Hvorfor reagerer vi annerledes på brenning av regnbueflagg enn på koranbrenning?

Møtet mellom norske muslimer og grunnlovens § 100 om ytringsfrihet har ikke alltid vært smertefritt. Fra demonstrasjonene mot Salman Rushdies Sataniske vers i 1989, via karikaturstriden i 2006 til debatter om SIANs rett til å demonstrere har det vært en bratt læringskurve som handler om at ytringsfriheten dekker ikke bare de fleste former for kritikk, harselas, latterliggjøring og respektløshet, men også de mest ufyselige meninger.

Det har vært nødvendig voksenopplæring, som ikke er blitt lettere av at visse former for ufyselige meninger ikke desto mindre er forbudt i de fleste vestlige land – fordi det defineres som hets eller hatprat. En del av disse forbudene er rett nok kontroversielle, men når Holocaust-benektelse er forbudt ikke bare i Tyskland, men også i blant annet Frankrike og Belgia, får vi sjelden debatter om at «ytringsfriheten er under press». Det er åpenbare historiske grunner til at slike helt spesifikke ytringsforbud eksisterer – men det illustrerer også at reguleringen av ytringer i Europa inngår i en kontekst av en rekke delte historiske erfaringer, og slett ikke følger automatisk av noen «ytringsfrihetsfundamentalisme».

I Norge har diskusjonene ofte handlet om straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Mye tid har de siste årene gått med til å forklare at SIANs demonstrasjoner og markeringer – inkludert brenning av koranen – har vært beskyttet av ytringsfriheten. Derfor er det ikke så overraskende at mange muslimer har reagert på at politiet forrige lørdag gikk ut og sa at de etterforsket brenningen av et regnbueflagg på Haugenstua som mulig hatkriminalitet. Hvorfor så kategorisk på at koranbrenning er lov, mens brenning av regnbueflagg umiddelbart må etterforskes?