Det finnes ikke noe folkeslag vi har lavere forventninger til enn palestinerne

I skrivende stund er over 1000 israelere myrdet. I underkant av 300 på en musikkfestival. Enkelte kvinner ble voldtatt og deretter drep. Andre voldtatt og kidnappet. Barn og babyer er drept, enkelte halshugget. Det har kommet bilder av israelske barn som er brent levende. Gamle, unge, kvinner og barn er kidnappet til Gaza.

Dette er den største massakren på jøder siden Holocaust og, skal vi tro Palestinakomiteen og Rødt Oslo, legitim motstandskamp. Ifølge Marco Elsafadi er det faktisk noe Jens Christian Hauge kunne planlagt, og Max Manus kunne gjennomført sammen med Gregers Gram og Gunnar Sønsteby.

Palestinernes president Mahmoud Abbas, fra det mer moderate Fatah, vil ikke fordømme angrepene. I Sydney sto en stor gruppe Palestina-støttespillere og ropte «fuck the Jews», samt «Gas the Jews». Ikke «fuck/gass israelerne», men jødene uavhengig av om de bor i Israel eller ikke. I London, New York, Rotterdam og flere byer i Vesten har vi sett liknende bilder av Palestina-demonstranter som feirer terrorhandlingene til Hamas. Gjerne foran den israelske ambassaden. 

Disse reaksjonene bekrefter at, for enkelte aktører, har palestinske terrorister carte blanche. Man forventer rett og slett ingenting av dem. Sivile er legitime mål. Terrorister som dreper barn kalles «freedom fighters» og gjøres til legitime talspersoner for det palestinske folk. Ikke bare burde enkelte Palestina-aktivister forvente mer av palestinerne, men vi som storsamfunn må også kunne forvente mer av Palestina-aktivister. 

Vi skal ikke «forstå» hverken spedbarnsdrap eller systematisk oppsamling av mennesker fra husene sine for enten å skytes eller kidnappes. Å ta uforbeholdent avstand fra det er et slags absolutt minimum, særlig fra aktører som bes om å bli tatt med et fnugg av alvor. Etter mye press gikk Palestinakomiteen endelig ut og fordømte drap på sivile, men førstereaksjonen om at «Gaza brøt ut av fengsel» og omtalen av Hamas som en «motstandsbevegelse» står fortsatt. Det er vanskelig å få inntrykk av noe annet enn at Palestinakomiteen feirer handlingene til Hamas. Handlinger de ikke klarer å omtale som terror, fra en organisasjon de ikke klarer å omtale som terrorister. 

Som en som alltid har vært interessert (men ikke engasjert) i Israel/Palestina-konflikten kan jeg ikke si at jeg er spesielt overrasket. Eksemplene over er de mest groteske, men også redaktørstyrte riksmedier som NRK var altfor tidlig ute med det jeg mener er en overdreven relativisering av angrepene. Israel/Palestina er mildt sagt komplisert, og åpenbart er balanse i dekningen av den viktig. Men her snakker vi om kanskje det mest brutale terrorangrepet verden noen gang har sett. Vi snakker om den største nedslaktingen av jøder siden andre verdenskrig. Når det nærmest time for time avdekkes nye groteske detaljer om brutale overgrep mot sivile, blir det smått absurd at NRK tenker dette er tidspunktet for å invitere inn partiske aktører på den andre siden som forsøker å fortelle hvordan dette er selvforskyldt.

Reaksjonene og den totalt manglende evnen til å erkjenne at Hamas er en terrororganisasjon burde diskreditere Palestinakomiteen som en legitim aktør i all fremtid. Palestinerne fortjener faktisk bedre talspersoner enn dem og deres leder Line Khateeb.

For å illustrere hvor absurd dette er, se for deg at en ekstremistisk gruppe ukrainere krysset grensen til Russland og målrettet massakrerte sivile. Alle forstår at ukrainerne av gode grunner ikke har mye til overs for Russland. Likevel hadde ikke det vært fokuset i timene og dagene etter. Du ville ikke sett ukrainsk diaspora eller deres støttespillere stå og feire drapene. Sannsynligvis ville eksil-ukrainere snarere blitt fortvilet, fordi de hadde skjønt at en slik handling risikerte å slå bena under støtten til deres kamp. En sånn handling ville blitt møtt med unison fordømmelse, ikke bare av verdenssamfunnet, men også av Zelenskyj selv.

