Et utkast til fredsforhandlinger i den norske Israel-Palestina-debatten

Vi har hatt klagestorm på nyhetsdekningen. Vi har hatt en klagestorm på vitser om nyhetsdekningen. Lørdag var det en stor demonstrasjon utenfor Utenriksdepartementet, som dessverre også inkluderte antisemittiske tilrop. Søndag var det støttemarkering for Israel utenfor Stortinget. Begge tilstelninger hadde betydelig politioppbud.

På Facebook – og i det virkelige liv – er gamle venner blitt fiender. Folk som har kjent hverandre i tiår uttrykker at de er skuffet og overrasket over dem de trodde var deres venner.

Egentlig er det liten grunn til å bli i hvert fall overrasket: Israel-Palestina-konflikten har hatt denne effekten på den offentlige debatten i flere tiår. Men bør den ha en slik effekt? Det er i hvert fall verdt å huske på at få andre konflikter utløser en slik dynamikk.

De fleste kriger observerer vi på også mental avstand

Det pågår heftige og iblant bitre diskusjoner om krigen i Ukraina – men temperaturen kan ikke sammenlignes. Antall klager til Kringkastingsrådet er en brøkdel – i Nytt på nytts tilfelle nærmere bestemt 1/60 – av hva det er for Israel-Palestina. Demonstrasjonene for fred er rolige, uten politioppbud. Og dette er en konflikt der Norge har en klar rolle blant annet gjennom våpenbistand, og det er en konflikt der utfallet er avgjørende viktig for norsk sikkerhet og sikkerhetspolitikk.

Vi må forresten skrive Israel-Palestina-konflikten, ikke Midtøsten-konflikten, for hvis vi ser på antall døde, omfanget av menneskerettighetsbrudd, undertrykkelse og fordrivelse er Israel-Palestina-konflikten en dverg i Midtøsten. Men de andre konfliktene registreres knapt i norsk debatt. Krigen i Jemen med dødstall som telles i hundretusener? Borgerkrigen i Syria, som fortsetter og fortsetter?

Eller hva med siste runde i krigen i Nagorno-Karabakh, der 100 000 armenere ble drevet på flukt, og aldri vil kunne vende tilbake? Det er mange konflikter som inneholder både etnisk rensing, okkupasjon og religiøs konflikt – men ingen har samme emosjonelle plass hos oss som Israel-Palestina-konflikten.

At disse andre konfliktene ikke fører til verbale borgerkriger i Norge, betyr ikke at vi ikke har empati med ofrene, at vi ikke bryr oss om de folkerettslige spørsmålene i konfliktene eller at vi ikke har en formening om hva som er rett og hva som er galt. Men det reflekterer at vi anerkjenner at vi er observatører, ikke deltagere, og at vi befinner oss ikke bare på fysisk, men også mental avstand fra grusomhetene som utspiller seg.

Historie, religion og politikk

De fleste av oss har en eller annen vag forståelse av hvorfor det er annerledes med Israel-Palestina-konflikten.

Det er vekten av historien: med holocaust og med nakba, med arven fra mange tidligere kriger – i 1948, 1967, 1973 – vi (eller våre foreldre) også engasjerte seg i; med langvarig og historisk begrunnet frykt for både terrorisme og for antisemittisme så vel som muslimhat. Det er vekten av det hellige – Jerusalem, Betlehem, Abrahams grav, tempelhøyden og Al-Aqsa-moskeen: så mange av navnene på kartet har personlig og eksistensiell betydning for mennesker over hele verden. Og for Norge handler det også om vårt eget lands nære politiske historie: Oslo-avtalen, Norge som «humanitær stormakt», og vår tanke om at vi har en særlig evne til og derfor et særlig ansvar for å skape fred i denne konflikten.

Derfor er konflikten blitt nær og, kunne man kanskje sagt, på sitt perverse vis nesten kjær: Den har vært med oss så lenge vi kan huske, den har vekket emosjoner hos oss så lenge vi kan huske, og den har fortalt oss noe om hvem vi er som nordmenn. Derfor blir følelsene intense hver gang konflikten blusser opp.

Fotballkamp

Emosjonene som preger også den norske debatten gjør det svært krevende å ha analytisk avstand til det som skjer. Mange vil endog insistere på at vi ikke bør ha en slik avstand, at avstand i møte med krig og død er i beste fall uempatisk og i verste fall moralsk bankerott.

