Den uunnværlige allierte

Hvert år mottar Israel våpenstøtte fra USA i størrelsesorden 3,5 milliarder dollar. Nå vil president Biden gi mer enn 14 milliarder dollar neste år, i tillegg til betydelig humanitær hjelp. Først må han få det freakshowet som kalles Republikanerne i Representantenes Hus til å ta en liten pause i sin interne krangling, slik at viktige vedtak kan fattes. 

USA har ikke alltid vært Israels beste venn. Da Israel erklærte selvstendighet i 1948, ble de reddet av tsjekkoslovakiske våpen. Sovjetunionen var også en støttespiller i de første årene, noe som også hang sammen med at Stalin så muligheter i den sterke israelske arbeiderbevegelsen. Stalin støttet derfor opprettelsen av den jødiske staten, og Sovjetunionen var det første landet som formelt anerkjente Israel. 

USA var etter andre verdenskrig en pådriver for avvikling av de europeiske koloniene. Amerikanerne hadde støttet Gamal Abdel Nassers statskupp og avvikling av monarkiet i Egypt i 1952. I 1956 nasjonaliserte Nasser Suez-kanalen, noe som gikk ut over franske og britiske interesser, og de to gikk sammen med Israel til krig. Men USA la så sterkt press på disse maktene at de måtte gi opp. 

Arabiske nasjonalister tok makten i Irak i 1958, i Syria i 1963 og i Libya i 1970, og valgte, som Nassers Egypt, Sovjetunionens side i den globale stormaktskonflikten. Med det fulgte en intensivert antiamerikansk kampanje, inspirert av sovjetisk propaganda. USA ble, på tross av hvordan de hadde stilt seg i 1956, sett på som etterfølgeren til britisk og fransk imperialisme. Slik er det fremdeles. 

De nasjonalistiske regimene i området vendte seg altså i retning Sovjetunionen. I neste omgang førte dette til at Israel ble en nærmere partner for USA, og siden Yom Kippur-krigen i 1973 har alliansen vært sterk. 

Partisk fredsmegler

Minst like viktig som våpenstøtten er den diplomatiske støtten USA gir, og den rollen landet i årtier har spilt som fredsmegler i området. Noen vil kanskje mene at bare en mer nøytral part – som for eksempel Norge – kan spille en slik rolle, men i realiteten må det også makt til: Makt til å overtale arabiske parter, makt til å legge press på Israel, makt til å straffe saboterende parter, som Iran. 

Norge og USA spilte hver sin rolle i Oslo-prosessen på 1990-tallet. Norge hadde gode forbindelser på begge sider, USA stilte med sin makt. Dette var det nærmeste verden har kommet en fredsløsning. Under Donald Trump ble USA tydelig mer partisk, aksepterte Netanyahus aggressive bosettingspolitikk og flyttet til og med ambassaden til Jerusalem. Likevel bar det langvarige arbeidet med å overtale mer moderate naboland til å normalisere forholdet til Israel frukter, gjennom de såkalte Abraham-avtalene. 

Fra frossen til varm konflikt

Mange naboland har gått lei av konflikten og ønsker å utnytte de økonomiske mulighetene som et samarbeid med et teknologisk avansert naboland som Israel kan medføre. Samtidig opplevdes konflikten mellom Israel og palestinere som tilnærmet frosset. Ja, det var trefninger på Vestbredden, i økende grad knyttet til aggressive bosettere. Ja, det kom noen raketter fra Gaza innimellom, som periodevis utløste israelske motangrep, men det var til å leve med for Israel og nabolandene. 

Det massive angrepet fra Hamas og Palestinsk Islamsk Jihad 7. oktober endret bildet radikalt. Arabiske regimer er redde for den såkalte «arabiske gata», altså at aktivister og brede lag fremdeles hater Israel så mye at det kan være en trussel også mot egne regimer dersom de fremstår som for Israel-vennlige. Derfor er nå normaliseringsprosessen i beste fall frosset. Å stoppe denne prosessen var trolig det viktigste motivet for angrepet. I de siste ukene har Saudi-Arabia kommet stadig nærmere en normalisering, og det ville vært en katastrofe i Hamas’ øyne. 

Redselen for eget folk forklarer at arabiske regimer later som om de tror på Hamas-propagandaen om at det var Israel som sto bak eksplosjonen på parkeringsplassen utenfor Ahli Arab-sykehuset, og avlyste møter med Biden før noen egentlig visste noe om hva som hadde skjedd. 