Likevel er det få som forventer at Abbas skal ta avstand fra terroren og fordømme Hamas. Likevel er det naturlig for NRK å tolke det hele inn i konteksten av konflikten mellom Israel og Palestina, og tenke at selv bestialske overlagte drap på sivile har to sider. 

I det store bildet fremstår det ganske åpenbart at dette handler om jøder. Snarere at Israel er verdens eneste land med jødisk majoritetsbefolkning. Selvfølgelig er ikke alle som sympatiserer med Palestina antisemitter, og legitim kritikk av Israel er heller ikke antisemittisme. Men man skal være både døv og blind om man ikke ser feiring av drap på sivile mens man roper «gas the Jews» som noe annet enn jødehat og ren antisemittisme. Hamas er selv en uttalt antisemittisk organisasjon – ikke en anti-israelsk organisasjon, men en organisasjon som mener at du burde drepes dersom du er jøde uavhengig av om du noen gang har satt din fot i Israel. 

Vi ser antisemittismen i omfanget av kritikken som Israel har blitt utsatt for i mange år, og ikke minst i de delte reaksjonene drap på sivile får. Fra 2015-2022 vedtok FNs generalforsamling 140 resolusjoner mot Israel, og 68 resolusjoner mot andre land. Israel fortjener altså mer oppmerksomhet, kritikk og fordømmelse enn Nord-Korea, Syria, Russland, Iran og alle andre land i verden kombinert. Kritikken rundt blokaden av Gaza rettes utelukkende mot Israel, og ikke Egypt som også deler grense med Gaza, og som man på mange måter kunne forventet hadde et større ansvar for det de selv omtaler som sine «palestinske brødre». I Libanon praktiseres ren apartheid mot palestinerne som bor der, uten at jeg kan huske å noen gang ha sett det få nevneverdig oppmerksomhet i internasjonal presse. Verdenssamfunnet holder Israel til en annen standard, samtidig som palestinerne ikke holdes til noen standarder i det hele tatt. 

Talepunktene fra enkelte av Palestina-aktivistene er at vi skal forstå spedbarnsdrap fordi etter «75 år med okkupasjon og 16 år med blokade» er visst det nærmest uunngåelig. Historien viser at det absolutt ikke trenger å være sånn. Da Gandhi kjempet mot britisk kolonistyre i India, hadde britene vært der i rundt 200 år. Apartheid i Sør-Afrika ble innført i 1948, men allerede da hadde europeerne kontrollert ulike deler av Sør-Afrika i så mye som 400 år. Så var hverken uavhengighetskampen i India eller kampen mot apartheid helt blodløse, men budskapet fra henholdsvis Gandhi og Mandela var fred og forsoning. ANC arrangerte ikke gatefester hvis sivile hvite sørafrikanere ble myrdet, og Gandhi oppfordret ikke til hat og vold mot britene. 

Hamas er en fascistisk, islamistisk og jødehatende terrororganisasjon. Hvis man ikke klarer å se og anerkjenne det, og hvis man heller ikke klarer å ta avstand fra terrorhandlinger mot Israel uten å samtidig legge til et «men…», sier det alt om både synet en har på palestinere og jøder. Det finnes ikke en eneste palestiner som kommer til å få et bedre liv som følge av lørdagens terror, hverken på kort eller lang sikt. Sannsynligvis vil alle få det betydelig verre. Jeg har alltid bare antatt at for aktører som Palestinakomiteen så handler Palestina-saken i bunn og grunn om at palestinerne skal få et bedre liv. Reaksjonene i etterkant viser at dette åpenbart var svært naivt. For enkelte aktører kan en mistenke at det hele handler mer om hat mot Israel enn noen nevneverdig omsorg for palestinerne.