For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Italias ventede pandemikrise
Italia beskrives som en krigssone og landets helsesektor nærmer seg kollaps som følge av covid-19-utbruddet. Det er likevel mer bak tallene enn de siste månedenes medieoppslag.
Publisert
Sist oppdatert
Da covid-19-utbruddet startet i Wuhan i desember 2019 ante Europa ingenting om hva som var i vente. Nå, tre måneder senere, har omtrent samtlige europeiske land innført restriksjoner av mer eller mindre omfattende grad. Smitten sprer seg raskt og er fullstendig ute av kontroll.
Enn så lenge har situasjonen vært mest kritisk i Italia. Per 29. mars har 10 679 italienere dødd som en direkte konsekvens av koronaviruset. I Bergamo, den hardest rammede byen i Italia, er kirkegårdene og likhusene så fulle at det nærmest er kø for å komme inn. Bildene av familier som rives i stykker er hjerteskjærende, og ethvert dødsfall er naturligvis tungt og vanskelig for hver familie som berøres.
Ser man bak tallene og den italienske kulturen, derimot, bør hverken antall døde, antall smittede eller helsesektorens utfordringer komme en overraskelse.
Den demografiske forklaringen
Ved inngangen av 2019 hadde Italia rett i overkant av 60 millioner innbyggere. 7 prosent av innbyggerne var over 80 år. For å sette det i norske perspektiver var altså 4,3 millioner italienere i nærheten av den forventede norske levealderen. Befolkningspyramiden er Europas klart skjeveste, og er nesten ikke til å tro sammenlignet med den norske.
Dette medfører nødvendigvis at et høyt antall italienere også befinner seg i den direkte risikogruppen som av Folkehelseinstituttet defineres som personer over 65 år. Med denne definisjonen liggende til grunn er hele 23 prosent - 13 millioner - av den italienske befolkningen i risikogruppen. De norske tallene er henholdsvis 18 prosent og 941 000.
Det bør derfor ikke komme som en overraskelse at over 10 000 dør som følge av et lungevirus i en av verdens eldste befolkninger. Fordelingen av døde per aldersgruppe underbygger den demografiske forklaringen for de høye italienske dødsfallene.
Den kulturelle forklaringen
I Italia har også smitteutviklingen vært eksplosiv siden 15. februar. Først 8. mars ble det innført en såkalt lockdown (Lockdown 1) av de hardest rammede regionene i nord, Lombardia og Emilia Romagna.
Med virusets inkubasjonstid, som av WHO anslås å være 5-6 dager (med variasjon mellom 0 – 14 dager), fikk covid-19 med andre ord god tid til å boltre seg i de italienske piazzaene, hvor barn og unge samles til lek på morgenen; de eldre samles på ettermiddagen for den gode samtalen over kaffekoppen; og ungdommene samles på kvelden til musikk og lystig lag. La vita in piazza har sjelden hatt en mer ironisk og morbid betydning. Den første nedstengingen av landet var trolig i seneste laget for å begrense omfanget vi ser i dag.
Også la vita in casa og italienske besteforeldres forpliktelser over barnebarna har vært en potensiell bidragsyter til at antallet døde er så høyt. Da de italienske skolene stengte 5. mars ble den eldre delen av befolkningen oppfordret til å holde seg hjemme. Med et manglende system for å ta vare på barn som ikke lenger hadde en skole å gå til, og italienske husstander og arbeidsplasser som ikke er rustet for hjemmekontor, ble reservestyrken bestående av besteforeldre kalt inn. Om ikke de italienske besteforeldrene allerede var i faresonen, var potensielle smittekilder uunngåelig nå.
Den økonomiske forklaringen
Man kan heller ikke klandre statsminister Guiseppe Conte for å handle for sent. Italias økonomiske lokomotiv befinner seg i Lombardia, regionen med flest dødsfall. En fullstendig lockdown i denne regionen ville påført et allerede økonomisk vanskeligstilt land enda større økonomiske problemer.
22. mars var det derimot ingen vei tilbake. Alle ikke-strategisk viktige sektorer har blitt stengt ned over hele landet til og med 3. april for å redusere smitteraten (Lockdown 2).
Ingen aner effektene tiltakene har på den italienske økonomien. Enkelte estimater peker på et fall på seks prosent i første halvdel, og to prosent for 2020 som helhet. Å forsvare landet mot en verdensomspennende pandemi samtidig som man forsøker å stable en allerede vaklevoren italiensk økonomi på beina er en tilsynelatende en umulig oppgave. Til slutt valgte Conte å stenge landet ned. Presset på helsesektoren ble for stort.
Den italienske helsesektoren
Italias helsesystem blir av flere medier trukket frem som svært velfungerende. Det er en sannhet med modifikasjoner. Visst var Italias helsesektor blant verdens beste tidlig på 2000-tallet. Jo lenger nord man kommer i Italia, jo nærmere kommer man en mer vestlig organisering av samfunnet og en sterkere økonomi. Det er i dette området man har helseinstitusjoner som i utgangspunktet skal være robuste nok til å takle en periode med overbelastning. Dette har vist seg ikke å være tilfelle den siste måneden.
Den egentlige sannheten er at Italia det siste tiåret har vært tvunget til å bygge ned helsesektoren og øke privatiseringen av helsetjenester, mye på grunn av etterdønningene fra den europeiske gjeldskrisen og en allerede trøblete nasjonaløkonomi. Ifølge en rapport fra The Lancet, lansert midt i covid-19-krisen, viser blant annet til at Lombardia kun hadde 724 intensivplasser ved utbruddets begynnelse. Leger må velge hvem de skal redde. Dødstallene i regionen tatt i betraktning vitner om en region som ikke var klar for konsekvensene av covid-19-pandemien.
Sammenligner man norske og italienske tall i forbindelse med antall kroner og euro brukt på helseutgifter per innbygger, bruker Norge rundt NOK 70 000 i helseutgifter per capita. Sammenlignet med Italias EUR 2522,52 (2017-tall, tilsvarer ca. NOK
25 000), er det ingen tvil om at den norske helsesektoren virker å være bedre rustet enn den italienske. Den private helsesektoren har tilsynelatende ikke klart å lukke gapet.
Hva nå?
Hele verden krysser nå fingrene for at situasjonen i Italia forbedrer seg snarest mulig, og at deres eget land spares for de samme forferdelige scenene som har utspilt seg i nord-Italia de siste ukene.
Covid-19 er et virus som rammer både fattig og rik, ung og gammel. Likevel er det viktig å sette tallene i perspektiv. Selv om ethvert dødsfall kunne og burde vært unngått, har kun 0,02 prosent av den italienske befolkningen dødd som en konsekvens av covid-19. Per tid befinner 95 prosent av alle dødsfall seg i et aldersspenn i nærheten av eller i Folkehelseinstituttets definisjon av risikogruppen «eldre».
Italias aldrende populasjon, den italienske kulturen og den italienske familien, den allerede vanskelige økonomiske situasjonen og en helsesektor som aldri var rustet for en pandemi utgjør sammen en cocktail som dessverre har kostet titusener av mennesker livet.
Mye taler for at Norge er bedre rustet.
