Jan Thomas jakter fordomsfri drømmeprins

Jan Thomas søker drømmeprinsen går i disse dager på TVNorge og dplay. I løpet av 11 episoder skal Jan Thomas forsøke å finne drømmemannen blant det han selv kaller et «fruktfat av ni forskjellige menn».

Jeg har bare fått se tre episoder, og hvem Jan Thomas ender opp med til sist blir spennende å se – ender han med Trond, som kanskje er mest lik Jan Thomas selv, eller den mer eksentriske modellen Kristoffer?

Tvileren i meg tviler på at han ender opp med Ole Christian, som på prisverdig vis står frem og forteller at han har HIV.

Kvinner elsker Jan Thomas

Som jeg skrev i min anmeldelse av Jan Thomas sin bok My Way for noen år siden, må vi se til kvinner for å forstå hvorfor Jan Thomas er så populær. Han er populær fordi han bryter opp kjønnsroller og ser kvinner fra deres eget ståsted. Han gir dem råd og hjelp på deres egen hjemmebane – innenfor klær, kropp og sminke.

I tillegg er han en mann som har få problemer med å snakke om følelser – for få, vil en mer tradisjonell mann si. Slik sett har utvilsomt vi heterofile menn også noe lære av Jan Thomas.

Programleder Synnøve Skarbø er på sin side en sterk representant for den typen damer som liker Jan Thomas. Til tross for at hun er venn med Jan Thomas, klarer hun å holde distanse. Han skal selv finne drømmeprinsen. Skarbø er ingen Kirsten Giftekniv.

Den usikre tonen som lett kan oppstå mellom gutter som jakter på en jente er mer fraværende i programmet. På Jan Thomas’ første date med Kent Gøran er det imponerende at ingen av de to bruker ironi for å distansere seg. Det hadde vært forståelig i en ganske absurd situasjon der de møter en gris som er kunstner, og de skal male afrikansk landskap for hverandre.

Bryter ned forestillinger om homofile

Programmet er nesten kjemisk fritt for pedagogisk mas om at «homofile er like normale og forskjellige som alle andre». Den greia er vi ferdig med. Stereotypiske forestillinger om homofile som likevel fortsatt finnes, bidrar Jan Thomas og frierne til å bryte ned med å bare være seg selv. 100 prosent, så klart – dette er tross alt Reality-TV. De snakker om kjærlighet og livet uten å gjøre deres felles legning til noe veldig sentralt tema.

Slik sett er de med på å åpne opp tanker og forestillinger om hva det vil si å være homofil. Som min kollega Torstein Ulserød har skrevet om før er det tendenser til intoleranse i homobevegelsen, ved at homofile forventes å ha «de rette» meningene. Jan Thomas er derimot liberal, fordi han i liten grad politiserer det han står for.

Men all liberaliteten og åpenheten, som ikke bare preger Jan Thomas, men hele vår tid, løser ikke alle dilemmaer og vanskelige valg som folk likevel bør ta stilling til. En måte å tolke den nye intoleransen som Ulserød beskriver på, er at tidligere tiders intoleranse brukes som en hersketeknikk mot dem som stiller kritiske spørsmål til hvor langt i «liberal» retning utviklingen bør gå.

Fordommer og frihet

Mange grupper i samfunnet blir fortsatt utsatt for fordommer og diskriminering. Dette problemet løser vi ikke om alt bare tolereres og hylles uten at vi snakker om, eller er kritiske til, det som likevel kan være problematisk.

Jan Thomas og alle deltakerne sier at det det er dem revnende likegyldig at Ole Christian har HIV. Jeg er så klart enig med dem.

Størst av alt er kjærligheten

Det er jo selvsagt fantastisk om Jan Thomas og Ole Christian velger hverandre. Men om det ikke skjer, kan vi da skylde på fordommer? Jeg tror ikke det. La oss si at du møter en trivelig og hyggelig dame på en sjekke-app og avtaler å møtes og det viser seg at hun for eksempel har HIV. Du er selvsagt full av fordommer om du antar at hun er dum eller ikke kan leve et fullverdig liv, men om HIV-diagnosen får deg til å droppe en ny date, er ikke det noe du nødvendigvis kan anklages for. Det har kanskje ingenting med fordommer å gjøre, men dreier seg om noe som er privat. I dag har muligheten for behandling av HIV blitt veldig god. Hivpositive på vellykket behandling og som ikke har målbart virusnivå i blodet gir ingen risiko for smitte, ifølge HivNorge. Samtidig er det slik at risikoen for at barnet av en HIV-positiv mor også får HIV, er til stede selv om «moderne hivbehandling reduserer risikoen betydelig for at et barn av en hivpositiv mor skal bli hivpositivt.»

For å ta et helt annet eksempel: En mann som forelsker seg i en skilt tobarnsmor, men likevel gjør det slutt med henne fordi hun ikke ønsker flere barn – noe han ønsker veldig – blir akseptert av alle parter.

Hvis derimot mannen gjør det slutt med tobarnsmoren fordi hans egen mor har fordommer mot skilte mødre, eller hun forventer egne biologisk barnebarn, er det bare trist. Trist fordi han ikke tar et fritt og autonomt valg, men lar seg styre av fordommer og forventninger.

Det er derfor «kjærligheten er størst av alt» fordi den trumfer fordommer og forventninger. Vi må altså skille mellom frihet og fordommer.

Jeg kjenner ikke Jan Thomas og aner ikke noe om hans innerste preferanser. Velger han Ole Christian er det helt fint, men velges han bort, er det også forståelig. Vi kommer ikke unna at den vi er, med våre gode og dårlige egenskaper, påvirker våre muligheter i jakten på kjærligheten. Andres valg og egenskaper angår deg på en annen måte når du slipper dem inn i den innerste sfære.

Jeg tror de fleste av oss godtar veldig mange rare meninger, egenskaper og livssyn blant venner. Samtidig har vi en annen terskel, og vi vurderer risiko ulikt, når vi skal gå inn i et kjærlighetsforhold. Det kan ha noe med fordommer å gjøre, men ikke nødvendigvis.

Harmoni

Den fine tonen deltakerne imellom, og til Jan Thomas, er kanskje litt for harmonisk og noe politisk korrekt. All følinga og åpenheten står litt i veien for troverdigheten noen ganger, men dette er tross alt underholdning og TV. En diskusjon om fordommer og frihet er nok mer enn man kan forvente.

Dessuten er det ikke akkurat usannsynlig at harmonien slår sprekker når jakten på Jan Thomas tilspisser seg i de neste 8 episodene. Han er jo ikke bare drømmemannen for kvinner i 40-årene.