To spørsmål om Israel til Olav Elgvin

Samfunnsforskeren Olav Elgvin har vært aktiv i sosiale medier i kommentarer om 7. oktober-massakren. På Facebook er han blitt en tydelig stemme i den pro-palestinske fronten. Jeg har to spørsmål til hans framstilling av konflikten. Svarene på begge spørsmålene er viktige fordi Elgvin uttrykker standpunkter som er vanlige i den norske debatten.

Spørsmål 1: Elgvin skrev om formiddagen 9. oktober en lengre tekst på sin offentlig tilgjengelige Facebook-side om angrepene fra Hamas. Der skrev han at angrep på sivile er galt. Men samtidig, skrev han, er det vanskelig å se at Hamas hadde noe alternativ fordi Israels «okkupasjon og apartheid-politikk» er blitt intensivert. Og så skrev han:

«Selvfølgelig er det moralsk riktige alternativet å ‘bare’ angripe soldater. Slik motstandskamp er åpenbart helt legitim fra palestinernes side. Men det er det vanskelig for Hamas eller palestinerne å få til, gitt den massive ubalansen i styrkeforhold mellom dem og Israel.»

Det ser ut til at Elgvin sier at de israelske soldatene som ble drept eller tatt til fange 7. oktober, var helt legitime mål for Hamas. Men alle disse soldatene befant seg i Israel, altså innenfor 1948-grensene. Soldater er mennesker. Det er, så vidt jeg vet, ingen internasjonal lov eller moralsk norm som gir en fremmed regjeringshær lov til å drepe, torturere eller ta til fange soldater i et naboland. Elgvin ser ut til å mene at Israel innenfor 1948-grensene okkuperer land som Hamas har rett til å «ta tilbake» med dødelig vold. Det er et svært radikalt standpunkt, men ikke uvanlig i debatten etter 7. oktober.

Teksten fra Elgvins Facebook som er sitert, er blitt slettet. Da Elgvin forklarte hvorfor, presiserte han i et nytt innlegg på Facebook at han fortsatt mente at analysene var riktige, og at andre grunner lå bak slettingen. Det skal nevnes at Morgenbladet først takket ja til en tidligere versjon av denne artikkelen, men at de ombestemte seg etter at de tok kontakt med Elgvin, og han hevdet at han mente at det ble «en gal fremstilling av det han skrev». Jeg har lest Elgvins tekst flere ganger, og kan ikke se at jeg har fremstilt noe feil.

Spørsmål 2: I Morgenbladet 9.11 flettet Elgvin sin egen livshistorie inn i debatten. Det var en retorisk interessant tekst hvor det personlige ble brukt for å forankre et politisk standpunkt. Her skrev Elgvin blant annet at daværende statsminister Ehud Barak ga «nådestøtet» til den israelske fredsbevegelsen ved Camp David i år 2000. Barak sa, ifølge Elgvin, at han «hadde tilbudt Arafat 94 prosent på Camp David». Så skriver Elgvin:

«I dag vet vi at dette var løgn, og at tilbudet til Barak antagelig var nærmere 60 prosent og fortsatt israelsk kontroll over det meste.» (s. 25)

Elgvin hevdet altså at Camp David ikke var et genuint forsøk på fred og tostatsløsning fra Israels side. Den norske fortellingen er at Israel sjelden eller aldri har gjort innrømmelser for å oppnå fred, og Elgvins fremstilling passer godt i den. Men hva er sant? Det amerikanske vertskapet ved Camp David gjorde en dårlig jobb når det gjaldt å føre referater. Men hvis vi ser på en av de mest grundige redegjørelsene for Camp David i senere tid, nemlig Shlomo Ben-Amis bok Prophets Without Honour (Oxford, 2022) leser vi (for eksempel på side 2, 86 og 109) at tilbudet til Barak innebar minst 92 prosent av Vestbredden (samt Gaza og delt styre av Øst-Jerusalem) i tillegg til 2 prosent av israelsk land i bytte mot palestinsk land. Spørsmålet til Elgvin er derfor hvordan han vet at Barak senere løy om hva han tilbød Arafat, og hvordan han vet at Israel bare tilbød 60 prosent på Camp David, og ikke 92-94 prosent, slik Ben-Ami og flere andre troverdige kilder hevder.

I en vanskelig og følelsesladet debatt er det viktig at vi er presise. Det virker for meg som Elgvin videreformidler antagelser eller holdninger hvor presisjonsnivået er lavt. Jeg håper han vil oppklare ved å svare på de to spørsmålene mine.