Mens vi venter på neste angrep

Etter terrorangrepene kommer talene. De har tre hovedkomponenter: a) Man er sjokkert, det er forferdelig. For noen er det uforståelig. b) Vi må stå sammen, ikke la oss splitte, c) og vi er sterke, så det skal ikke lykkes terroristene å forandre vår livsstil eller undergrave vårt demokrati.

En naturlig reaksjon på terrorens ondskap er raseri. Det er en reaksjon som øvrighetspersoner ikke gir plass for, ikke engang nevner, og man kan forstå hvorfor. Man frykter at folks raseri skal føre til hevnaksjoner, i verste fall angrep på moskeer og lynsjing av muslimer. En stat skal gjøre alt som står i dens makt for å hindre at noe slikt skjer.

Det finnes andre former for frykt. Her skal bare i forbifarten nevnes frykten for at terror fører til større oppslutning om innvandringskritiske partier, kalt høyrepopulistiske. Det er rimelig å tro at slike partier styrkes av islamistisk terror. Men denne fare blir sjelden omtalt av øvrighetspersonene, siden den tilsier at innvandringskritikerne har et poeng. Så det fryktes i det stille.