Amerikansk opinion endret seg

Fra omkring 2016 har amerikansk opinion beveget seg i propalestinsk retning. I Europa har denne utviklingen kommet tidligere og sterkere, og skyldes først og fremst at palestinerne ses på som den svake parten. Denne synsmåten er styrket de senere år gjennom Netanyahus politikk, og særlig etter det siste valget, der høyreekstreme partier kom inn i regjeringen. En del av bosetterne oppfører seg nå så aggressivt mot sine palestinske naboer at det påvirker synet på Israel, og denne volden startet lenge før denne krigen. 

Den propalestinske dreiningen skjer først og fremst blant demokratene, og en Gallup-måling i mars viste for første gang at det var flere demokrater som hadde mest sympati for dem, fremfor Israel. Det er også en tydelig forskjell mellom aldersgrupper. Mens de eldre, preget av minnet fra Holocaust og gjentatt forsøk fra nabolandene på å utslette Israel, fremdeles støtter landet, er de yngre mer preget av synet på palestinerne som den svake part, og Israels høyredreining. Blant de født etter 1980 var det i Gallups måling et knapt flertall som hadde mest sympati for palestinerne. Ute på venstrefløyen, særlig på universitetene, har konflikten også blitt satt inn i «avkoloniserings»-sammenheng. 

Men har nå svingt tilbake

Barbariet i angrepet 7. oktober endret imidlertid dette. Flere målinger viser at hele den langvarige økningen i sympatien for palestinerne med ett slag er reversert. Mange av de usikre har falt ned på Israels side. YouGovs målinger viser for eksempel at det nå er dobbelt så mange demokrater som har mest sympati med Israel enn de som peker på palestinerne. 

Men generasjonsforskjellene er ytterligere forsterket. I en Harvard Harris-måling er det et knapt flertall blant dem mellom 18 og 24 år som sier at Hamas drap på 1200 sivile kan rettferdiggjøres av forholdene palestinerne lever under. Blant dem over 55 år mener bare ti prosent dette. 

Den sterke støtten til Israel i USA har dype røtter, ikke minst blant landets kristenkonservative, som gjerne ser den i bibelsk lys. Israel har også vært en pålitelig, om enn trøblete alliert i et område som har vært viktig for USA på grunn av sine petroleumsressurser. USA selv er riktignok blitt tilnærmet selvforsynt, men mange av landets allierte er fremdeles avhengig av Midtøstens ressurser. Jødene utgjør bare to prosent av USAs innbyggertall, og deres politiske innflytelse overdrives gjerne, særlig fordi de med få unntak ikke bor i vippestatene, men er nok større enn denne andelen skulle tilsi. (Muslimene er noe færre, men heller ikke konsentrert i vippestater, bortsett fra Michigan). 

Jeg reagerte imidlertid da Midtøsten-eksperten Hilde Henriksen Waage hos Dagsnytt 18 forklarte Bidens klare støtte til Israel og de sterke og temmelig entydige reaksjonene i USA med at det er valgkamp i USA. Det er 13 måneder til valget, og det er knapt nok spenning i nominasjonskampen. Så hennes analyse er riktig bare i den forstand at det alltid er valgkamp i USA, og alle lands ledere selvsagt påvirkes av opinionen. Uttalelsene fra toppolitikerne nå må sees i lys av Hamas’ handlinger, og er ikke primært en taktisk posisjonering. 

Det gjenstår å se hvor varig denne svingningen er. Hamas’ ekstremvold utløser reaksjoner, akkurat som terrorangrepene i 2001 ga en sympatibølge for USA i store deler av verden, særlig i Europa. Men da USA gikk til motangrep, forsvant denne ganske fort. Det samme kan skje nå. Mediene er i økende grad opptatt av lidelsene forårsaket av Israels bombing og evakueringen til Sør-Gaza. Mange i mediene videreformidler Hamas’ fortelling om hva som skjer uten tilstrekkelig kritisk sans, slik vi så i tilfellet Ahli Arab. Men det er uansett ingen tvil om at mange dør, og at mange av dem er sivile og barn. 

Kampen om opinionen handler om hvorvidt Israels krigshandlinger nå oppfattes som nødvendige, om de tar rimelig hensyn til sivile og om Hamas denne gangen gikk så langt at det motvirker et naturlig instinkt hos mange i denne langvarige konflikten: At begge parter er (omtrent) like onde.