Det er likevel viktige grunner til at vi ikke bør behandle konflikten så annerledes enn andre konflikter. For det første hjelper det ingen palestinere eller israelere at nordmenn denger løs på hverandre med Midtøsten som ammunisjon. For det andre bidrar det uunngåelig til at debatten blir nettopp mindre analytisk, mer preget av gruppetenkning, skjev vektlegging og uforsvarlig selektiv tiltro til informasjon om konflikten.

Et eksempel på det siste poenget fra uken som er gått: Da nyheten kom om at 40 israelske barn skulle være halshugget i kibbutzen Kfar Aza, gikk den viralt i sosiale medier – blant dem vi med en kanskje upresis term kan kalle Israel-venner. Da påstandene senere ble nedjustert, om enn til et fortsatt grusomt nivå, gikk motsatt side – la oss kalle dem Palestina-venner – ut og angrep dem som hadde trodd på rapportene, og mente de hadde vært nyttige idioter i et israelsk forsøk på å dehumanisere fienden. De førstenevnte reagerte hissig, og mente det var en total avsporing å diskutere akkurat hvor mange som var drept eller hvordan de var drept, for poenget var at Hamas brutalt og målrettet har myrdet sivile.

Så kom nyheten om at 500 mennesker var drept av et israelsk flyangrep mot et sykehus på Gaza mandag kveld. Palestina-venner var raskt ute og fordømte Israel. I Norge skrev for eksempel Lars Gule at dette var «et bevisst, et villet, et overlagt massedrap». I skrivende stund synes det mer sannsynlig at det ikke var snakk om et israelsk luftangrep, men snarere en rakett skutt opp fra Gaza som ikke fungerte – skjønt spørsmålet er langt fra avgjort. Israel-venner beskylder da dem som trodde på de første rapportene for å være nyttige idioter for Hamas. «Instinktet om å tro på Hamas-talsmenn er ikke en uskyldig feil», skriver for eksempel den amerikanske kommentatoren David Frum på Twitter. Palestina-venner fokuserer i stedet på at det kunne vært Israel, at de har gjort lignende ting før, og at det uansett er mange sivile drepte i Gaza.

Logikken er som den er på en fotballkamp når en dommer blåser for en billig straffe til hjemmelaget: Bortepublikummet raser, mens hjemmepublikummet ser lett uforstående rundt seg. Alt handler om hvem som bør vinne kampen. Og Israel-Palestina-konflikten i norsk debatt blir for ofte en fotballkamp der alle aspekter preges av hvem man heier på, ikke hva som faktisk skjer. Og dessverre finnes ikke engang noe VAR for å hjelpe oss å bli enige. 

La oss likevel se om det er mulig å roe frontene litt. Jeg skal formulere noen teser som jeg tror at ganske mange nordmenn, som har vidt forskjellige emosjoner knyttet til konflikten, likevel kan være argumentativt enige i. Jeg begynner med den mest kontroversielle:

1. Norsk politikk har minimal betydning for konflikten.

Punktet er viktig på grunn av stormannsgalskapen som ligger i bakhodet på de fleste nordmenn siden den gang Norge var en humanitær stormakt og Oslo-prosessen var en suksess. Og vår manglende betydning for konflikten gjelder både situasjonen på bakken og forsøkene på å finne strategiske veier videre.

Det er i første rekke Palestina-venner som er opptatt av at norsk politikk er viktig i denne konflikten. De ønsker seg tydeligere støtte til Palestina, hardere fordømmelser av israelsk politikk, og kanskje både økonomisk og kulturell boikott av Israel. (Israel-venner kan iblant synes å være enig i at slik politikk ville være viktig, om de enn med det mener at den er dypt skadelig.) Palestina-venner peker også på at internasjonalt press påvirker hvordan Israel kalibrerer sine militære responser, og at det tidligere har påvirket strategiske valg i konflikten. 

Men realiteten er at selv om vestlig politikk har betydning for Israel, har norsk politikk det i liten grad. I realpolitiske termer er det først og fremst amerikansk støtte som virkelig er viktig – både økonomisk, militært og politisk – for Israel. EUs politikk er også viktig, og Israel er opptatt av ikke å bli politisk helt isolert, og å bevare handelsforbindelser. Selv amerikansk og europeisk politikk har likevel en ganske indirekte politikk på den løpende konflikten, og de politiske skiftene som måtte til for virkelig å endre den realpolitiske vurderingen for Israel, er ganske betydelige.

