For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SKRÅBLIKK
Israeleren, som var i trettiårene, var trolig uvitende om rollen han var utpekt til å spille på verdensscenen, og hvilke negative stereotypier han skulle leve opp til. Noe som bare gjorde det verre.
Så ved gatekrysset tok han den eldre damen i armen, og leide henne forsiktig over veien. De som iakttok episoden forventet at israeleren ville spenne bein på kvinnen eller i det minste forlate henne mellom bilene. En israeler var jo tross alt, ja, en israeler.
Andre situasjoner som kunne involvere israeleren ville vært langt lettere å tolke: Hvis han, for eksempel under en pro-palestinsk demonstrasjon, hadde jublet og klappet når sivile tapstall fra Gaza ble nevnt, ville det vært langt lettere å forstå. For nå hersker groteske fiendebilder.
Da israeleren og den eldre kvinnen var vel over gaten, forlot han henne, og fortsatte videre. Han hadde imidlertid ingen aning om de politiske forviklingene hans skapte, og hvor provoserende han hadde vært.
Enkelte hevdet at det var den israelske regjeringen eller den jødiske lobbyen som stod bak det som ble kalt «en nøye planlagt episode for bedre landets image». Målet skulle være å «hvitvaske et folkemord».
Etter fem måneder med krigføring i Gaza, der israelere i voksende grad blir sett på i stereotypiske vendinger som «brutale», «voldelige» eller selv «onde», kan det da være vanskelig, for ikke å si intellektuelt sett umulig, å fordøye en episode der en israeler, ja, hjelper en eldre kvinner over gaten.
Dette nye fiendebildet som har vokst fram i Norge er preget av rasisme, og det ironisk nok nettopp hos mange som anser seg selv som antirasister. Krigen i Gaza er tragisk, men i Norge har den avslørt en rekke triste forhold på hjemmebanen.
Ikke minst ser man en ensretting som i seg selv er skremmende. Det er kun de færreste som våger å si noe som strir mot den herskende meningen om Israel og Midtøsten. Uavhengig av Israel, er dette en situasjon som blir usunn i ethvert demokrati. En slik situasjon blir også, for å si det mildt, fordummende.
Jøder blir ofte beskrevet som kanarifuglene i en gruve, de første som vil føle at luften er i ferd med å forsvinne. Kan du høre kanarifuglene synge nå? Men jøder ønsker ikke å være kanarifugler, jøder ønsker å være mennesker som alle andre, ikke mennesker som er redusert til negative og endimensjonale stereotyper.
Om Israel kan en selvfølgelig også si mye kritisk. Men samtidig, det er andre ting en kan ha i bakhodet: I løpet av sin korte historie, har landet blant annet skapt universitet i verdensklasse, har blant verdens høyeste utdannede befolkning, og ikke minst, er blitt ledende i for eksempel forskning, innovasjon og høyteknologi.
Hva i all verden har dette med saken å gjøre? Jo, for hvis en tillegger israelere litt flere menneskelige trekk, i all sin bredde, vil man i det miste få verktøy til å vurdere og analysere situasjonen i Midtøsten, og ikke selv drukne i rasisme. Da vil en ikke like lett falle ned i denne rasistiske avgrunnen der israelere bare blitt sett på i enkle former som «onde». Selv antirasister kunne av og til anstrenge seg for ikke å drukne i rasisme.
Alt dette er på ingen måte et forsøk på å forsvare statsminister Benjamin Netanyahu eller hans regjering. Personlig mener jeg at han fortjener å ende sin karriere i fengsel. Men når det gjelder forholdene i Norge, er det høyst på tide å ta et oppgjør med en atmosfære som ikke preges kun av kritikk, men også av fiendebilder, stereotyper og regelrett Israel-hat. Og Israel-hat er, i motsetning til kritikk, rasisme.
Et slikt hat utgjør selvfølgelig et problem for jøder og israelere, men først og fremst er dette et problem for Norge. For når en slik rasisme vinner frem, har noe gått alvorlig galt i det norske demokratiet. Eller som gamle William ville ha sagt det – det blir noe råttent i kongeriket Norge.
Mange er trolig ikke kjent med denne rasismens tilstand i Norge. For noen år siden gjennomførte Holocaust-senteret en opinionsundersøkelse i Norge. Og da kom det fram at rundt 12,5 prosent av oss besitter «utpregete antisemittiske holdninger». Rundt 26 prosent av oss har det som kan beskrives som lettere antisemittiske holdninger. Disse tallene beskriver en virkelighet som strider mot selvbildet av det «gode Norge». Når nesten hver tredje nordmann har rasistiske holdninger, blir dette et utrolig problem for Norge. En skal bare være glad for at det ikke er en sjanse for at et slikt utbredt rasistisk syn på noen måte kan ha vært med på å farge debatten om Israel i dag.
Israel bør absolutt kritiseres, men ikke ut ifra en slags godhetsposering som får herje i dag. Ikke når slike rasistiske tall hersker. For å kunne innta en så moraliserende rolle som er vanlig i Norge, må man i det minste først ha feiet for egen dør. I stedet har en slags overlegen og blind selvgodhet fått dominere, en blind selvgodhet som gjør at en ikke en gang kan ense denne kjente bjelken i dette øyet.
Heldigvis er Norge et land som både er styrtrikt og blottet for de store samfunnsproblemene som ofte dominerer andre vestlige stater. Men kanskje står da ikke demokratiet like trygt som en kanskje tror det gjør. For hvis nesten hver tredje nordmann har rasistiske syn i dette trygge og fine Norge, hvordan vil det kunne ende hvis landet plutselig går inn i en langvarig og alvorlig krise? Det triste er at en ikke lenger kan svare med sikkerhet på dette spørsmålet.
Ja, men hvordan gikk det i det minste til slutt med denne israeleren som hjalp den eldre kvinnen over veien? Utrolig nok hadde det seg slik at mannen tilfeldigvis ble overkjørt av en bil bare noen minutter senere.
Ingen sa noe høyt, men ikke få tenkte at israeleren, på grunn av alt han helt sikkert hadde gjort, uansett fikk litt som fortjent.