Jihadismen som internettdrevet ungdomskultur

Jeg har nettopp lest boken Talking to the Enemy - violent extremism, sacred values, and what it means to be human, av antropologen Scott Atran, utgitt i 2010. Det var derfor interessent å høre podcasten med terrorforskeren Thomas Hegghammer, som peker på noe av det samme som Altran: Radikaliseringen er ikke først og fremst en kognitiv greie om teologisk overbevisning. Jihadistene tilbyr rotløs ungdom en emosjonell tilhørighet og en autentisk livsstil. Ungdommen søker spenning, opplevelser, anerkjennelse og status.

Det religiøse språket og de religiøse ritualene er del av en estetisk livsstil som påberoper seg en historisk dybde. De puristiske, hellige markørene for en kollektiv identitet, det være seg innenfor kristne eller muslimske globale vekkelsesbevegelser, gir de troende et skinn av historisk ekthet og autentisitet. Det spiller ingen rolle om det nesten ikke er noen årsakssammenheng mellom de hellige markørene og deres originale kilder.

Ifølge Scott Atran kan jihadismen best forstås som en internettdreven ungdomskultur. Siden midten av 1990-tallet har vi sett framveksten av en mediadrevet global jihad, som forener sinte og frustrerte muslimske ungdommer over hele verden. Det drives ingen klassisk rekruttering fra en sentral. Ungdommene knytter seg opp mot den globale, mediadrevne vekkelsen gjennom nettverksrelasjoner til personer de har tillit til. Den norske filmen «Den norske islamisten» om Ubaydullah Hussain beskriver dette godt.