For Norges del er situasjonen likevel slik at vår direkte påvirkning er nær null, mens vi bare i helt minimal grad evner å påvirke EUs og USAs politikk på disse feltene. «Minimal» er ikke nødvendigvis det samme som «null», selvsagt. Men virkningene er ikke alltid enkle å forutse. Om Norge for eksempel går inn for full boikott av Israel, anerkjenner en palestinsk stat og øker bistanden til palestinske selvstyremyndigheter dramatisk, kan konsekvensen fort bli at EU og USA går i motsatt retning. Og om Norge i stedet kutter alle bånd med palestinske selvstyremyndigheter, kaller dem terrorister og på toppen tilbyr våpen til Israel, vil konsekvensen kanskje kunne være at arabiske land blir tydeligere i sin motstand mot Israel. 

For aktører som virkelig kan påvirke en konflikt, kan kampen om narrativet selvsagt være avgjørende viktig: Hvis du bare får overbevist noen flere om at din side har rett, kan det innebære at politikken endres og at utfallene på bakken endres. Men Norge er ikke en slik aktør. Det innebærer at gevinsten ved å vri og vende på informasjon og av å tegne verst mulige karikaturer av motparten er nær null. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal diskutere både folkerett, moral, antisemittisme og synspunkter på løsninger på konflikten. Det skal vi. Men det betyr at det er ikke verdens undergang om noen har en annen vurdering av konfliktens kompliserte politiske aspekter enn det du har.

Ro ned. Det hjelper absolutt ingen om nordmenn hater hverandre på grunn av denne konflikten. Vi bør og skal ha empati med alle ulike typer ofre i denne konflikten. Og det har de fleste som deltar i debatten – selv om den empatien går gjennom et politisk filter som gjør at vi vektlegger ulikt og trekker ulike politiske konklusjoner fra den. 

2. Det finnes to historier – men begge er fortid

Hva man mener om konflikten i dag, henger svært ofte tett sammen med hva man mener om konfliktens historie. Er det Israels eller palestinernes skyld at situasjonen har oppstått? – de siste ti årene, de siste femti årene, de siste hundre årene? Men denne kampen om virkeligheten skygger for at de fleste egentlig vet at det finnes ulike, forståelige historier. La meg derfor oppsummere en relativt Israels-vennlig versjon ganske raskt:

Jøder har vært hyppig forfulgt i både Europa og i den arabiske verden siden henholdsvis antikken og middelalderen. Samtidig har det jødiske folk alltid bevart en tilknytning til Israel, og det har vært permanent jødisk tilstedeværelse. Fra 1800-tallet og fremover vokste nasjonalstaten frem. Nasjonalismen bidro både til oppblussing av antisemittisme og til pogromer, men bidro også til å løfte spørsmålet om jødisk nasjonal selvbestemmelse og økt jødisk migrasjon til ottomansk (og senere britisk) Palestina. Balfour-planen stipulerte at det skulle etableres en jødisk stat, og etter holocausts redsler foreslo FN en delingsplan for området. De jødiske myndighetene i området aksepterte FN-planen. Araberstatene responderte med krig. Etter nederlaget aksepterte de ikke noen palestinske stat: Vestbredden ble en del av Jordan og Gaza en del av Egypt. Men snarere enn å integrere palestinske flyktninger i disse statene, holdt de dem i flyktningleirer – som et verktøy for å holde konflikten ved live. I hvilke andre konflikter snakker vi om «flyktninger» 75 år senere? I 1967 planla araberstatene igjen, drevet av sitt antisemittiske verdensbilde, å utslette Israel fra kartet. Den påfølgende seksdagerskrigen innebar dessverre at Israel okkuperte noe territorium for sin egen sikkerhet. Og hvem skulle israelerne forhandlet med? Det tok 40 år før noen representanter for det palestinske folk i det hele tatt anerkjente at Israel eksisterte. Betydningen av buffersonen ble også tydelig da araberstatene igjen gikk til krig – Jom Kippur-krigen i 1973, som var nær ved å være slutten for Israel. Da PLO til sist anerkjente statens eksistens, kom samtidig Hamas til og avviste den. PLO sa uansett nei til en mulig avtale i 2001. Da Israel unilateralt trakk seg ut av Gaza i 2005, førte det raskt til at Hamas tok makten, og herfra har de igjen og igjen sendt raketter mot Israel. 7. oktober fikk hele verden se Hamas’ sanne ansikt – og hvilken trussel bevegelsen og dens ideer utgjør for jøder.

