Vance har rett: Politisk sensur er et økende problem

Ingen kan beskylde visepresidentkandidat JD Vance for ikke å gjøre seg tilgjengelig for pressen. I sterk kontrast til demokratenes presidentkandidat Kamala Harris og hennes visepresidentkandidat Tim Walz’ nervøse omgang med pressen, har Vance tilsynelatende praktisert en «hvor som helst, når som helst, hvem som helst»-strategi. 

Det er mye som tyder på at hans selvsikre tro på sin egen evne til å imøtegå kritiske spørsmål så langt har vært en suksess. Vance lykkes egentlig med tre ting samtidig. 1) Han presenterer intelligente, strukturerte og detaljerte svar på policy-spørsmål, og klarer dermed å gi Trumps tidvis bisarre uttalelser en ideologisk og praktisk-politisk underbygning som Trump ikke er i stand til selv. 2) Hans ofte vennlige, forståelsesfulle tone og gjennomtenkte svar utgjør en effektiv kontrast til den karikaturen som Harris-kampanjen forsøkte å tegne av ham innledningsvis, og 3) Hans vilje til å gå i konfrontasjon med utspørreren når han får spørsmål han synes er urimelig, sørger for de virale øyeblikkene som både konservative medier og Trump-basen elsker. 

Vance er stort sett mer enn villig til å gripe fatt i ethvert tema på strak arm, og har ikke skygget unna verken spørsmål om hans tidligere kritiske kommentarer om president Trump inklusiv sammenligninger med Hitler eller kritikken han fikk for uttalelser om «childless cat ladies». Han kom også helskinnet gjennom utvekslingen med CNNs Dana Bash om de famøse udokumenterte påstandene om haitiske migranter.