Skal staten lage en kanon, er verdier viktigere enn kunst

Lille julaften sto kulturminister Linda Hofstad Helleland i sin fineste stakk foran juletreet og hilste folket på Facebook. Mens hovmesteren sjanglet på skjermen kunne vi rulle nedover en nesten endeløs hilsen fra ministeren, med sleivspark til kulturløse ateister gjærende surt mellom linjene.

Det ble bråk. En julehilsen fra en statsråd til skattebetalerne er ikke tid og sted for syrlig polemikk. Men det betyr ikke at essensen i Hellelands tekst er så ekskluderende og upassende som enkelte hevdet. Norsk kultur er ingen reaksjonær konstruksjon. Det er heller ikke fremmedfiendtlig eller ekskluderende å snakke om vestlige verdier, et vestlig samfunn eller en vestlig sivilisasjon, slik en kollega dristet seg til å gjøre på Facebook dagen etter terrorangrepet i Berlin like før jul. Da ble det også bråk i feltet.

Kulturell selvpisking

Det er interessant at enkelte, nettopp når våre frihetsverdier krenkes og mens de døde kroppene fremdeles er varme, har som ryggmargsrefleks å snakke bort terrorfaren og latterliggjøre forestillingen om et vestlig verdifellesskap preget av likestilling, toleranse, religionsfrihet, ytringsfrihet, tillit til stat og rettsvesen – og som konsekvens av det siste: ikke-vold, vilje til høyt skattetrekk og en velferdsstat som er attraktiv langt utenfor landets grenser.

I dag er det to år siden terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo. Siden har en rekke islamistiske terrorangrep hjemsøkt Europa. Nå går det måneder mellom angrep som det for ti-femten år siden var høyst ett av i året.