Men det finnes også en mer palestinsk-vennlig historieskildring: 

Europeiske land løste sin egen dårlige samvittighet med å opprette en jødisk stat på land som allerede tilhørte noen andre. Ja, det bodde en gang hebraisk- og arameisktalende jøder i Palestina – men de ble fordrevet og spredt av romerne, lenge før islamsk ekspansjon i området. I 1300 år var landet arabisk – og det var hellig for oss. Så kom tysk-talende jøder til området, spesielt under den britiske kolonimakten. En dypt problematisk «delingsplan» fikk i FN et flertall bestående av europeiske og amerikanske land. Alle land i regionen, fra Hellas til India, stemte mot. Afrika var representert ved bare tre land: Resten var kolonier. Slik skalter og valter Vesten med andre folks og nasjoners land og verdighet. Området Israel tok i 1948 var uansett langt større enn delingsplanen tilsa – men ikke nok for dem. I 1967 gikk Israel til krig og okkuperte Vestbredden og Gaza. Områdene tjente ikke først og fremst noen militær hensikt: De ble land til bosettere. Over 700 000 av dem bor i dag på Vestbredden i grotesk strid med folkeretten. Vestens protester er så lavmælte at de ikke kan høres gjennom bosetternes taktfaste rop: Māwet lā-Arāvīm! – «død over araberne», som ledsager deres hyppige angrep på palestinere der. Til tross for denne koloniseringen av palestinsk land, og til tross for å ha blitt sviktet av både verdenssamfunnet og nabostater, aksepterte PLO i 1988 Israel i et forsøk på å oppnå varig fred i området. Det førte til Oslo-prosessen, som skulle gi palestinsk selvstyre på vei mot en selvstendig stat. Men Israel fortsatte bosettingspolitikken, og tilbød lite annet enn en Bantustan-løsning. Fra 2008 har det ikke vært noen prosess overhodet: Israel demonstrerer med all ønsket tydelighet at den som samarbeider med Israel, anerkjenner Israel, legger ned våpnene og jobber for en tostatsløsning, belønnes med svik og flere bosetninger. Da er det dessverre også slik at radikalisme har godt jordsmonn. Det var det vi fikk se 7. oktober, før Israel nok en gang responderte med uproporsjonal militær makt og talløse drap av barn.

Begge disse historiene er selektive, slik enhver historie om fortiden er selektiv. Det sentrale for den norske debattens del er at begge er fullt forståelige, på hver parts premisser. De fleste som deltar i den norske debatten med gode hensikter, vil være i stand til å forstå at begge finnes, og hvorfor de finnes. Det er ikke praktisk mulig, og tjener ikke noen spesiell hensikt å forsøke å undertrykke eller tilbakevise den annen parts historieforståelse. 

Også vi som ikke er part i konflikten, kan selvsagt ha vår formening om hvilken av fortellingene som representerer virkeligheten best. Men ingen av disse historiefortellingene gir oss noe godt kart for å gå fremover. Historien burde heller ikke diktere hva vi mener om utviklingstrekk i konflikten i dag. Vi bør ha forståelse for at folk som kommer fra ulike ståsteder vektlegger ulike aspekter ved historien svært ulikt, både analytisk og emosjonelt. Men det viktigste i dag er hvordan situasjonen kan bli bedre, snarere enn uløselige og emosjonelle kamper om akkurat hvordan den endte opp som den gjorde.

3. Hamas er antisemittiske fanatikere – men det er mer å si enn det

Men hvordan kan egentlig situasjonen bli bedre på Gaza, så lenge Hamas sitter med makten der? Akkurat det spørsmålet er nå et av de bitreste, som ligger tettest på militæroperasjonen som nå utspiller seg: Hva er de reelle alternativene til å avslutte blokaden av Gaza? Hva ville være de sikkerhetsmessige konsekvensene for Israel? Ulike syn på disse spørsmålene påvirker vurderingen av Israels respons på angrepet 7. oktober. Jeg tror likevel det er ganske mye de aller fleste deltagerne i den norske debatten kunne enes om.

