Israels ambassadør: – Blir jeg ghostet?

I de seneste månedene har jeg merket meg en underlig tendens. Fra å kunne ha en relativt åpen dialog med de fleste redaksjonene i Norge har noen av dem benyttet seg av en ny teknikk som jeg bare har lest om i andre sammenhenger. Begrepet er velkjent fra datingkulturen og kalles «ghosting». Fenomenet dukket opp i populærkulturen for cirka ti år siden, og handlet rett og slett om hvordan dialog plutselig og uten forvarsel bare kuttes av. Men kanskje var det bare meg. Selv om jeg og journalistene jeg snakker med ikke er enige – det er heller ikke målet – kan man i hvert fall forvente et svar, eller? 

I etterkant sitter man og analyserer. «Hva var det jeg gjorde galt?» Vel, i mitt tilfelle – jeg synes jeg har god selvinnsikt etter 30 år som ambassadør – forstår jeg at det handler om hvor jeg kommer fra. Og akkurat nå er det mer åpenbart enn noensinne. Og tro meg når jeg sier at jeg kan finne meg både i å bli ignorert og utskjelt, men ghostingen er jeg mer forundret over.

Intet svar fra stort mediehus

For eksempel sendte vi en e-post til et stort mediehus for flere uker siden, som handlet om innhold som var helt feil og hvor vi forela dokumentasjon på hva som var feil. Svarte journalisten? Nei. Svarte sjefene hans? Nei. Svarte sjefen over dem igjen? Inntil nå, nei. Men i mars dukket det plutselig opp et behov hos den samme sjefen om å møte meg, og da krevde han at vi skulle møtes samme ettermiddag. Sammen med kravet fulgte det et språk som jeg oppfattet som truende, kommunisert på en måte som hadde fått mafiabossen Tony Soprano til å nikke anerkjennende.

Jeg vet ikke helt hvordan sjefenes kalendere ser ut i dette mediehuset, men min er i hvert fall dekket med møter flere uker frem i tid. Det betyr at jeg ikke kan møte folk på kort varsel.

En annen større norsk avis, Nettavisen, har heller ikke svart oss på henvendelser hvor vi har bedt om å rette opp feilaktige påstander. Her startet det med at Israel ble beskyldt for noe som ikke stemmer, og hvor vi ikke ble bedt om tilsvar. Da vi kontaktet Nettavisen, fikk vi beskjed om at den skrivende journalisten var ute på oppdrag og at henvendelsen var videresendt til redaksjonen. Har saken blitt rettet opp? Nei. Har vi hørt noe mer fra dem? Nei.

Er ghostingen en fare for ytringsfriheten?

Det er betenkelig at flere redaktører i et land som er så opptatt av ytringsfrihet, velger «ghosting» som profesjonell strategi. Det er synd, mest fordi jeg opplever det som lite fruktbart. Jeg har jo sett hva som har skjedd her i Norge de siste månedene. Det israelske flagget brennes uten at noen fordømmer det. Jeg har observert at Oslos gater har fått gatenavn fra Midtøsten. Blant annet oppkalt etter Saladin, mannen som er kjent for å slåss mot de kristne korsfarerne og et symbol på arabisk nasjonalisme. Og jeg observerer at en høytstående leder i den norske kirken ikke har lyst til å delta i en protest mot den økende antisemittismen vi ser her i Norge. For at man skal ha ytringsfrihet så må det jo fungere for alle, tenker jeg .

Jeg tror at i en tid hvor ytringsfriheten står på spill, hvor den på så mange måter er angrepet fra alle kanter, bør det ikke være for mye å forvente at et minste felles multiplum er at mediene svarer når man henvender seg til dem.

Vi må ikke være enige, men vi bør snakke sammen. Jeg har ikke noe behov eller ønske om at alle skal være enige med meg.

Det jeg derimot ønsker, er å påpeke at det er viktig at alle sider skal bli hørt. Sånn sett bærer alle mediehus et helt spesifikt ansvar for å presentere alle sider.

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor det er så viktig akkurat nå at man slipper til alle. Fordi svært mange unge bruker ikke-redaktørstyrte medier som kilder, vet vi at mange unge søker kunnskap på sosiale medier. Akkurat mens jeg skriver dette foregår det mye forskning på sammenhengen mellom sosiale medier og radikalisering

Når TikTok er blitt vår tids TED Talk tror jeg mer enn noensinne at det er vesentlig at pressen tar sitt oppdrag på alvor. Salman Rushdie har formulert noen kloke ord om dette:

«We live in a time I did not think I would see in my lifetime, a time when freedom—and in particular freedom of expression, without which the world of books could not exist—is everywhere under attack from reactionary, authoritarian, populist, demagogic, narcissistic, careless voices; when places of education and libraries are subject to hostility and censorship; and when extremist religion and bigoted ideologies have begun to intrude in areas of life in which they do not belong. And there are also progressive voices being raised in favor of a new kind of bien-pensant censorship, one which appears virtuous, and which many people have begun to see as a virtue. So, freedom is under pressure from the left as well as the right, the young as well as the old. This is something new, and made more complicated by our new tool of communication, the Internet, on which well-designed pages of malevolent lies sit side by side with the truth, and it is difficult for many people to tell which is which; and our social media, where the idea of freedom is every day abused to permit, very often, a kind of online mob rule, which the billionaire owners of these platforms seem increasingly willing to encourage—and to profit by.What do we do about free speech when it is so widely abused? We should still do, with renewed vigor, what we have always needed to do: to answer bad speech with better speech, to counter false narratives with better narratives, to answer hate with love, and to believe that the truth can still succeed even in an age of lies. We must defend it fiercely and define it as broadly as possible, so, yes, we should of course defend speech that offends us; otherwise, we are not defending free expression at all. Let a thousand and one voices speak in a thousand and one.»

Hvis alle parter klarer å skjerpe seg litt og gjøre noe så enkelt som å svare hverandre, tror jeg vi vil kunne skape et mye bedre klima for dialogen, men ikke minst i kampen for et bedre og bredere perspektiv. Det er ikke for min egen skyld jeg skriver dette. Dette innlegget kommer fra mitt oppriktige ønske om at et fritt, demokratisk land som Norge fortjener at man dyrker en type journalistikk hvor man er interessert i faktisk å høre alle sider. En type journalistikk som er åpen og ikke minst inkluderende. Det er ikke mitt behov for å ha rett jeg trenger å diskutere, men retten til å bli hørt er vesentlig.

Og til dere i norsk presse – hvis artikler jeg leser hver eneste dag – som leser dette: Det hadde vært flott å få svar litt raskere enn etter noen uker, eller som jeg nå er vant til fra noen: Bare å bli ghostet.