nivåer. Det arrangeres fysiske konferanser eller via Zoom. Det utgis bøker og tidsskrifter. Den digitale verden har gitt enorme muligheter til tankeutveksling som med nødvendighet vil føre til en revidering av den religiøse arven, og med tiden en omplassering av definisjonsmakten.

Qaradawi og islamismens europeiske strategi

Tid og sted spiller rolle. Enhver analyse som ikke tar høyde for tid- og sted-konteksten mister troverdighet. Det mener jeg er hovedsvakheten i studien «Global politisk islam?» – til tross for at den også inneholder mye interessant informasjon. En del av påstandene er sikkert sanne, men konklusjonen er drøy. Muslimbrødrene skal angivelig ha infiltrert svenske partier og sneket (om enn fullt åpent) seg inn i en rekke organisasjoner med mål å implementere de tjue prinsippene som er forfattet av bevegelsens far Hassan Al-Banna på 1930-tallet.

De tjue prinsippene er ryggraden i Hassan al-Bannas politiske program. Deres implementering i samfunnet skulle lede mot «tamkin» – å oppnå hegemoni, danne en islamsk stat, først i Egypt, så på hele kloden. En oppskrift på utopi – og lettere sagt enn gjort, har historien vist. Gjennom 80 år har Egypt vært scene for komplekse drakamper mellom Brorskapet, salafister og et arsenal av andre politiske krefter. Statsmakten har i perioder forbudt bevegelsen, og fengslet og henrettet dens ledere. I andre perioder har den vært tolerert som sosial organisasjon, men fortsatt utestengt fra politikken.

Som følge av den arabiske vårens omforming av landskapet fikk Muslimbrødrene endelig rett til politisk deltakelse, og vi så deres presidentkandidat, Muhammad Mursi, vinne det første valget i 2012 med 51,73 prosent av stemmene. Resten av historien er at Mursi ble avsatt gjennom militærkupp i 2013, etter to måneder med omfattende folkelige demonstrasjoner, og bare ett år etter at han tiltrådte. Til tross for store forandringer, både på ideologisk og praktisk plan, og modernisering av partiet klarte muslimbrødrene altså ikke å gjennomføre små endringer i den egyptisk grunnloven, fordi de ble ansett som et islamiserende innslag. Motstanden var massiv, og Brorskapet må fortsatt bedrive en svært vanskelig balansegang i sitt moderland og politiske ankerfeste for å bevare en posisjon der.

En populasjon med overveldende sunni-muslimsk befolkning synes altså å ha blitt ganske skeptisk til islamiseringsprosjektet. Men kanskje lykkes Muslimbrødrene i «naive» Europa med «blåøyde» politikere?!

En av islams viktigste teologer, Yusuf al-Qaradawi (1926–2022) tidligere leder for det europeiske rådet for forskning og fatwa skal, ifølge denne forskningen, ha spilt en sentral og avgjørende rolle i å nytolke og tilpasse al-Bannas strategi for islamisering til en europeisk kontekst. Og det er nettopp al Bannas strategi Egyptson mener at IFiS følger til punkt og prikke. Den reviderte «planen» går ut på «da'wa» (misjon), enklavisering, lobbyvirksomhet og «entrisme» (en taktikk som går ut på å bli del av et politisk parti for å fremme en skjult og ødeleggende agenda).

Hani anser denne mistanken som en krenkelse.

«Vi arbeider innenfor den svenske modellen. Noen av våre medlemmer har vært aktive i politiske partier hvor de har lært seg mer om organisasjonsarbeid. Vi deltar ettersom vi vil bidra i demokratiet. Men vi blir mistenkeliggjort» sier han.

Taqiyya

Under disputasen noterer jeg Egyptsons følgende ord: «Jeg er fascinert over Brorskapets evne til dobbelttale, og hvordan de klarer å holde det gående i lengden.» I avhandlingen formulerer han den samme tanken slik: «...en prinsipiell grunnkomponent i brorskapets ideologi på fundamentalt nivå, tanken om taqiyya som politisk metode, fortielse og løgn».

Taqiyya, organisert hykleri, nevnes hyppig i dette akademiske arbeidet, og er en sentral tanke i den anti-islamske diskursen. Det er derfor interessant i seg selv at begrepet brukes i akademisk forskning ved et europeisk universitet. Men mer alvorlig er at det blir brukt på en misvisende og generaliserende måte. Hos Egyptson tilskrives «innøvd retorikk av taqiyya» både personer og organisasjoner.

