Jimmy Carter fyller 100 år – Idealisten som ble president

I dag fyller tidligere president og Nobels fredsprisvinner Jimmy Carter 100 år. Carter er en av fire amerikanske presidenter som har mottatt fredsprisen, men i motsetning til de tre andre ble han tildelt prisen for humanitært og fredsarbeid han drev etter perioden i Det hvite hus, ikke hans virke som statsoverhode. USA under Carter var preget av inflasjon, dårlig økonomi og en enorm energikrise, for ikke å snakke om gisselkrisen i Iran, hvor 53 amerikanske statsborgere ble holdt fanget i 444 dager etter den islamske revolusjonen i landet. Disse krisene førte til at han kun fikk sitte én periode, da han tapte gjenvalget i 1980 mot Ronald Reagan.

From peanut to president

Carter vokste opp sør i delstaten Georgia, hvor hans familie eide en peanøtt gård. Da Carter startet sin presidentkampanje var det få som visste hvem han var. Da han fortalte sin mor at han hadde tenkt å stille til valg som president, hadde moren hans respondert «President for hva?».

Carter tok sin utdanning ved sjøfartsskolen og ble ingeniør i USAs atomubåt-program, før han senere gikk inn i politikken. Han var dypt religiøs og idealistisk, og som guvernørkandidat i Georgia i 1970 stilte han på en plattform for moderate borgerrettigheter og en økonomisk modernisering. Bare seks år senere ble han valgt til president, til tross for at få visste hvem han var, eller kanskje nettopp på grunn av det. Kaoset og tillitskrisen som preget USA etter Watergate-skandalen og Richard Nixons avgang, skapte en trang etter endring. Carter kan sammenlignes med Barack Obama, som kom inn fra siden som ung og dynamisk, for å erstatte en upopulær president – i Carters tilfelle Gerald Ford, som hadde benådet Nixon.

Idealistisk kursendring

Da Jimmy Carter ble president, var han fast bestemt på at USA måtte endre kurs i utenrikspolitikken. Før Carter var utenrikspolitikken styrt av Nixon og Henry Kissingers avspenningspolitikk, som baserte seg på realpolitikk. Krigen i Vietnam hadde overbevist Carter om at USA måtte forbedre sitt globale omdømme og heller føre en utenrikspolitikk basert på amerikanske idealer. En viktig del av dette gikk ut på å tone ned det Carter mente var en overdreven frykt for kommunisme.

For å demme opp mot kommunismen, hadde USA ifølge Carter godtatt enhver diktator som ikke var kommunist. Dette mente han måtte endres, og han lovet derfor å redusere USAs militære tilstedeværelse i utlandet og kutte ned våpensalg. Den nye presidenten kunngjorde også et aktivistisk og forebyggende diplomati i det globale sør og at miljøspørsmålet skulle prioriteres. En av de første tingene han gjorde som president, var å installere solcellepaneler på taket i Det hvite hus (som overraskende nok var Nixons idé). Det første Reagan gjorde fire år senere, var å fjerne dem.

Carter var også opptatt av forholdet mellom rike og fattige land, og fast bestemt på å forberede menneskerettighetene i utlandet. Han ønsket at alle skulle oppleve friheten av å leve i frie demokratier. Dette var en vinnende og idealistisk beskjed etter at det amerikanske folket hadde sett seg lei av Nixon og Fords utenrikspolitikk. På mange måter var Carter et moralsk korrektiv til den lange og unødvendige krigen i Vietnam. Hans idealistiske syn var helt motsatt fra de to tidligere republikanske presidentene.

Dessverre for Carter kom han til å lære at dette ikke var så enkelt. Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i desember 1979, forsto presidenten – i likhet med mange av hans forgjengere – at amerikansk militarisme var en nødvendig strategi for å bli gjenvalgt, og avgjørende for fred og stabilitet i verden. Det var kanskje for sent, og et snaut år senere tapte han stort mot Reagan.

Carter og Midtøsten

Likevel er Carter utrolig interessant spesielt med tanke på hva som skjer i verden i dag. Konflikten i Midtøsten eskalerer stadig, og Israel er i full gang med bakkeinvasjon i Sør- Libanon for å bekjempe Hizbollah, etter snart et års krigføring mot Hamas i Gaza. Store deler av Hizbollahs ledersjikt er likvidert, inkludert den mangeårige lederen Hassan Nasrallah. Situasjonen minner om da Israel invaderte Sør-Libanon for å kvitte seg med PLO i 1978, mens Carter var president i USA. Carter-administrasjonen forholdt seg rolig, og mente at amerikansk innblanding ikke ville løse noe, men endret holdning etter mye press fra FN. Administrasjonen var også redd for at invasjonen av Sør-Libanon ville ødelegge det nye forholdet mellom Egypt og Israel, som var godt på vei med fredsforhandlingene sine etter Jom Kippur-krigen. I 1975 under Fords presidentperiode signerte Egypt og Israel Sinai II-avtalen – en diplomatisk avtale med hensikt å løse territorielle tvister på fredelig vis, som senere ble fullført som Camp David-avtalen i 1979.

Fredsforhandlinger mellom Egypt og Israel var ikke nok for Carter. Han ønsket å løse hele konflikten i Midtøsten. Ford og Kissinger hadde holdt Syria og palestinerne unna fredsforhandlingene under Sinai II. Det var Syria og Egypt som angrep Israel under Jom Kippur-krigen, men det var bare Egypt som ble en del av avtalen.

Da Carter skulle fortsette med fredsforhandlingene, var han fastbestemt på at de skulle inkluderes. Mai 1977 møtte Carter og president Hafez al-Assad hverandre, men kom ikke til enighet. Assads regionale ambisjoner ble ikke tatt til følge, og han ble heller ikke deltagende i Camp David-avtalen, akkurat som at han ikke ble en del av Sinai II.

Da Camp David-avtalen ble signert i 1979 var dermed både Syria og palestinerne ekskludert, slik som de var i 1975. Carter var imidlertid den første presidenten som var villig til å forhandle med palestinerne, noe hans etterfølgere også fortsatte. Populariteten og imaget Carter har i dag er i stor grad knyttet opp mot hans humanitære arbeid som privatperson. Til syvende og sist var han nok for idealistisk for presidentrollen og dessuten for naiv til å være en effektiv spiller i de realpolitiske reglene som gjaldt under den kalde krigen.