Bidens sterke støtte

Joe Biden, som er en gammel venn av Israel, har utvetydig støttet Israel denne gangen. Det gjelder selv om forholdet til Netanyahus siste regjering har vært kjølig. Hans håndtering og taler har gjennomgående fått god kritikk på hjemmebane. Men amerikansk politikk er nå så polarisert at andelen som sier at han håndterer krigen godt er nesten identisk med de som mener han gjør en god jobb generelt. For å overdrive bare litt så er slik at dersom Biden over natten skapte fred på jord og kurerte all kreft, så ville 40 prosent av amerikanerne si at han gjorde en dårlig jobb.

Velgermessig har han lite å frykte fra republikanerne, som støtter samme linje, med noen unntak på ytterste høyre fløy, som Vivek Ramaswamy. Propalestinske demokratiske velgere utgjør imidlertid et problem. Riktignok er det slik at de mest uttalte propalestinske stemmene, som kongressrepresentant Rashida Tlaib, nå får sterk kritikk, også av sine partifeller. Men de som også etter 7. oktober holder fast på sin støtte til palestinerne og synes Biden er for Israel-vennlig, har alternativer. De kan gå til sofaen, eller til den uavhengige kandidaten Cornel West, som tilhører deres krets. 

Det er lenge til presidentvalget, og situasjonen i Midtøsten og verden for øvrig vil være endret innen da. Som i 2020 vil Donald Trump være den som først og fremst skal mobilisere velgere for Biden og hindre at de sitter hjemme eller «kaster bort» sin stemme på en tredjekandidat. Men rent valgtaktisk ville nok Biden vært tjent med en mindre klar støtte til Israel. Når han holder fast på sin linje, tror jeg ikke at det er fordi han ikke skjønner dette, men fordi han virkelig mener det. 

Ingen våpenhvile nå

Biden vil ikke høre snakk om noen våpenhvile nå, slik hans egen venstrefløy krever, men støtter Israels mål om å utradere Hamas. Å stoppe krigen nå, er å invitere til nye varianter av 7. oktober i fremtiden. Det kunne aldri inngås noen våpenhvile med al-Qaida og IS. Slik ser Israel nå på Hamas, og inntil videre ser de fleste amerikanske politikere det på samme måte. Biden brukte selv IS-sammenligningen i sin tale 10. oktober. En «humanitær pause» i krigen, slik Norge har tatt til orde for, er noe annet. Det er ment som et kortvarig vindu for å få inn nødhjelp, ikke en varig våpenhvile og slutt på krigen.

Amerikanerne har sammen med andre land arbeidet for å få utenlandske statsborgere ut, og humanitær hjelp inn, og å lette den totale israelske blokaden som regjeringen der har tatt til orde for. Litt er oppnådd, men mer må til, både fordi behovet er åpenbart, og for å synliggjøre en mer balansert tilnærming fra amerikansk side. 

Dersom ikke mer hjelp kommer inn, og de palestinske tapene fortsetter å øke kraftig, vil USAs støtte etter hvert bli mindre klar. Tidligere president Obama har allerede vært ute og bedt om at sivile tap minimaliseres. Det sier Israel at de gjør, men det er lettere sagt enn gjort, og særlig i en bakkekrig kommer det ofte til valg mellom å drepe noen som kan vise seg å være sivile eller selv bli drept. 

Det går også stadige rykter om at USA advarer Israel mot en bakkeoffensiv, og i det minste jobber for at denne utsettes, slik at mer humanitær hjelp kan komme inn, gisler frigis og utenlandske statsborgere bringes ut. IDF – det israelske militæret, virker på sin side klare til å gå inn, og vil ikke vente særlig lenger. Det er uklart hva Netanyahu vil, og han skyver på beslutningen. Bombardering fra luften gir få israelske tap, men er ikke tilstrekkelig til å oppfylle det uttalte målet om å utradere Hamas. 

Her er vi ved et sentralt punkt. Er det mulig å fjerne Hamas på Gaza-stripen fra luften, uten samtidig å drepe titusener av sivile og i praksis jevne store deler av bebyggelsen med jorden? (Economist har en oppdatering som tyder på at drøye 4 prosent av bygningene nå er ødelagt). Det omfattende tunnelsystemet under Gaza by og andre steder er vanskelig å ødelegge uten egne soldater på bakken. Hvor mange tusen israelske soldatliv må ofres? Hvordan vil USA og EU reagere på en utradering av mesteparten av Gaza by fra luften, kontra de gatekampene som følger med en bakkeinvasjon?

Hva kommer etter Hamas?

Enda mer grunnleggende: Hva skal komme etter Hamas? Israels foretrukne løsning har lenge vært at Egypt tar over Gaza-spripen, men egypterne vil absolutt ikke. De har jo vært en del av Israels blokade av Gaza. De vil ikke styre millioner av palestinere, hvorav mange er militante islamister som kan tenkes å bruke vold også i Egypt. 