En gang fikk jeg spørsmål fra islamekspert Lars Gule om jeg hadde hørt begrepet taqiyya under min muslimske oppvekst i Syria. Han var tydelig sliten av stadig å måtte imøtegå denne påstanden på blant annet nettdebattene i Document.no, og ville trolig ha et «autentisk» vitnemål. Nei, jeg hadde aldri hørt ordet i mitt hjemland. Det dukket aldri opp i religionsundervisningen på skolen, i en mosképreken, i religiøse radioprogrammer eller i islamistiske sirkler i private hjem i Damaskus som jeg i en kort periode var del av. Begrepet fantes ikke i pensum for sharia som var en del av min jussutdanning.

Første gang jeg støtte på ordet taqiyya, var på en nettdebatt i Norge! Da ble jeg nødt til å undersøke hva det sto for slik at jeg ikke virket helt uvitende om et begrep som den menige nordmann anså å være sentral i mine foreldres religion.

Det var ikke merkelig at jeg ikke kjente til begrepet: Det eksisterer simpelthen ikke innenfor den sunni-islamske rettvitenskapen, men ble utviklet i shia-islam. Taqiyya tillater et begrenset unntak fra den generelle islamske regelen om absolutt forbud mot løgn. Dersom shiamuslimens liv står i fare, kan han ifølge denne regelen skjule sin lojalitet, tro og identitet.

Gjennom flere hundre år har den lille minoriteten av shia-muslimer blitt forfulgt og forsøkt utryddet av sunnimakten og -majoriteten. Til tider nådde blodet opp til anklene, og i en slik kontekst er taqiyya helt uproblematisk. Alle har ikke lyst til å bli martyrer.

Hvordan kan man forsvare seg mot en slik anklage: å snike, å skjule, å lyve? Det er farlig, ikke bare for samfunnsgruppen som blir mistenkeliggjort uten mulighet for å forsvare seg, men også for ethvert samfunn der en slik paranoid diskurs får spillerom. Vi har sett nok av eksempler fra historien på hvor galt det kan gå.

En europeisk strategi mot islamisering?

Avhandlingen har funnet veien inn i Riksdagen gjennom en invitasjon fra Liberalerna. Seminaret klarte å samle et femtitalls representanter. Ikke en eneste av dem tilhørte den rødgrønne blokken – Socialdemokraterna, Vänstern, Centerpartiet og Miljøpartiet. Temaet islam er et klart vannskille i svensk politikk.

Den politiske bruken av avhandlingen begynte allerede kort tid etter disputasen. Spesielt bemerkelsesverdig var opponent Khalid Salih følelsesladde angrep mot den svenske demokratiske modellen og partiene som står bak offentlig støtte til islamske organisasjoner. I en artikkel beskrev han det tolerante demokratiet slik: «... en slags patologisk altruisme. Hvordan kan man ellers finansiere aktiviteter og organisasjoner hvis grunnleggende normer og mål avviker så radikalt fra det svenske samfunnet?»

Politisk redaktør i toneangivende Göteborgsposten, Adam Cwejman, har også latt seg inspirere. Avhandlingen er viktig for å peke på innvandringens konsekvenser for velferdssystemet, mener han, og legger til et ønske om modig forskning rundt den demografiske utviklingen i Sverige.

En lederartikkel i det kristenkonservative magasinet Världen i dag beskriver mye av kritikken som politisk og ideologisk motstand mot rene fakta. Skribenten Per Ewert antyder at staten kan og bør selektere religiøse grupper og påvirke den idemessige utviklingen blant Sveriges muslimer gjennom økonomisk støtte, og slik forsvare frihetsverdier.

På den ene siden er det jo bra at den svenske offentligheten endelig er i stand til å snakke om de verdikonfliktene som finnes mellom noen av de dominerende retningene i islam og et liberalt samfunn. Samtidig klarer jeg ikke helt å glede meg over at debatten akkompagneres av taqiyya-anklager. Islamdebatten i Europa er en arena hvor mange krefter, interesser, ideer og følelser møtes. Det blir til tider stormfull debatt. Men så lenge samfunnet klarer å stå for fundamentale demokratiske verdier og prinsipper, og ikke blir villedet til forvrengte tolkninger av dem, vil enhver storm stilne og etterlate bedre innsikt. Også innenfor den muslimske minoriteten skjer det en utvikling.

På mitt spørsmål om hvorfor han valgte å engasjere seg i forbundet og moskeen, svarer Hani: «Fordi jeg har en religiøs tro». Han forteller om nyankomne innvandrere som kommer til moskeen i en tydelig tilstand av kultursjokk. Han og andre tar imot dem, forteller dem at de med tiden kommer til å finne seg til rette i sitt nye samfunn og organiserer aktiviteter for de unge.

«De aller fleste er moderate muslimer og tilpasser seg de nye kulturelle forholdene», sier han.

Vi går ned mot hallen og Hani går inn i den store hallen for å be kveldsbønnen før han går hjem. Det er hans tur å legge barna.