For det første erkjenner de fleste at Hamas er grunnlagt ikke bare på ideen om utslettelse av staten Israel, men også på eksplisitt og ekstrem antisemittisme. Denne antisemittismen er formulert i religiøse termer, og forsvinner ikke uten videre i realpolitiske vurderinger. De nasjonale, territoriale ambisjonene og den ekstreme antisemittismen bidrar til at folkemordsretorikk har en prominent og logisk plass i organisasjonens retorikk.

At barbariet Hamas fremviste 7. oktober, ikke bare finnes, men feires over store deler av verden, er dypt skremmende. Men også dette er de fleste i den norske debatten enige om. Det finnes unntak: De som roper «Khaybar Khaybar yā Yahūd» på 7. juni-plassen, tenker neppe slik. Og det finnes dem hvis instinkt er å kontekstualisere og forklare barbariet, snarere enn bare å fordømme det. Men i faktisk norsk offentlig debatt, handler de reelle uenighetene i realiteten oftere om hvorvidt det likevel er mulig eller meningsfullt å ha politiske samtaler med Hamas, til tross for deres groteske holdninger.

Hvorvidt det er meningsfullt å ha slike samtaler, er et viktig – og vanskelig – spørsmål. Hamas’ egne beskrivelser av hvordan organisasjonen lurte Israel til å tro at de var opptatt av å styre Gaza og å bry seg om sivilbefolkningen der, mens de over flere år i stedet planla et angrep – vel vitende, selvsagt, om Israels respons, er ikke akkurat stedet å begynne for å bygge tillit til at slike samtaler kan være meningsfulle. De peker i stedet mot at en reelt selvstendig Hamas-ledet palestinsk stat ville være en uhåndterlig sikkerhetsutfordring for Israel, uansett hva slags politiske prosesser som har funnet sted underveis. De som nedtoner Israels ansvar for situasjonen på Gaza, vil peke på denne siden av Hamas, og på at den skaper en tragisk mangel på alternativer til den politikken Israel fører. Det betyr ikke at de mener palestinske liv er mindre verdt.

Det finnes likevel utvilsomt eksempler på at land har ført konstruktive politiske samtaler med bevegelser med en forferdelig ideologi og med grusomme handlinger på samvittigheten. Og for Israel er det slik at det ikke uten videre hjelper å nedkjempe Hamas heller: Så lenge situasjonen vedvarer, vil Hamas’ ideologi kunne gjenoppstå. De som mener blokaden må avsluttes og at Hamas må betraktes som en politisk aktør, vil peke på at det kan være en farbar vei, og at det er den eneste veien ut av en situasjon der denne type kriger kommer igjen og igjen og igjen. De trenger ikke å mene at Israel ikke har rett til å forsvare seg eller at jødiske liv er mindre verdt.

Selv om uenighetene her peker mot ulike policy-implikasjoner med dramatisk ulike resultater på bakken, betyr det altså ikke at det må ligge dypt urimelige syn under noen av sidene. For slik er det i kompliserte konflikter: Alle valg kan ha store og negative konsekvenser, som vil opptre med varierende sannsynlighet.

4. Det finnes ekstremisme også blant jødiske israelere – selv om Israel er et demokrati

De fleste nordmenn er enige om at Hamas står for fanatisme og barbari. De fleste deltagerne i debatten er likevel også enige om at det finnes mye ekstremisme også blant jødiske israelere. Jeg nevnte kampropet «død over araberne». Også dette tankegodset har vært gitt religiøse formuleringer. Israels tidligere sefardiske sjefsrabbineren Ovadia Yosef har tidligere bedt Gud om å sende en pest over Palestinas president Mahmoud Abbas og alle palestinere som forfølger Israel, og har sagt at det er forbudt å vise nåde mot dem. På Vestbredden begår bosettere regelmessig voldelige angrep mot palestinere, og andre aksjoner som har som hovedformål å nedverdige eller straffe dem.

Det er altså i realiteten stor enighet i norsk debatt om at det er slik. Organisasjonen Med Israel for fred (MIFF), den mest pro-israelske mainstream-organisasjonen i Norge, dekket selv de dehumaniserende uttalelsene fra Yosef i 2010 – om de enn unnlot å beskrive denne siden ved ham da de senere omtalte hans død.

Israelsk ekstremisme er åpenbart et relevant aspekt ved konflikten: Det påvirker palestinernes opplevelse av okkupasjonen, og det påvirker israelske politiske veivalg, og handlingsrommet i israelsk politikk. Det er også et bakteppe når vi nå ser potensielt dehumaniserende språk fra israelske ledere i krig.