Neste mulighet er at de palestinske myndighetene på Vestbredden tar over styringen av Gaza, og dette er nok det mest nærliggende, gjerne med FN som midlertidig administrator i en overgangsfase, slik Steven Simon skrev om i Foreign Affairs forrige uke. USA vil spille en nøkkelrolle i en slik løsning, sammen med viktige arabiske land. De rike landene i regionen vil måtte stå for mesteparten av finansieringen av gjenoppbyggingen av Gaza.

Men dagens palestinske myndigheter er korrupte og har svak legitimitet. Fatah ble kastet ut av Gaza i 2007 etter noe som kan kalles en kort borgerkrig med Hamas. En meningsmåling fra i sommer fra respekterte PSR tyder på at Hamas og Fatah har omtrent like stor oppslutning i et parlamentsvalg, men at Hamas-leder Ismail Haniyeh ville slå Fatah-leder Mahmoud Abbas klart i et presidentvalg. Palestinerne har ikke avholdt valg siden 2006, så maktskifter skjer på annet vis. Det kan like gjerne hende at Hamas-lignende krefter tar over makten på Vestbredden som motsatt, siden mange palestinere er misfornøyd med at Fatah ikke slutter seg til denne krigen. Eller vi kan få en slags halvhjertet koalisjonsregjering, noe som vil innebære at USA, og trolig også andre vestmakter, må bryte forbindelsene med de palestinske myndighetene. 

En midlertidig FN-løsning på Gaza kan derfor vise seg å bli temmelig langvarig, fordi det ikke finnes noen å overlate makten til. Uten sterke garantier fra FN, i praksis USA, om at nytt angrep fra Gaza ikke kan komme, vil Israel sørge for en enda sterkere kontroll over hva og hvem som kommer inn og ut av Gaza-stripen, og sterkere forsvarsverker på grensen. 

En tredje mulighet er en langvarig israelsk okkupasjon, mens Hamas-medlemmer oppspores og uskadeliggjøres ved at de drepes eller fengsles. Israelske myndigheter sammenligner denne krigen med den mot IS, og varsler en lang krig. Okkupasjonen blir brutal, og vil gå ut over støtten til Israel også i USA, samtidig som det stadig vil sendes døde israelske soldater hjem til deres familier. 

Det er for tidlig å si hvordan Gazas befolkning, som lenge har levd under et Hamas-diktatur, vil tolke krigen. Vil de legge all skyld på Israel, og peke på de mange drepte sivile? Eller vil de se at Hamas utløste denne krigen. (De underliggende årsakene er noe annet.) En indikasjon finner vi i en måling fra Washington Institute fra juli i år. Der er Hamas og Fatah omtrent like populære i Gaza, men et klart flertall (62 prosent) mente at Hamas burde opprettholde den daværende våpenhvilen med Israel, og enda flere ønsket at PA (altså de palestinske selvstyremyndighetene) skal ta over styringen av Gaza fra Hamas. På den negative siden må det nevnes at Palestinsk Islamsk Jihad var enda mer populære enn Hamas og Fatah i denne målingen. 

Hva kommer etter Netanyahu?

Det er ikke tydelig hva som er Netanyahus sluttstrategi. I tillegg er det tvilsomt at han får styre spillet på israelsk side i det uendelige. Meningsmålinger viser at svært mange israelere holder ham ansvarlig for at angrepet kom så overraskende. Stemningen nå er å legge intern strid til side mens krigen pågår. For en mann som har overlevd så mye politisk som statsministeren, gir det et incentiv til å dra krigen ut i tid, og utsette dette oppgjøret, i håp om at opinionen skal snu igjen. 

På israelsk side kan krigen styrke de mest uforsonlige partiene, som mener at de har fått bevist at det ikke er mulig å leve i fred med palestinerne. På den annen side har de samme partiene, som sitter i regjering, vist at de er inkompetente og ikke kunne forhindre angrepet. De har heller ingen løsning, bortsett fra en så ytterliggående at USA umulig kan gå med på den, nemlig å fordrive palestinerne fra Israel, innlemme hele Jerusalem i landet og lignende. 

De israelske høyreekstremistene er i mindretall. Mange vil se denne krigen som et bevis på at landet verken kan leve med Hamas eller med en frossen konflikt. Da er vi tilbake til et av mange grunnleggende problemer: Hvem skal være fredspartnerne? Det er vanskeligere å se nå enn på 1990-tallet, da Arafat og Rabin så ut til å kunne fylle denne rollen. Men de klarte det ikke de heller.