Ekstremister må ikke inviteres inn i debatten

Å høre på klimaaktivisten Joachim Skahjem, som først vandaliserte Monolitten, og deretter sa at vold snart er på agendaen, i en podcast hos Ole Asbjørn Næss, er absurd. Og det han sier er ganske oppsiktsvekkende. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe lignende i en norsk sammenheng før. Man skulle tro det hele var en dårlig sketsj.

Aktivisten trekker mange filosofiske teorier opp av hatten og snakker i podcasten blant annet om flertallets tyranni. Han snakker også om John Locke, og retten til å gjøre opprør. Dette er ganske paradoksalt, for skal vi følge Locke så sier han at vi må ha et samfunn der flertallets oppfatning skal være retningsgivende, og den sterkeste kraft i samfunnet. Å plukke ut snevre deler av politiske filosofers teorier, for å legitimere den oppfatningen man selv har, fremstår ikke som veldig konstruktivt.

Jeg vet ikke hvor meningsbærende hverken Extinction Rebellion eller Stopp oljeletinga er, men de er neppe viktige nok til at det kan begrunnes at de skal få et talerør gjennom Nettavisen, Minerva og senest på NRKs Debatten. Små grupper som får være såpass høylytte gir oss en skjev debatt.

Uansett hvor mye hærverk de måtte gjøre, er det ingen grunn til at de skal få plass til å fremme det ekstreme og voldelige budskapet medlemmende deres kommer med.

At aktivisten legitimerer voldsbruk og regelrett bombing av infrastruktur er sjokkerende. Men hele tankemåten hans er problematisk, og det er mye å ta tak i:

Han ønsker at klimasaken skal ha forrang foran alle andre politiske saker. Men det finnes mange problemer å løse, vi kan ikke basere alle handlingene våre på denne ene saken alene. Det er ikke slik demokratier fungerer. Hadde vi kun tatt hensyn til klimaproblemet, uten samtidig å ta hensyn til andre verdier, som frihet, velferd eller demokrati, ville vi vært farlig nære det Friedrich Hayek beskriver i boken The Road to Serfdom: At vi jager én utopi, uten konkurrerende syn, og den skal klimaaktivistene diktere.

Parallellene aktivisten trekker til andre kampsaker er ikke i nærheten av å være gode nok. Kampsaker som har handlet om grunnleggende rettigheter skiller seg vesentlig fra klimasaken. Det er stor forskjell på å gi en bestemt gruppe mennesker en rettighet til å utfolde seg eller ta del i samfunnet, slik som borgerrettighetsbevegelsen i USA gjorde, og å skulle sikre et stort antall mennesker like gode liv i fremtiden, som i dag, med mindre forurensende energikilder enn de som brukes nå.

Fremelskningen av både revolusjon, marxisme og vold viser at Skahjem er en ekstremist. Revolusjoner er blodige, og de har sjelden ønskede utfall. Når personer er så overbevist om at de har moralen og løsningen på sin side at de vil ty til vold for å oppnå systemendring, blir det farlig. Det som skildres av fremtidige aksjoner, som bombing av infrastruktur, høres ut som terror, ikke aksjonering.

De fleste tar avstand fra dette tankegodset, også i miljøbevegelsen. MDGs Eivind Trædal sier at vold er uakseptabelt, uansett. Men ikke alle er så klare: Rasmus Hansson legger til et «men», der Trædal og Fredric Hauge er krystallklare i sine budskap. Hansson mener at aktivistene har utviklet seg til å bli skumle, men at det også er skummelt med klimaendringene og «politikere som lyver». Kanskje ligger problemet i at mange er så overbevist i klimakampen at de ikke ser nyanser. Det er olje versus ikke-olje, det er grønne versus ikke-grønne. Til syvende og sist er det oss mot dem.

De som vil redde verden, mot de som vil skade den. Det er en destruktiv tankegang.

Dette skiller seg også kraftig fra retorikken til blant andre Al Gore, som er mer forsonende. I sin nobelpristale sa Gore at vi mennesker har benyttet oss av olje for å gjøre gode ting, og å leve bedre liv. På samme måte som Alfred Nobel fant opp dynamitten for at den kun skulle være et godt redskap. Men så ble det kanskje ikke helt slik. Den radikale miljøbevegelsen er blottet for denne forståelsen av hvorfor vi bruker og har brukt olje. Kanskje den tryggeste og mest effektive energikilden som finnes. Men den forurenser, og det vet vi.

Løsningen på klimakrisen er ikke å vandalisere kunst, kulturminner og nasjonal historie. Det er garantert ikke å skade eller ta livet av noen. Men det er å gjøre politiske og teknologiske fremskritt. Der bidrar den mest radikale miljøbevegelsen med nada og niks.