De aller fleste deltagerne i norsk debatt er likevel samtidig enige om at Israel på tross av både okkupasjon og ekstreme elementer, er et demokrati – i det aller minste i betydningen et land der det er kompetitiv kamp om makt gjennom valg – og et pluralistisk samfunn, der hard kritikk av statsledere er en selvfølge, og mange utviser stor sympati også for palestinske lidelser. Nettopp fordi Israel er et pluralistisk samfunn, kan disse to aspektene ved landet være sanne samtidig.

5. Okkupasjonen er kjernen i den pågående konflikten – på et vis

Den pågående krigen startet ved at Hamas angrep Israel fra Gaza – et område som ikke er direkte okkupert, men i stedet gjenstand for blokade. (Også Egypt er en del av denne blokaden, men i stor grad i samforstand med Israel.)

De aller fleste deltagerne i den norske debatten forstår likevel at også denne krigen har noe å gjøre med okkupasjonen, i litt videre forstand. Etter sommeren 2008 har det i realiteten ikke vært noen fredsprosess. I den perioden har vi i stedet sett tre separate kriger mellom Hamas og Israel – i 2009, 2014 og nå. Én årsak til at fredsprosessen strandet var Hamas’ maktovertagelse i Gaza; men israelske innenrikspolitiske vurderinger var også avgjørende.

Uten noen utsikt en eller annen form for løsning på okkupasjonens problemer har Israel ganske lite å tilby mer moderate krefter i Gaza.

Og selv om vi skulle legge de aller mest israelskvennlige fortellingene til grunn, gjenstår det altså at over fem millioner palestinere i dag bor i området, uten fulle politiske rettigheter, eller noen andre rettigheter for den del – fordelt på okkuperte Vestbredden, det annekterte Øst-Jerusalem, og det blokkerte Gaza. De aller fleste deltagere i den norske debatten er enige om at dette er tragisk, og de fleste av de mest israelskvennlige stemmene har normalt lagt til grunn at det er en midlertidig nødvendighet frem til en tostatsløsning kan se dagens lys.

Jeg tror det er enighet om at bestrebelsene i så måte har vært labre de siste årene. Det er et folkerettslig problem, det er et menneskerettslig problem og det er et humanitært, men fra et israelsk perspektiv er det også og ikke minst et langsiktig eksistensielt problem: Uten en tostatsløsning kan Israel over tid ikke være demokratisk og jødisk. Landets tidligere, temmelig haukete, statsminister Ariel Sharon understreket flere ganger dette poenget – selv om hans uttrekning fra Gaza i disse dager kanskje ikke er like populær som den engang var. I dette lyset hjelper lite å bombe Gaza nok en gang – hvis det ikke finnes noen plan om hva som skal komme etterpå. En løsning som med henvisning til historien og Hamas dømmer palestinerne til en evig tilværelse uten rettigheter på Vestbredden og i Gaza er i hvert fall ingen god løsning.

Utfordringen er at selv om okkupasjonen er en kjerne i konflikten, er at det ikke er klart hva som skal komme etter bombene. I den norske debatten i dag snakkes det vekselsvis om en tostatsløsning og en enstatsløsning – det siste mener jeg ville føre til katastrofe – men det er ikke åpenbart at det finnes flertall i hverken Israel eller blant palestinerne for noen konkret løsning. Kanskje kan vi være enige om at knapt noen er enige om akkurat hva som er den faktiske løsningen? 

Mitt utkast til fredsforhandlinger er altså at vi husker på at konflikten ikke avgjøres her i Norge; at vi anerkjenner at gevinsten av å lage en selektiv svart-hvitt-historie som fornekter den andre sidens mest legitime historiefortelling, er svært liten; at vi kan stå sammen om å fordømme Hamas, samtidig som vi kan diskutere i roligere former hvordan vi forholder oss til organisasjonen; at vi minner oss selv om at ekstremisme finnes også i Israel, og ikke først og fremst bør brukes som en merkelapp for å demonisere den ene siden i konflikten; og at vi erkjenner at okkupasjonen er et viktig og pågående spørsmål, selv om Norge ikke sitter med løsningen. 

Det eneste jeg er sikker på er at ingen løsning kommer nærmere av at nordmenn gjør hverandre til fiender over denne krigen.